Museumsdyr

Inne i monteren er fire dyr. En ravn, en fjellrev, en jerv og et dødt reinsdyr. Nei, vent! De er alle døde. Preparerte dyr er de vanligste objektene i en zoologisk utstilling. Men hvordan foregår prosessen som omgjør levende vesener til museumsgjenstander?

Av Elise Matilde Lund

Foto: Elise Matilde Lund

I kjelleren på Zoologisk museum har preparanter arbeidet i over 100 år med å preparere dyr til vitenskapelige samlinger og utstillinger. I verkstedet i kjelleren foregår ulike behandlinger av dyr slik at de kan oppbevares i magasiner eller plasseres i naturtro omgivelser og vises frem for publikum i en av de mange visningsmontrene. Disse museumsgjenstandene har en gang levd sine egne liv. Etter at de har havnet i preparantenes hender, omgjøres de til kunnskapsrike objekter både for forskere, studenter og andre museumsbesøkende.

Taksidermi

En preparant kalles også en taksidermist. Ordet taksidermi betyr å bevege hud. En museumstaksidermist, eller preparant, monterer dyreskinn på modeller. Dyrene konserveres slik at de kan brukes i biologisk forskning og undervisning. Det første som må gjøres er å flå dyret. Etter at dyret er flådd, må skinnet garves og renses før det kan sys rundt en modell. Modellen må være anatomisk korrekt og stå til skinnets størrelse. De kan lages selv, eller kjøpes fra forhandlere. Øynene som brukes er som regel av glass.

Dersom dyret skal vises frem i utstillinger, må det se livaktig ut. Stingene i pelsen, limet bak øynene og andre ikke-organiske materialer som er brukt, må skjules for publikum. Monterte dyr i utstillinger er ofte aktive dyr. De skal imitere en handling som gjenspeiler dyrenes levesett. Taksidermistens valg av dyrets positur er svært mange. Dyret kan være i tilsynelatende dyp søvn eller i full angrepsposisjon. Taksidermisten må derfor ha kunnskaper om dyrenes anatomi, bevegelsesmønster og ulike vaner. Det kreves inngående zoologiske kunnskaper i tillegg til estetisk sans og god materialforståelse. 

Lennart Blomberg tilpasser skinnet til det kanadiske elghodet. Ukjent fotograf/MUV

Lennart Blomberg

Fra slutten av 1950-tallet jobbet Lennart Blomberg som preparant ved Zoologisk museum i Oslo. I Blombergs tid fantes det ingen skole hvor man kunne utdanne seg innen taksidermi slik som det gjør i dag. På den tiden var preparantfaget noe annet enn i dag og de benyttet seg av andre hjelpemidler, metoder og materialer. Selv mente Blomberg at man heller aldri kunne bli helt utlært i dette faget. Store pattedyr, fugler eller små insekter krever alle ulike behandlinger. Veien til et ferdig montert dyr er forskjellig hver gang.

Preparant på tur

Svensk-norske Lennart Blomberg ble interessert i dyr i ung alder. Å preparere dyrene lærte han delvis i Sverige og delvis i Norge. Gjennom Norsk Polarinstitutt dro Blomberg med en forskergruppe på vitenskapelige ekspedisjoner til Svalbard på 1950-tallet. Hans arbeid besto i å preparere fugler som forskerne ønsket å bruke til undersøkelser senere. Fugleskinnene ble smurt inn med arsenikk og fjærene ble behandlet med naftalin.

Sultne møll og Canadiske landbjørner

På Zoologisk museum fikk Lennart Blomberg videreutvikle sine ferdigheter og teknikker innen taksidermi. Og til utstillingene trengtes ikke bare småfugl, men også store pattedyr. Et av de største dyrene som Blomberg preparerte for museet, var en Canadisk landbjørn som godseier G. A. Treschow brakte med seg hjem fra en jakttur. Så store dyr kunne ikke bare smøres inn med arsenikk. Skinnet måtte garves for å fjerne alt fett og det ble ført en kontinuerlig krig mot møll og andre insekter som trives i skinnfeller.

Mannequin eller Trojansk hest

Den innvendige modellen som dyreskinnet trekkes over ble kalt mannequin og Blomberg sammenlignet konseptet med den Trojanske hesten. Dyrets skjelett ble bygget opp i tre, og ståltrå ble brukt for å etterlikne dyrets levende holdning. Mannequinen ble etterfylt med ulike materialer så det fikk riktig fasong før skinnet ble sydd på. Ordet mannequin hentet Blomberg og hans kollegaer fra Frankrike. De leste ofte utenlandske fagblader for å holde seg oppdatert og lære nye metoder og teknikker. Den første mannequinen ble laget i Frankrike tidlig på 1800-tallet. En indisk fyrste overrakte en elefant til den franske stat, og franske zoologer fikk i oppdrag å preparere den.

Altmuligmannen

Blomberg tar imot en havlærskilpadde som heises inn i museet, 1958. Den ble døpt Ester fordi de støpte den i polyester. Ukjent fotograf/MUV. 

Lennart Blombergs arbeid ved Zoologisk museum var svært allsidig. Ikke bare skulle dyrene monteres, men de eldre monterte dyrene måtte hele tiden vedlikeholdes. I utstillingen ble dyrenes pels bleket av den sterke lyssettingen. Enkelte dyr måtte også lappes igjen. I våtmagasinene, der ulike fiskeeksemplarer og andre sjødyr ble oppbevart på sprit, måtte beholderne stadig etterfylles med alkohol. I tillegg til det praktiske arbeidet med dyrepreparatene, bedrev Blomberg også formidlingsarbeid. Gjennom aviser og foredrag fortalte Blomberg til stadighet om zoologi, taksidermifaget og preparantenes allsidige arbeid ved museet.

Dyriske illusjoner

Å preparere dyr innebærer å gi form til noe som allerede har levd. Dyrene er satt sammen av ulike materialer for å skape en illusjon av virkelighet i museumsrommet. De er både konkrete og abstrakte og de skal ikke bare referere til seg selv, men til alle andre dyr i samme artsgruppe. Jerven, fjellreven, ravnen og det «døde» reinsdyret i bildet ovenfor forteller ikke bare om den bestemte situasjonen betrakteren ser. Fjellreven er en representasjon av alle fjellrever, og det samme med de andre dyrene i monteren.

Foto: Elise Matilde Lund. 

Vitenskapelige objekter og kunstverk

I tillegg til den zoologiske kunnskapen som dyrene representerer, har de monterte dyrene også en iboende kunstnerisk verdi. Museumsdyr er kreative konstruksjoner. De er skulpturer og de er godt laget dersom vi ikke ser at de er laget. Gjennom en kreativ prosess transformeres dyrene. De dekonstrueres og gjenskapes for å etterlikne sin opprinnelige form. I denne formgivningsprosessen materialiseres ikke bare dyrets fysiske form, men også en opplevelse og forståelse av dyret. Lennart Blomberg og andre museumstaksidermister jobber i vitenskapens tjeneste, men dyrene de lager har en tydelig kunstnerisk verdi i tillegg til den naturfaglige.  De er som små og store skulpturer inne i museumslandskapet.

Kilder:

Lund, Elise Mathilde 2012: ”Vinduer til (situert) kunnskap : konstruksjon og fortolkning av en zoologisk utstilling"

Av Elise Matilde Lund
Publisert 9. apr. 2013 10:10 - Sist endret 18. mars 2021 14:03