Geologi for samfunnet: NGU 1858–2008

Geologi for samfunnet ble første gang brukt som slagord for Norges geologiske undersøkelse (NGU) i 1986, men ambisjonene om at kartleggingen skulle styrke både den geologiske forskningen og være nyttig for samfunnet, har sine røtter tilbake til opprettelsen i 1858.

Av Anne Kristine Børresen

Et dobbelt formål lå fra starten av til grunn for institusjonen som ble opprettet i 1858: Gjennom kartlegging av Norges berggrunn skulle geologene bidra til ny kunnskap om geologiske forekomster, deres omfang og mulige nytteverdi og slik skape et godt beslutningsgrunnlag for dem som vurderte å utnytte naturressursene. Utforskningen skulle dessuten styrke det vitenskapelige miljøet i landet og bidra til nye og mer systematiske oversikter over landets geologiske formasjoner og forekomster. En form for samfunnskontrakt mellom staten og forskningen lå dermed til grunn for etableringen. Geologene fikk utvidet sitt virksomhetsområde og mer penger å forske for, mot at de konsentrerte noe av innsatsen om kartlegging som var eller kunne bli nyttig for nærings- og industriutviklingen. Fra 1858 og fram til i dag har dette samfunnsoppdraget blitt forvaltet og fortolket på ulike måter.

Sterk samfunnskontrakt

I den første fasen, fra 1858 til ca. 1890, var samfunnskontrakten sterk. Det skyldtes flere forhold. Theodor Kjerulf, som initierte NGU, og den lille staben av assistenter som han ansatte, kom i løpet av de første 20 årene et godt stykke på vei i den ”udgranskningen af fædrelandets geologi” som bestyreren hadde lovet staten. Tre kartverk, som ga ny og verdifull kunnskap om fjellandet Norge, var ferdige. De var også nyttige, fordi de ga innsikt om de mest fruktbare jordbruksarealene i Sør-Norge og ny kunnskap om forekomster av kobbermalm, jernmalm, gull, kull og nikkel.

Politisk front mot vitenskapsmiljøet

Theodor Kjerulf

Kjerulf ledet dessuten NGU i en tid og innen et regime – embetsmannsstaten – der politikere og byråkrater hadde stor tillit til det vitenskapelige miljøet og derfor kunne leve med at forholdet mellom vitenskapelige og økonomisk nyttige resultater ikke var tydelig definert. Fra 1890-årene endret dette seg. Venstrestatens politikere stilte seg på langt nær like lojalt bak embetsstatens institusjoner og de akademiske autoritetene som forgjengerne hadde gjort, men hadde tvert imot en klar front mot det vitenskapelige miljøet. De stilte også nye krav om at kartleggingen skulle fremme spesifikk næringsutvikling og utbygging av infrastruktur.

NGU flytter fra universitetet

Tilliten mellom staten og NGU ble fra da av svekket. Den nye bestyreren som overtok etter Kjerulf, Hans H. Reusch, måtte derfor argumentere tydeligere for NGUs funksjon og nytteverdi, og han slet med å få politikerne til å bevilge nok penger til geologisk kartlegging. Helt i stampe stod det likevel ikke: Kartleggerne i NGU, som i de første drøye 20 årene hadde sin base ved universitetet, fikk omsider egne lokaler i en av de romslige og moderne leilighetene i Victoria terrasse, og fra 1890-årene var de flotte stasstuene der arbeidsrom og laboratorium for geologene. Staben ble også utvidet, noe som ga anledning til å utgi flere avhandlinger og kartlegge flere nyttige forekomster. Politikerne var likevel ikke fornøyde og etterlyste enda større engasjement for undersøkelser og vurderinger av drivverdige forekomster.

Konkurrerende fagmiljø

Etter andre verdenskrig økte presset mot NGU. Fagmiljøene ved universitetene etterlyste en institusjonell reorganisering av landets geologiske utforskning og de kritiserte NGU for at arbeidsfeltet i for sterk grad var blitt innsnevret til geologisk kartlegging. Interessene for statsgeologenes kompetanse var likevel stor. I Arbeiderpartiets visjoner om storstilt industrireisning og modernisering av Norge spilte bergverksindustrien og smelteverksindustrien en nøkkelrolle, og Stortinget bevilget betydelige ekstraordinære midler øremerket malmleting. Bare noen av disse havnet i NGU, som fra mellomkrigstiden hadde konkurrert med Statens råstofflaboratorium og Geofysisk malmleting om bevilgningene til geologisk forskning og malmleting.

Hans H. Reusch. Ukjent fotograf

Sammenslåing og ny epoke

Striden mellom de tre forskningsorganisasjonene fikk sin endelige avklaring med Stortingets vedtak om å flytte NGU til Trondheim, og at de skulle slås sammen til én institusjon med navnet Norges geologiske undersøkelse. Sammenslåingen skjedde i 1962, kort tid etter at NGU flyttet til Trondheim og et stort nybygg på Lade. Det markerte inngangen til en ny epoke i NGUs historie, med et tre ganger så stort NGU målt i ansatte, og med et langt bredere virkefelt enn før. Samtidig ble det også en mer motsetningsfull institusjon der ledelsen ofte måtte bruke mer tid på interne utfordringer enn å markere NGU som samfunnsinstitusjon.

Nye arbeidsfelt

I løpet av 1970-og 80-årene ble tilliten mellom NGU og politikerne styrket. Den skyldtes bl.a. at den geologiske kartleggingen ble utvidet til å dekke flere felt (kvartærgeologisk, geokjemisk, maringeologisk og hydrogeologisk i tillegg til berggrunnskartleggingen). Fylkeskommunene ble fra 1970-årene dessuten en ny og viktig bruker av geologisk informasjon fra NGU. Etter Tsjernobyl-ulykken i 1986 demonstrerte NGU også at deres geologiske kompetanse kunne brukes til å måle det radioaktive nedfallet. Slik nådde NGU ut til allmennheten på en måte som aldri tidligere hadde skjedd. Utviklingen av datateknologien og Internett muliggjorde i tillegg digital framstilling av geologiske kart, og en kobling mellom kart og databaser, noe som gav nye muligheter for formidling av geologisk informasjon til brukerne og til samfunnet.

Geologi for samfunnet!

NGU har siden 1980-årene styrket sin samfunnsposisjon. Det er derfor ikke tilfeldig at slagordet Geologi for samfunnet ble lansert i dette tiåret. Slagordet viser at NGU fremdeles bestreber seg på at den kunnskapen de bygger opp, skal være samfunnsrelevant for forvaltning, politikere, næringsliv og allmennhet samtidig som den også skal styrke og videreutvikle den geologiske forskningen.

Av Anne Kristine Børresen
Publisert 25. okt. 2012 18:39 - Sist endret 6. apr. 2020 15:40