Skaller og kadaverheis – en ekspansjonshistorie fra Anatomisk institutt

Før medisinstudenter får komme til sykehus for å øve seg på levende pasienter får de anatomiundervisningen på universitetet. Denne formen for undervisning krever spesialtilpassede lokaler.

Av Anne Vaalund

Bildet kan inneholde: bygning, hus, arkitektur, hjem, svart og hvit.
Bak Østfløyens flotte buevindu er Auditorium 13, som opprinnelig gikk over to og en halv etasje. Ukjent fotograf/MUV. 

I 1852 kunne universitetet samles og flytte inn i egne bygninger ved Karl Johans gate. Midtbygningen het den gang Museum Naturale og skulle huse de naturhistoriske museene, samt fysikk, kjemi og medisin. Medisin holdt til i bygningens østfløy sammen med de zoologiske og zootomiske samlingene. Koplingen mellom medisinfaget og zoologifaget i bygningsmassen var helt bevisst i planprosessen. Den eneste universitetsprofessoren i bygningskommisjonen, Christian Boeck, var medisiner som også kunne veterinærmedisin. Den komparative anatomien skulle være bindeleddet mellom medisinstudiet og naturvitenskapen. Medisinstudenter skulle studere både menneskenes og dyrenes anatomi.

Ugrei kadaverheis

Auditorium 13 var spesielt tilrettelagt for anatomiundervisning. Et stykke av gulvet med et bord framme ved tavlen kunne senkes ned til etasjen under. Slik kunne man heise opp lik som skulle brukes i undervisningen. Det viste seg likevel å ikke være så enkelt. «Sagen er nemlig den, at de kadavere, som benyttes til Forelæsninger over operativ Chirurgi og Anatomi, maa hejses op fra Disseksjonsværelset og fires ned igjen ved hjælp af et Maskineri, som ikke magtes af én mand alene». Anatomikarlen hadde problemer med å få betjenten for den zootomiske samlingen, som han delte kjellertilværelsen med, til å hjelpe ham med denne ubehagelige oppgaven. I praksis var ikke den tverrfaglige sameksistensen i østfløyen uten gnisninger.

Disseksjonsundervisning i den gamle disseksjosstuen i kjelleren. Piperøyking hjalp mot stanken.  

Likstank fra kjelleren

Kadaverheisen var ikke det eneste som viste seg lite hensiktsmessig i nederste etasje under anatomiauditoriet. Der nede ble lik og dyrekadavrene oppbevart, preparert og dissekert. Konservatorene hadde arbeidsværelse rett ved, men verre var det for anatomikarlen, som bodde der nede.  Det var alltid mangel på lik, men de som var der gjorde mye utav seg. Det ble etter hvert anerkjent som et stort problem med stanken som spredte seg opp over etasjene.

Plass etter Zoologisk museum

Slik var situasjonen i 50 år. Mye skjedde tidlig på 1900-tallet. Det hadde vært mange planer for nybygg for preklinisk medisin, men de havnet bak museene i køen. I årene 1908 til 1910 flyttet Zoologisk museum ut av østfløyen og inn i nye lokaler på Tøyen. Det ble frigjort mye plass, men Anatomisk institutt måtte godta fortsatt å dele østfløyen med Zootomisk museum, senere Zoologisk laboratorium. Østfløyen skulle bygges om for å møte behovene til forskning og undervisning ved de to instituttene. Initiativet til denne ombyggingen ble tatt av instituttbestyrer Gustav Guldberg, og planene ble videreført av Kristian Schreiner, som overtok som bestyrer i 1908.

Anatomisk teater over Auditorium 13

Det var et anerkjent behov for en mer velegnet demonstrasjonssal. Et anatomisk teater der studentene kunne se ned i kadavre og andre preparater mens foreleser forklarer. Dette bratte auditoriet ble bygget ved å senke taket til det to og en halv etasjes høye Auditorium 13.

Bildet kan inneholde: planløsning, plan, tegning, arkitektur, teknisk tegning.
Plantegning som viser den nye demonstrasjonssalen oppå Aud.13, og heisen til høyre. 

Preparatheis til opplyst loft

Hvordan fikk de så kadavrene opp? Et av trappeløpene i bygningen ble erstattet med en heissjakt. Den erstattet bordet som kunne senkes ned gjennom gulvet i Auditorium 13. Kjelleren ble ominnredet til oppbevaringsrom for disseksjonsmateriale med preparerings- og kisterom. Heisen gikk fra kjelleren via Aud 13 og til det anatomiske teateret, eller demonstrasjonssalen, i tredje etasje. Heisen hadde også dør inn mot forværelset til de nyinnredede disseksjonssalene. I de nye salene kunne studentene dissekere i dagslys fra tak og sidevinduer istedenfor nede i den mørke kjelleren. Preparantene fikk arbeidsplassen sin i 3. etasje med langt triveligere arbeidsrom der enn de hadde hatt nede i kjelleren.

Laboratoriefasiliteter

Ombyggingen ga også instituttet bedre rammevilkår for forskning og studier. Første etasje fikk arbeidsrom for prosektor i mikroskopisk anatomi. I denne etasjen holdt også Zootomisk laboratorium til. I andre etasje fikk bestyreren omsider en ordentlig arbeidsplass – et kontor med laboratorium og tegneværelse. En mikroskopisk-anatomisk avdeling med mikroskopiundervisning der studentene skulle se på vevsprøver ble opprettet i Guldbergs bestyrertid i et lite lokale i Ruseløkkveien 6. Nå kunne avdelingen flytte inn i andre etasje med en skikkelig kurssal. Etasjen rommet også lesesal og studiesamling.

Ikke bare for studenter

Bildet kan inneholde: rom, bygning.
Forrommet til preparantenes arbeidsrom med den etterlengtede heisen sentralt i bildet. Ukjent fotograf/MUV.

Det var også satt av plass fordelt rundt i Østfløyen til studiesamlinger og rom for egenstudier både for studenter og for andre som trengte kunnskap om anatomi. Instituttet var det eneste stedet i landet hvor man kunne studere menneskets oppbygning. Mange yrkesgrupper trengte denne kunnskapen: Tannleger, massører, gymnaster, sykepleiere, jordmødre og lærere trengte i økende grad kompetanse innen anatomi.

Økt fokus på forskning

I Guldbergs bestyrerperiode ligger løfter om en ny tid ikke bare i innføringen av laboratorieundervisning, men i navneendringen fra Anatomikammeret til Anatomisk institutt. Denne betydelige utvidelsen av instituttet under Schreiners ledelse var starten på en periode med økt satsning på forskning ved instituttet. Schreiner og hans kone Alette hadde begge høstet internasjonal anerkjennelse for kromosomstudiene sine. Men forskningen til Schreiner og på instituttet kom nå i første rekke til å dreie seg om fysisk antropologi – en vitenskapelig gren i vekst internasjonalt som handlet om å dele folk inn i raser ut fra ytre anatomiske kjennetegn og å studere disse rasenes evolusjon, slektskap og utbredelse.

Antropologiske undersøkelser av levende

Under ombyggingen ble det laget egne lokaler for den antropologiske hodeskallesamlingen og annet skjelettmateriale. Samlingen ble sterkt utvidet under Schreiners ledelse. «Paa loftet blev indredet 2 mindre rum for antropologiske undersøkelser av levende.» står det i universitetets årsberetning fra 1914-1915. Dette hørtes jo urovekkende ut. Men på plantegningene blir det hele mindre mystisk: Det var snakk om et fotostudio og et mørkerom. Der, rett innenfor «skalleloftet», hadde instituttets fotografer arbeidsplass helt til de flyttet til Domus Medica på Gaustad rundt 1980.

Bildet kan inneholde: bygning, rom, møbler.
Skapene var fulle av hodeskaller på Antropologisk arbeidsrom. 

Sterk vekst i de antropologiske samlingene

Hvorfor økte samlingene med menneskelige levninger så mye? Dette var først og fremst fordi Anatomisk institutt foretok omfattende utgravninger av samiske gravsteder og fordi arkeologene avleverte skjelettmateriale fra arkeologiske utgravninger av (sør-) norske graver, særlig fra jernalder, vikingtid, middelalder. I tillegg fikk samlingene tilfang fra norske ekspedisjoner til fremmede himmelstrøk som samlet inn hodeskaller for instituttet, på samme måte som man samlet kulturgjenstander for Etnografisk museum eller planter til Botanisk museum. Det var også kjøp av- og byttehandel med skaller fra andre institusjoner. Denne samlingen omtales fortsatt som «De Schreinerske samlinger». Slike antropologiske knokkelsamlinger finnes ved mange museer og universiteter rundt om i verden. Fortidens antropologiske raseforskning var preget av rasistiske ideer og er i dag omstridt. Det foregår tilbakeføringer av menneskelige levninger fra museer til flere urfolksgrupper. De samiske levningene i Schreiner-samlingen er i dag under sametingets forvaltningsmyndighet, og Universitetet har gitt en offentlig beklagelse overfor samene for den måten de samiske hodeskallene ble samlet inn på, og de holdningene dette var uttrykk for.

Sprengt kapasitet i nye lokaler

Bildet kan inneholde: svart og hvit, monokrom fotografering, rom, photography, arkitektur.
Prosektor Hopstock har forelesning i demonstrasjonssalen, hjulpet av en assistent. Ukjent fotograf/MUV.

Ombyggingen av østfløyen til Museum Naturale var stort sett ferdig i 1916. Da var kapasiteten allerede sprengt og bygningen omdøpt til Domus Media. Et mikroskopisk laboratorium ble innredet i bygningens vestfløy, i et lokale som ble ledig da Botanisk museum fulgte etter Zoologisk museum til Tøyen. Studentkullene ble stadig større. Auditoriene var stappfulle, og det måtte holdes to og tre parallelle kurs i histologi og mikroskopisk anatomi. Instituttet var ved inngangen til «køenes epoke». I 1924 måtte instituttet ty til loddtrekning når det ikke var plass til alle på kursene. I 1934 studerte 700 studenter til første avdeling, mens 300 sto i ventekø.

Utvikling gjennom hundre år

Ved instituttets hundreårsjubileum i 1916 ble utviklingen oppsummert slik: I 1816 besto instituttet av to rom i Anatomigården, spartansk opplyst med «talgpraaser» og med en lærerstab på én professor. Tre studenter, «aarlig dissektionsmateriale av nogen ganske faa kadavere, intet bibliotek, ingen samling, intet mikroskop, og med en præparant i Gamle Maries skikkelse». Ved femtiårsjubileet i 1865 besto instituttet av ca. 10 rom i kjeller og første etasje i Museum Naturales østfløy. Opplyst med gass, men uten tilgang på varmtvann selv i disseksjonslokalet. Lærerstaben besto av en professor og en prosektor. Det var rundt 30 studenter i året, og ca. 12 kadavere pr år. Biblioteket hadde 500 bind, det fantes en samling på rundt 2000 preparater, det var 15 mikroskop og «en mandlig præparant». I 1915 hadde instituttet omtrent 30 rom med elektrisk heis, elektrisk lys og varmtvann overalt. Lærerstaben var på en professor, tre prosektorer, en assistent, tre preparanter og en tegner. Det var omtrent hundre studenter i året og ca. 23 kadavere pr år. Biblioteket hadde 5000 bind, og det fantes flere vitenskapelige samlinger.

Stor forbedring

Med studentinnrykket som kom i mellomkrigstiden ble det uten tvil en betydelig underkapasitet innen det ressurskrevende, prekliniske faget anatomi. Gjennomgangen viser likevel med tydelighet at ombyggingen av østfløyen var en stor forbedring, både for lærere, studenter og ikke minst de alltid pressede teknisk ansatte.

Omvisning på Anatomisk institutt:

Omvisning på Anatomisk institutt

Østfløyen i 1852 kontra 1915

Skaller og kadaverheis

Kilder:

Planskissen og de rastrerte fotografiene er gjengitt fra Hopstock, H. «Det Kongelige Frederiks Universitets Anatomiske Institut 23. januar. 1815-23. januar 1915.». 

Det Kongelige Frederiks Universitets aarsberetning for årene 1910 til 1917

Hopstock, H. «Det Kongelige Frederiks Universitets Anatomiske Institut 23. januar. 1815-23. januar 1915.», s 64-75, s118-167. Sitat s.70 og 151

Kyllingstad, Jon 2011. «Universitetet i Oslo 1870-1911: Vitenskapenes universitet.» Unipub. S 185-198.

Av Anne Vaalund
Publisert 29. apr. 2020 15:50 - Sist endret 30. apr. 2020 13:28