Lektor med rive og relieff

I 1960 startet Arne W. Martinsen (88) opp skoletjenesten ved de naturhistoriske universitetsmuseene i Oslo. Femti år seinere er han tilbake i Geologisk museum. Jubilanten mener museene fremdeles er en viktig ressurs for skoleverket.

RELIEFFKART: Arne W. Martinsen ved relieffkartet over oslofeltet. Den lille miniutgaven av Kolsåstoppen han holder i hånden er hentet fra Skoletjenestens klassesett. Foto: Bjørn V. Johansen.

Av Bjørn Vidar Johansen

Arne W. Martinsen har tette bånd til den solide museumsbygningen. I flere tiår hadde han kontoret sitt her. Tusenvis av skoleelever og lærere har besøkt salene innenfor, de andre museene eller Botanisk hage.
– Undervisning av skoleklasser var ikke noe nytt fenomen i norske museer, men vi her på Tøyen var de første som etablerte en egen skoletjeneste med vekt på et bredere tilbud, forteller Martinsen.

Naturfagslærer blir stipendiat

I 1950-årene hadde han som naturfagslærer flittig brukt hagen og museene til undervisning av egne elever. – På årsmøtet i Norske Museers Landsforbund tok professor Anatol Heintz og senere konservator Natascha Heintz ved Paleontologisk museum opp spørsmålet om hvordan museumsutstillinger kunne bli mer tilgjengelige for skoleklasser. Året var 1959. Høsten 1960 startet Museenes Skoletjeneste opp på Tøyen, forteller Martinsen.
Museene innenfor gjerdet til Botanisk hage var den gang adskilte enheter ved universitetet, men gikk sammen om det felles tiltaket. Arne W. Martinsen fikk tilbud om en treårig stipendiatstilling for å bygge opp og lede det nye skoletilbudet. Han ble på Tøyen i 30 år.

Inspirasjon fra Wales

Skolenes klassetrinn fikk tilbud om forskjellige undervisningsopplegg innenfor varierte fagområder. I forbindelse med museumsbesøket fikk lærerne tilgang til skreddersydde undervisningsopplegg med før- og etterarbeid.
– Vi hadde også en egen bil som kjørte rundt med klassesett til skolene, sier Martinsen. De bestod av kasser med avstøpninger, små modeller, oppgaver og annet læringsmateriell. Settene ble også benyttet i skolenes egen naturfagsundervisning.
– Ideen med å tilby slike løsninger kom fra Cardiff i Wales, forteller han. Der hadde det blitt tatt konsekvensen av at mange skoler ikke hadde anledning til å besøke museet. Opplegget styrket også de lokale lærernes kompetanse.
– Dette ble populært også i oslo-området, fastslår museumspedagogen.

KLASSESETT for ekskursjon til Kolsås, 1960-årene. Ukjent fotograf.

Ut i naturen

Martinsen trekker også fram tilbudet om lærerkurs og ekskursjoner.
– Museet har store fortrinn framfor klasserom, bøker, bilder og film. Men om museet kan tilby originale biter og gjengivelser av virkeligheten, vil ingenting kunne slå naturen selv, enten det handler om å identifisere insekter man finner i graset eller å forstå hvordan landskapet har blitt til. Å få elever og lærere med ut i felten har stor verdi. Martinsen viser fram et egenoppfunnet redskap, en sammenleggbar kasterive som ble brukt til å samle alger.
– Riven ble satt i produksjon i Danmark og var i bruk når det skulle undervises i marinbiologi, forteller han. Skoletjenesten samarbeidet etter hvert med Oslo kommune om marinbiologiske ekskursjoner. Elever i ungdomsskolen, videregående skole og studenter ved lærerskolen ble tatt med på tokt i Oslofjorden. Martinsen skildrer begeistringen.
– Det hendte at de omtrent nektet å dra i land!

Gode støttespillere

I starten tok Martinsen selv det meste av undervisningen. Snart kom det flere personalressurser til. Flere av de vitenskapelige museumsansatte engasjerte seg også.
– Far og datter Heintz var uvurderlige støttespillere, sier han.
– En annen som betydde alt for meg var geolog og bestyrer ved Geologisk museum, Johannes Dons. Vi samarbeidet om å lage oppgaver innenfor geologi og arrangere ekskursjoner rundt i og utenfor Oslo, for eksempel til Kolsås. Å lage faste oppgaver og poster rundt i terrenget var noe vi jobbet mye med. Martinsen holder opp en liten gipsmodell av den karakteristiske Kolsåstoppen. De forskjellige bergartene er malt på med ulike farger og mønstre.
– Denne var en del av et klassesett, og elevene kunne finne Kolsås igjen i en større sammenheng på det store relieffkartet over oslofeltet i museet. Enda bedre var det selvfølgelig om elever og lærere fikk oppleve selve lokaliteten.

UNDERVISNING: Arne W. Martinsen underviser ved relieffkartet i Geologisk museum i 1960-årene. Ukjent fotograf.

Bruk av sansene

Relieffkartet står fremdeles i Geologisk museums første etasje. Det vakre interiøret fra slutten av 1910-tallet inneholder ennå mange av bergartsprøvene som Martinsen brukte i undervisningen for femti år siden. Én av utstillingene er til og med uendret, med røtter tilbake til 1920. I dag er den et viktig kulturminne. – Vi brukte utstillingene aktivt i undervisningen, forteller han.
– I museet får elevene oppleve gjenstander og miljø som er nære og fysiske, ikke bare bilder eller film. Det åpner opp for læring. Som supplement ble løse fossiler eller bergartsprøver tatt med inn i salen slik at elevene skulle få ta, føle på og bruke andre sanser enn synet. Elevene har forskjellige måter å lære best på, fastslår Martinsen.

Behov for spesialopplært personale

Fakta om Arne Werner Martinsen

Navn: Arne Werner Martinsen
Født: 1922
Stilling: Universitetslektor og pedagog

Forskningsfelt:

Pedagogikk

Bakgrunn:

Utdannet ved Sagene offentlige lærerskole og Universitetet i Oslo. 12 år som lærer i Folkeskolen, forfatter av læremidler, medlem av Oslo skolestyres lærebokkomité for orienteringsfag.

Leder av Skoletjenesten ved de naturhistoriske museene og Botanisk hage, Universitetet i Oslo fra 1964 til 1990.

Annet:

Konsulentoppdrag for bl.a. Kirke- og Undervisningsdepartementet og NRK. Fremdeles aktiv innenfor skole og pedagogikk.

Femti år etter blir fremdeles originale prøver studert som en sentral del av geologiundervisningen i museet. Dagens museumslektor har akkurat avsluttet en time ved relieffkartet. Martinsen gleder seg ved synet av undervisningssituasjonen.
– Det er viktig at skolen fremdeles tar museene i bruk. Men museene må fortsette å ha spesialopplært personale. Jeg har forøvrig inntrykk av at dagens lærere må bruke så mye tid på administrative oppgaver at det nesten er for mye forlangt at de skal orke å dra ut i naturen eller på museer.

Aldri annet enn bråk?

Etter at Skoletjenesten startet opp ble det opprettet tilsvarende tilbud i Bergen, Trondheim og Tromsø. Martinsen legger til at Norges museumspedagogiske forening ble startet i kjølvannet av etableringen på Tøyen. På spørsmål om hvordan Skoletjenesten generelt ble mottatt av den vitenskapelige staben ved de naturhistoriske museene kommer han verken med saftige historier om mulige interessekonflikter eller skildring av kollegiale feider bak de tunge museumsdørene.
– Velviljen var stor, smiler Arne W. Martinsen.
– Men det var vel et tilfelle hvor en av professorene ga uttrykk for at denne Skoletjenesten var det verste de hadde fått inn i museet. Det var jo aldri annet enn bråk med disse ungene!

Artikkelen er hentet fra papirutgaven av Museumsnytt (nr. 2/2010).

 
Av Bjørn Vidar Johansen
Publisert 25. okt. 2012 18:47 - Sist endret 12. des. 2012 08:37