Nordal Wille: Fargerik botaniker i bitter strid

Av Anne Vaalund

Som student søkte Wille kontakt med de unge, darwinistiske forskerne Blytt og Brøgger, og han penset raskt inn på en forskerkarriere med fokus på ferskvannsalger. Forskerutdannelsen måtte skje i utlandet. Hos forskere i Norden og Tyskland lærte Wille plantesystematikk, -morfologi, -anatomi og -fysiologi.

En grundig forsker

Karakteristisk for Willes forskning var nøyaktighet og grundighet, ikke dristige teorier. Naturvitenskapsmannen måtte i større grad enn noen andre åndsarbeidere arbeide empirisk, mente Wille. Størstedelen av hans forskning var morfologiske og systematiske studier av ferskvannsalger fra Norge og fra reiser til blant annet Kaukasus og Puerto Rico.

Veien til professoratet

I 1883-1889 forsket og underviste Wille først ved Riksmuseet i Stockholm, så ved Stockholms högskola. Fra 1889 var han lærer i botanikk ved Den høyere landbruksskolen på Ås. I 1893 fikk han omsider et professorat i botanikk ved UiO. Han ble bestyrer for den botaniske hagen og flyttet til Tøyen hovedgård. Her på Christianias østkant eide universitetet et stort tomteareale som inkluderte den botanisk hagen, hovedgården og noen professorløkker.

Forskning, undervisning og formidling

Wille innførte de nye forskningsretningene innen botanikken ved universitetet. Han ville fremme den frie forskning, men ikke på bekostning av undervisningen. Denne holdningen er tydelig i hans aktiviteter. I 1895 fikk han opprettet et laboratorium, og vilkårene for forskning og undervisning ble bedret betraktelig. Han gjorde botanisk hage mer pedagogisk for både studenter og publikum. Undervisningen, som tidligere hadde vært styrt av forelesernes forskningsfelt, ble bredere anlagt. Samtidig ble forskningsutdannelsen styrket. Han var aktiv både i reformen av ex. phil. og innføringen av hovedfag ved universitetet. Laboratoriene muliggjorde forskning for studentene, mens hovedfagsreformen forpliktet studentene til å forske.

Dobbeltbestyrer på Tøyen

Da den andre professoren i botanikk, Blytt, døde i 1898 ble dette professoratet inndratt. Wille ble dermed også bestyrer for Botanisk museum. De naturvitenskapelige museumssamlingene hadde prekært liten plass i universitetets sentrumsbygninger på Karl Johans gate. Wille klarte sammen med sin gode venn, geologen Brøgger, å få oppført nye museumsbygninger i tilknytning til Botanisk hage.

Filantrop og folkeopplyser

En professor hadde også plikter som folkeopplyser mente Wille, som blant annet organiserte sommerkurs for folkeskolelærere og holdt foredrag i arbeiderakademiene. Som biolog var han sentral i utarbeidelsen av naturfredningsloven av 1910, og i opprettelsen av det som siden ble Naturvernforbundet. Wille var en filantrop, og opptatt av naturens foredlende kraft på mennesket. Fra 1911-1913 var han leder for Grünerløkken Høire, og han betraktet seg som en talsmann for østkanten. Skolehager og Arbeidsstuer for børn var noen av hjertesakene hans.

En provoserende debattant

I den offentlige debatten var Wille en kjent deltaker. Hans sterke synspunkter og ikke alltid like diplomatiske avisinnlegg provoserte stadig. Bestyreren på Tøyen fikk fiender både innenfor og utenfor universitetet. Han fyrte løs mot byens bedre borgere, mot kolleger og mot politikere fra både eget parti og Venstre.

Bittert tap av Tøyen

Wille var en ivrig forkjemper for å få utvidelsen av universitetet lagt til Tøyen, ikke Blindern. Lokalene i hovedstadens sentrum var alt for små for et voksende universitet. Professorens ønske om å samle alle botanikkinstitusjonene ble kombinert med ønsket om mer sosial spredning på Østkanten. Den andre hovedfraksjonen ved universitetet gikk derimot inn for Blindern som nytt universitetsområde. En av de største forkjemperne for dette alternativet var zoologen Kristine Bonnevie, Norges første kvinnelige professor. Wille beskrev henne som ”den centrale edderkop, som trækker i snorene, så alle de andre må danse, som hun vil". Frontene var harde og i 1920 var saken tapt for Tøyen-alternativet. Nordal Wille døde få år senere som en bitter mann.