Av Anne-Kristine Børresen
Wilhelmine (Mimi) Johnson (1890–1980) søkte seg til en mannsbastion da hun valgte studium i 1907. Faren, sakfører Sam Johnson, oppmuntret henne til å velge en utdanning som ledet inn til bergverksbransjen. Siden 1890-årene hadde det vært gode konjunkturer i denne bransjen. På bergstudiet var hun eneste kvinne og yngst med sine 17 år. Fem år senere ble Johnson Norges første cand.min. Det skulle gå 38 år før neste kvinne ble uteksaminert ingeniør fra dette studiet.
Horder av studenter
De gode tidene i bergverksbransjen førte til økt tilstrømningen til bergverksstudiet, særlig etter 1905. En av professorene reagerte med å skremme de nye studentene med lediggang. Om det var av hensyn til seg selv og sine kolleger, eller fordi han fryktet at det ikke ville bli arbeid for alle de lettsindige sjeler som hadde valgt bergstudiet er usikkert. Det fikk uansett mange til å falle fra tidlig i studiet. Johnson hørte til blant de standhaftige, men det spørs om hun hadde tid til å omgås sine medstudenter. Hun finansiere studiene sine ved å undervise i språk og matematikk ved Ragna Nielsens skole og ved Olav Bergs pikeskole. Hun tok i mot privatelever hjemme og leste latin med farmasistudentene. I tillegg mottok hun 350 kroner i lån fra Understøttelsesfondet for kvinnelige studerende.
”Hva de bante og svor”
Så lenge Johnson var ved universitetet, var hun langt på vei blant likesinnede. Universitetets studenter kom først og fremst fra handels- og dannelsesborgerskapet, med noenlunde lik forståelse av hva som sømmet seg. Gruvesluskenes og arbeiderklassens kultur hørte til en annen verden. Det oppdaget Johnson for alvor da bergstudiets fire måneders lange gruvepraksis skulle gjennomføres. ”Du milde, hva de bante og svor, og hva de sa! Råbarkede karer var det, men snille – og så måtte de jo erte litt. De skremte vettet av meg.”.
Professorenes assistent
Den barske kulturen og det krevende fysiske arbeidet var antakelig én grunn til at Johnson raskt fant ut at et virke i gruvene ikke var noe for henne. Det akademiske livet ved universitetet passet henne bedre, og i de påfølgende årene kom hun til å arbeide på oppdrag for to av de mest markante professorene ved universitetet. Sommeren 1912 ble den nyslåtte kandidaten W.C. Brøggers assistent i kartleggingen av Kristianiafeltet. Det var i følge henne selv ikke så anstrengende, men dyrt. Brøgger hadde ikke for vane å velge de billigste pensjonater. De tolv kronene hun hadde i diettpenger forsvant også raskt når middagen bestod av flere retter og ble akkompagnert av vin.
Eventyrlig oppdagelse
Sommeren etter arbeidet hun for V. M Goldschmidt, som under et feltarbeid sør for Røros nærmest hadde snublet over et felt med fossile planter. Han sendte ilbud til Kristiania og bad om forsterkninger. Johnson var en av dem som kom og hjalp til i den innsamlingen av det rike og sjeldne materialet. I ettertid beskrev hun oppdagelsen av dette devonfeltet som eventyrlig. I likhet med alle kartleggere og vitenskapere delte hun drømmen om å få være med på nettopp dette; å oppdage noe andre tidligere ikke hadde sett, og slik legge byggesteiner til kunnskapsutviklingen innen sitt fag.
Den første publikasjonen
Johnsons assistentarbeid fikk varme takksigelser fra professorene i arbeidene som de publiserte under sitt eget navn. I 1917 kom den første publikasjonen fra Johnsons egen hånd. Den handlet om en fossil hval som var funnet under gravingen av en brønn i Rekkevik i 1914. Johnson ble tilkalt for å delta i utgravingen, og fikk senere publisert en liten artikkel om utgravningen. Senere holdt hun foredrag om funnet i norsk Geologisk Forening og Reusch ga arbeidet en god anmeldelse i Naturen. Det må ha varmet, men forfatteren selv var likevel langt fra fornøyd med arbeidet. Hun hadde lav selvtillit i forhold til egne akademiske ferdigheter og fant seg derfor også best til rette i assistentrollen.
Konservator på nytt museum
I 1917 ble hun ansatt som konservator ved det nye Geologisk museum på Tøyen. Søknaden var utstyrt med meget gode attester fra Brøgger, Goldschmidt og Reusch som gikk enstemmig inn for at hun skulle få stillingen. I følge førstnevnte hadde Johnson ”erhvervet sig et saa indgaaende kjendskab til museet som ingen av os andre”. Goldschmidt, som ikke var kjent for å strø rundt seg med superlativer, supplerte med følgende: ” Hun har udmerkede kundskaber i mineralogi, petrografi og geologi og behersker fuldkommen de i disse videnskaber anvendte arbeidsmetoder.” Med slike skussmål var det ikke rart at professor Jacob Schetelig innstilte henne til stillingen.
Kvinnelønn
Selv hevdet hun mer enn 60 år senere at det var ”pinlig å tenke på at jeg søkte”. Det var nemlig en annen søker til stillingen ”– og han hadde kone og 2 barn”. Slik hun så det, burde familieforsørgeren heller fått jobben. Han kom imidlertid ikke i betraktning fordi han hadde krevd nesten dobbel så høy gasje som var satt av til stillingen. Likelønn var en fremmed tanke på den tiden, men Johnson hadde likevel reagert da hun tok på seg sitt første oppdrag for NGU og Reusch tilbød henne halv lønn. begrunnelsen var ”at
Husmor
I 1920 sa hun opp stillingen sin ved Geologisk museum etter å ha giftet seg med kjøpmann Eivind Høst. For kvinner fra de bedrestilte samfunnsklasser var ikke rollen som hustru og mor forenlig med noen yrkeskarriere. Johnson Høst føyde seg med dette inn i det vanlige mønsteret, men selv om hun var hjemmeværende, fortsatte hun med å utføre enkelte mikroskoperingsoppdrag for Goldschmidt.
Hos Goldschmidt i Göttingen
Hun ble skilt fire år senere, og da arbeidet hun igjen som assistent på flere av Goldschmidts prosjekter på Statens råstofflaboratorium. Der gjorde hun utvilsomt en god jobb, og da professoren flyttet til Göttingen i 1929, fikk han henne dit for å undervise. Sønnen Gunnar var med. Da moren måtte dra hjem til Norge en tid på grunn av alvorlig sykdom i familien, bodde han hos Goldschmidt. Den verdensberømte geologen var ugift og barnløs, og kollegene i Norge fant det slett ikke bare enkelt å samarbeide med ham. Gunnar Høst opplevde likevel en annen side av den myndige og bortskjemte professoren: Hver morgen lå det en ny liten leke inne i servietten hans da han kom til frokostbordet.
Ny karriere
Ved Geologisk museum ville de også gjerne ha henne tilbake, men Johnson Høst fortalte mange år senere at hun ikke kunne tenke seg å stå i veien for sine mannlige kolleger. Hun erindret dessuten helt sikkert hvor vanskelig det hadde vært å leve av de mange midlertidige prosjektene. I tillegg kom det siste, og kanskje avgjørende argumentet. Johnson Høst mente at hun ikke hadde noen ”videnskabelig legning”, og hun hadde lenge følt seg ensom som kvinne i et mannsdominert miljø. Summen av alle disse momentene gjorde at hun i 1932 slo inn på en annen vei: Legestudiet. Sommeren 1940 var eksamenspapirene klare, og fra samme høst var Mimi Johnson Høst etablert som privatpraktiserende lege på Lillestrøm. Den praksisen opprettholdt hun til 1975.
Kilder
Fakta om Mimi Johnson
Navn: Mimi (Wilhelmine) Johnson, gift Høst
Født: 1890
Død: 1980
Stilling: Konservator på Geologisk museum 1917-1920, diverse assistentoppdrag 1912-1917 og 1924-1932. Hun var privatpraktiserende lege 1940-1975