Økologisk teater på Zoologisk museum

Renoveringen av museet på 1960- og 70-tallet brakte frem fire nye utstillinger. Miljøvern og dyrefortellinger ble en integrert del av det nye museet.

Av Elise Matilde Lund

Mandag 7. desember 1966 hengte museumsbestyrer Rolf Vik (1917-) opp et skilt på inngangsdøren til Zoologisk museum på Tøyen. «Stengt inntil videre» sto det på skiltet og det skulle ta nesten 15 år føre hele museet igjen var tilgjengelig for besøkende.

På gyngende grunn

Museet ble stengt fordi det bokstavelig talt sto på gyngende grunn. Rolf Vik forklarte at kjellergulvene på museet var som en brøddeig under

Foto: Elise Matilde Lund

hevelse. Alunskifer i grunnen under museet gjorde at hele bygningsmassen hadde blitt forskjøvet. Gulvet slo sprekker og behovet for en total renovering var prekært.

Miljøbevisst museumsbestyrer

Bestyrer Vik hadde store ambisjoner for museet, både når det gjaldt forskningsfasiliteter for de ansatte, magasinering av de vitenskapelige samlingene og utstillingsvirksomhet. Viks miljøvernengasjement smittet over på utstillingene og det å vekke miljøvernforståelse hos de besøkende ble et viktig element i oppbygningen av de nye salene. For å forklare sammenhenger i naturen og arter og miljøenes innvirkning på hverandre var det ikke nok å vise ulike dyr på rekke og rad. Vik og hans medarbeidere tok i bruk en komplisert og svært tidkrevende utstillingsteknologi som krever kunstneriske ferdigheter så vel som naturfaglig kunnskap.

Foto: Elise Matilde Lund

Nye dyr i nytt miljø

Renoveringen av museet foregikk etappevis og utstillingene ble åpnet for publikum etter hvert som de sto ferdig. I alt fire permanente utstillinger ble satt opp i det nye museet: En introduksjonssal der besøkende fikk innføring i zoologi, økologi og andre temaer innen biologien; Den norske salen med presentasjoner av Norges dyreliv; en dyregeografisk sal som knytter dyr til sine respektive leveområder; og en systematikksal der alt fra encellede organismer til de største pattedyrene ble plassert side om side i store montere. Fortsatt i dag står to av de fire utstillingene på Zoologisk museum. Én av disse er Den norske salen.

Den norske salen

Gjennom naturtro gjengivelser av norske habitater, blir publikum presentert for Norges flora og fauna i Den norske salen. Utstillingsteknikken som ble tatt i bruk var habitatdioramaer. Bak hvert vindu er et miljø rekonstruert og i det miljøet er plassert alle de dyrearter som lever der. Den norske salen ble laget slik at publikum beveger seg gradvis oppover i utstillingssalen. På hver side av stigningen er plassert vinduer i ulike størrelser. Noen strekker seg fra gulvet til taket, mens andre nærmest er kikkehull.

Dyr i motbakke

Det hele begynner under vann og de første montrene viser ulike fiskearter, kreps, kabber og andre sjødyr. Deretter vandrer publikum forbi ulike montre med sjøfugl som lever langs vannkanten. Videre innover i utstillingen er våtmarksområder og innlandsområder. I diorama for diorama viser scenene utsnitt av habitater som befinner seg stadig høyere i det norske landskapet. Bjørkeskog og barskog med rev, grevling og bever. I hver monter vrimler det av insekter.

Jo høyere publikum beveger seg, jo tettere blir skogsscenene. De innledende kystpartiene, etterfulgt av ulike kulturlandskap, har nå glidd over i landskapsmotiver med orrfugl, bjørn og hubro. Mot slutten av utstillingen er vidder og fjell. I montrene er reinsdyr, jerv, fjellrev og ulv. Det hele avsluttes med en varde. Dioramaet viser en utsiktsscene fra toppen av et fjell. Publikum deler utsikten med fjellrypene.

Foto: Elise Matilde Lund

Økologi i boks

Habitatdioramaer er den perfekte utstillingsteknologien for å illustrere økologi. Alle habitatdioramaene består av et rekonstruert landskap med geologiske formasjoner og ulike vekster eller vann. Det hele er plassert foran et bakgrunnsmaleri som viser årstid, klima og tid på døgnet. I landskapene er ulike dyr plassert, både insekter, rovdyr, fisk og fugl er representert. Det er ingen hovedroller i de ulike scenene; alle dyrene spiller viktige roller og de er alle avhengig av hverandre.  Hovedintensjonen med dioramaene er å synliggjøre dyrenes bruk av omgivelsene. Mange av dyrene i Den norske salen er derfor vanskelige å få øye på. Kamuflasje lar seg utmerket illustrere i en utstilling som denne.

Mennesker i museumsnaturen

Men inne i montrene er det ikke bare dyr, det er også en rekke synlige spor etter mennesker. Dyrenes omgivelser er også menneskers omgivelser, og vår sameksistens er en integrert del av framstillingene i utstillingen. På havbunnen ligger flasker og kjettinger; fiskebåter er ute på havet i bakgrunnsmaleriene; skigarder, strømmaster og husvegger er gjenskapt eller malt inn i miljøet. Habitatdioramaene viser hvordan mennesker og dyr lever i samme miljø og hvordan vi tilpasser og/eller eventuelt ikke tilpasser oss hverandre. Menneskenes aktiviteter på godt og vondt er illustrert.

Samarbeidsprosjekt

Museumsbestyrer Vik var selvfølgelig ikke alene om utstillingene. Den norske salen og de andre utstillingene er bygget gjennom samarbeid mellom museets vitenskapelige ansatte, håndverkere og malere. Gjennom museets ansatte ble norsk natur transformert og omgjort til museumsobjekter. Habitatdioramaene illustrerer en miljøtankegang, frontet av museet selv. Maleriene inne i dioramaene er laget av Jan Fekjan, det er hans fortolkninger av det norske landskapet vi ser bak dyrene. HER kan du lese mer om Fekjans 8 år lange arbeid med utstillingene i Zoologisk museum.

Kilder:

Lund, Elise Mathilde 2012: ”Vinduer til (situert) kunnskap : konstruksjon og fortolkning av en zoologisk utstilling”

Se flere bilder:

okologisk-teater-bildevisning
Av Elise Matilde Lund
Publisert 22. mars 2013 21:38 - Sist endret 30. okt. 2019 16:29