Museumsmuseet

I sirlig skrift slås det fast med en viss lettelse: ”Endelig er vi i nutiden, industriens og flyvemaskinernes tid..”… Noen år har gått siden etiketten ble stilt ut i Geologisk museum på Tøyen.

Av Bjørn Vidar Johansen

"I havet svømmet i jordens middelalder den store fiskeøgle, som jaget de blæksprutlignende ammoniter og fisk..." På en plansje skildres fossilenes utvikling i sirlig kalligrafi. Små etiketter, sprø og gulnede, er festet til underlaget med nette messingstifter. Dramatiske bergformasjoner på grånede trykk med motiv fra Grand Canyon og de franske alper slår eksotisk knockout på hjemlige ”Ra-veien fra Vestfold” og ”Morænelandskap paa Romerike”. På rekke og rad, bak skapdører med ujevnt glass, står dryppstein og skifer, kvae og rav, ”skjælsand” og korall. Og flere etiketter. Mange flere etiketter. Alle med den samme sirlige skriften, visstnok utført av en dame som skrev seg kilometervis gjennom tre store museumssaler mellom 1917 og 1920. Og litt lenger.

Paleontologisk sal i 2. etasje, fotografert i 1920-årene. Fotograf: Ukjent.

Sprengt kapasitet i sentrum

Planene om å oppføre et universitetsanlegg på Tøyen ble raskt skrinlagt etter at universitetet overtok eiendommen i 1812. Botanisk hage ble derimot offisielt opprettet på stedet i 1814. Området kom på nytt opp igjen som mulig sted for nybygg rundt 1900. Universitetsanlegget ved Karl Johans gate fra 1852, hvor også museene holdt til, var for lengst blitt for lite. Med Botanisk hage som utgangspunkt var det naturlig å starte med bygninger for de naturhistoriske museene og se videre på mulighetene for lokalisering av hele Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet på tomten, senere eventuelt hele universitetet.

Helhetlig plan

Arkitekt Holger Sinding-Larsen fikk i oppdrag å tegne de nye museene. Valget falt på en plan hvor Botanisk museum skulle oppføres nær de allerede eksisterende veksthusene. To parallelle bygninger skulle oppføres for Zoologisk- og Geologisk museum lenger nord i Botanisk hage. Det ble planlagt forlengelse og tverrforbindelse når økonomien tillot det. Det gjorde den aldri. Zoologisk museum stod som modell for Geologisk museum, selv om interiørene aldri ble like. Begge bygningene er enkle lameller i fire etasjer med loft og innredet kjeller. En bredere kube utgjør bygningskroppen i hver ende. Utstillingssalene opptar det meste av de lange midtpartiene. Teglveggene er forblendet med naturstein, og vinduene er store for å slippe inn lys i interiørene. Taket er valmet og har innfelt glass for å gi overlys. Inntrykket utenfra er solid og nøkternt, med referanser både til en behersket jugendstil og den nordiske nybarokken som skulle dominere norsk arkitektur i årene rundt første verdenskrig.

Natur i øst

Geologisk museums langside mot vest. Utstillingssalene ligger i det lange partiet midt på bygningen. Rundt 1970. Fotograf: Ukjent.

Universitetets rektor, geologen Waldemar Christopher Brøgger, hadde vært en sentral forkjemper for det store byggeprosjektet. Brøgger delte botanikeren Nordahl Willes visjon om å bidra til folkeopplysning og kunnskapsdannelse også hos arbeiderklassen på østkanten. Selv om utstillingene i de tidligste årene primært var studieutstillinger for studenter og andre fagpersoner, skulle de samtidig være offentlig tilgjengelige. Fragmenter fra naturen skulle stilles ut til undring og læring. Samtidig skulle Norges plass som naturvitenskapelig nasjon ettertrykkelig markeres. Museene skulle ha forsknings- og undervisningsvirksomhet på et høyt faglig nivå. Zoologisk museum ble først ferdigstilt (1906), fulgt av Botanisk museum (1914). I 1917 stod Geologisk museum ferdig.

Et funksjonelt museum

Kong Haakon åpnet offisielt Geologisk museum, 27. oktober 1920. Bygningen var felles for Mineralogisk-Geologiske museum og Paleontologisk museum. Begge inngår i dag i Naturhistorisk museum. I tillegg holdt Mineralogisk Institutt til i bygningen. Endelig hadde de naturhistoriske samlingene fått egnede lokaler for formålet; utstillingssaler med montre tilpasset tusenvis av bergartsprøver, mineraler og fossiler, studiesamlinger, plansje- og kartsamling, bibliotek, auditorium, lesesal, foto- og tegneatelier, moderne kontorer og laboratorier samt andre tekniske fasiliteter for forskere, preparanter og teknikere. Det ble innredet en egen leilighet for vaktmesteren og hans familie. Samlingene ble oppbevart i egne magasinrom eller i selve utstillingssalene. Forskjellige soner av bygningen var dimensjonert ut fra de aktuelle funksjonene. Bergartssalen i 1. etasje måtte tåle mer vekt enn salene for mineraler og paleontologiske utstillinger i 2. etasje. I de tidligere museumslokalene på Karl Johans gate hadde vekten av bergartene bidratt til at gulvene begynte å svikte.

Arkitekturdebatt

I arkitekt Holger Sinding-Larsens nybygg på Tøyen var tidens behov ivaretatt, enten det gjaldt utstillingsmuligheter, lys, luft og varme, praktiske fasiliteter eller transportruter gjennom bygningen. Heis var nå blitt en naturlig del av fasilitetene. Interiørenes bærende pilarer og dragere var i betong. Tidens debatt viser at norsk arkitektur i årene før og etter første verdenskrig var inne i en brytningsperiode. I diskusjoner og innlegg, blant annet i Teknisk Ukeblad, ble museumsbygningene på Tøyen fremhevet som en moderne, rasjonell arkitektur - i motsetning til for eksempel Henrik Bulls ornamenterte Historisk museum på Tullinløkka.

Andre etasje i rotunden, Geologisk museum. Interiøret er noe endret, men hovedpreget fra da bygningen var ny er godt bevart. Fotograf: Kine S. Ottersen.

Tradisjonell innredning

Innredningene i utstillingssalene i Geologisk museum fulgte derimot konvensjoner hentet fra 1800-tallets store europeiske naturhistoriske museer: Veggfaste montre, organisert slik at de skapte tematiske avdelinger i rommet, og frittstående pultmontre. Deler av samlingene ble oppbevart i skuffer og skap nederst i montrene. Pultmontrene preget også galleriene over utstillingssalene. Her var det utstilt studiesamlinger for studenter og andre som ønsket fordypning. Prinsippene for innredningen var lite endret i forhold til hvordan de tidligere utstillingssalene i universitetsanlegget på Karl Johans gate hadde sett ut. Noen av pultmontrene på galleriene er sannsynligvis tatt med fra Karl Johan, enten fra de geologiske utstillingene i Domus Media eller det kortvarige paleontologiske museet i Aulakjelleren.

De aller nest beste materialer

Montre, dører, brystninger og andre innredningsdetaljer ble utført i Oregon pine eller norsk furu og beiset, lasert eller ådret i ulike rødbrune nyanser for å ligne edlere treverk. Det samme ble gjort med de fleste møblene. Sinding-Larsen tegnet de fleste selv. Han stod også bak de mange elektriske lysekronene i wienerinspirert jugendstil som preget utstillingssalene. Blank messing og frostet glass ga vakker kontrast til mørkt treverk, flaskegrønne linoliumsgulv og dører samt kittfargede vegger og himlinger. Trappene ble utført i granitt. Kontorene fikk individuell innredning, men med høye brystninger, veggfast innredning, håndvask i porselen og garderobe som fellesnevnere. Farger som gulbeige, oker og grønt gikk ellers igjen i bygningen. Dekoren var enda mer sparsom enn i Zoologisk museum. Den bestod nå blant annet i enkle striper i overgang mellom veggfarge og himling, dekorative rekkverk i jern, dreide detaljer på dører samt lysekronenes konstruksjon og utstansede ornamentikk. Lyset som strømmet inn gjennom de store vinduene skapte liv i de ulike flatene. Geometrisk sprosseverk, bærende pilarer med dragere og kraftige trappestolper bidro til interiørenes kraftfulle, men nøkterne eleganse.

A real museum: Bevaring for fremtiden

Fornyelse ligger i museenes natur. Ny kunnskap, metoder, slitasje og publikumsforventninger krever endring. Bevaring kommer lett i konflikt med nye krav.

Faktaark om Geologisk museum

Offisielt navn: Geologisk museum

Adresse: Sars' gt 1, Tøyen i Oslo

Arkitekt: Holger Sinding-Larsen

Byggear: 1911-17

Stil: Senjugend

Funksjon:

Museumsbygning med bl.a. publikumsfunksjon, forskningsfasiliteter, magasiner og kontorer.

Annet:

Kun første byggetrinn utført. Oppført med Zoologisk museum som prototype, men med andre funksjonstilpasninger. Opprinnelig hovedinngang ikke lenger i bruk for publikum. Kontorer og publikumsområder er lite endret. Bevart originalutstilling fra 1920 i 1. etasje. Høy verneverdi.

Nettopp derfor kan det være uhyre viktig å velge å ta vare på fysisk dokumentasjon av fortidens kunnskap og formidlingsformer. De få utstillingene som bevares får med årene høy kulturhistorisk verdi og ny aktualitet. De forteller oss noe om fortidens museer og deres speiling av samfunnet.

I Geologisk museum er en relativt stor opprinnelig utstilling valgt bevart. Den er et viktig kulturminne som med årene vil kunne bli et trekkplaster. Det hovedsakelige godt bevarte interiøret fra Sinding-Larsens tid setter også Geologisk museum i en særstilling. Selv om de fleste lysekronene er borte, en del møbler forsvunnet og senere endringer med fordel kan reverseres, har museet store kvaliteter langt utover nostalgi. Det er et viktig monument over naturvitenskapelig forskning og formidling i Norge, og kan gjennom fremtidig restaurering og rehabilitering bli en av hovedstadens sentrale attraksjoner. Det fredningsverdige Geologisk museum bærer på museumstradisjoner som har eller er i ferd med å gå tapt i det norske museumslandskapet.

Og publikum er i ferd med å gjenoppdage museet på Tøyen – også som kulturhistorie. Som den amerikanske turisten så begeistret ropte da hun så de sirlige etikettene i de slitte tremontrene: ”This is a real museum!".

 

Se bildevisning:

Museumsmuseet: Interiørbilder fra Geologisk museum
Av Bjørn Vidar Johansen
Publisert 25. okt. 2012 18:34 - Sist endret 10. jan. 2013 13:17