Tema: Tøyen

I 1812 fikk Universitetet i Oslo eiendommen Tøyen-Kjølberg i gave. Botanisk hage ble anlagt i 1814. Hundre år senere var de naturhistoriske museene etablert med nye bygninger på stedet.

Botanisk hage på Tøyen var den første norske universitetsenheten som ble anlagt. Dette skjedde i 1814, samme år som Norge fikk sin egen grunnlov. Og hendelsene henger tett sammen.

Professor Victor Goldschmidt har blitt kalt geokjemiens far. Lenge etter hans død kom urnen hans tilbake til universitetet. Universitetet ble sett på som hans nærmeste pårørende.

I sirlig skrift slås det fast med en viss lettelse: ”Endelig er vi i nutiden, industriens og flyvemaskinernes tid..”… Noen år har gått siden etiketten ble stilt ut i Geologisk museum på Tøyen.

Hvordan kunne et universitetsområde på Tøyen ha blitt, hvis ikke universitetet hadde skaffet seg byggetomt på Blindern?

I etterkrigens Oslo, på østkanten. Skitne murgårder, gammel trehusbebyggelse med gårdsplasser og utedoer. Det var ikke plass til mange hager, men min hage lå akkurat der, som nærmeste nabo til gråbeingårder og løkke med tyskerbrakker.

Bildet kan inneholde: virksomhet.

I 1960 startet Arne W. Martinsen (88) opp skoletjenesten ved de naturhistoriske universitetsmuseene i Oslo. Femti år seinere er han tilbake i Geologisk museum. Jubilanten mener museene fremdeles er en viktig ressurs for skoleverket.

Inne i monteren er fire dyr. En ravn, en fjellrev, en jerv og et dødt reinsdyr. Nei, vent! De er alle døde. Preparerte dyr er de vanligste objektene i en zoologisk utstilling. Men hvordan foregår prosessen som omgjør levende vesener til museumsgjenstander?

Sigaresker var ettertraktet emballasje for insektsamlerne - entomologene. I dag har sommerfuglene fått nye hjem, men sigareskene forteller sin egen kulturhistorie.

Hønsenetting, pappmasje og maling: Innsiden av montrene på Zoologisk museum avslører hvordan museumsnaturen er snekret sammen av universitetsansatte.

Mimi Johnson var vår første kvinnelige geolog på museum, i laboratorier og på kartleggingsoppdrag. Hun fant seg godt til rette i skyggen av de berømte professorene.

Emily Arnesen (1867-1928) ble den andre norske kvinne med doktorgrad innen realfagene. Hun forsket på svamper, og i en periode var hun konstituert bestyrer for Zoologisk museum. I det private var hun en dedikert kvinnesaksforkjemper.

Botanikkprofessor Nordal Wille var en forkjemper for ”den frie forskning”, men ble vel så viktig for undervisningen. Han var professor fra 1893 til 1924 og etterlot seg laboratorium, ny museumsbygning, en pedagogisk anlagt hage og utallige uvenner.