Anatomisk institutt: Utviklingslinjer
Anatomisk institutt er det eldste instituttet i et av våre første fakulteter.
Av professor Per Holck
Helt frem til begynnelsen av det 19. århundre måtte nordmenn som ville bli leger studere ved utenlandske universiteter. Kravet om å få et eget universitet i Norge var gang på gang blitt avslått av myndighetene i København, som i dette ikke bare så en unyttig institusjon, men også et farlig utslag av separatisme. Da napoleonskrigene hadde tvunget Danmark til å velge side, var imidlertid situasjonen i forholdet til Norge blitt så tilspisset at kong Frederik VI valgte å sette sitt navn på et dokument som tillot opprettelsen av et universitet her. Dette skjedde 2. september 1811, som regnes og høytideligholdes som Universitetets grunnleggelsesdato.
Faget grunnlegges
Som det ene av de tre første fakulteter fikk Det medisinske fakultet ansatt tre lærere: dr. med. Nils Berner Sørensen, stabskirurg Magnus Andreas Thulstrup, samt professor i anatomi ved Københavns universitet, den norskfødte dr.med. Michael Skjelderup (1769-1852). Hans anatomiundervisning begynte 23. januar 1815, og dette betraktes som Anatomisk institutts grunnleggelsesdag. Instituttet er således det eldste av de medisinske institusjonene ved Universitetet i Oslo.
Den første undervisningen fant sted i den ennå eksisterende Mangelsgården (Storgaten 36), deretter i den såkalte Brennerigården, også kalt Anatomigården, i Rådhusgaten 19. Det var i dette huset at dikteren Henrik Wergeland hadde sitt kortvarige medisinstudium som ga inspirasjon til diktet ”Pigen paa anatomikammeret”. Først i 1852 kunne Instituttet flytte over til det nye universitetsanlegget i Karl Johans gate
Kvinnene slippes til
Etter Skjelderup fulgte professorene Joachim Andreas Voss (1815-1897), Jacob Munch Heiberg (1843-1888) og Gustav Adolf Guldberg (1854-1908) som Anatomisk institutts bestyrere gjennom resten av det 19. århundre. I denne tiden ble det åpnet adgang for kvinner til det medisinske studium i 1886 etter lengre tids diskusjoner. Mange ved fakultetet mente at kvinnens nervesystem og helbred ikke ville tåle de omfattende studiene og det strenge åndsarbeidet som medisinen krevde.
Forskningsmiljøer etableres
Med professor Kristian Emil Schreiner (1874-1957) som bestyrer, innledet Instituttet en ny æra, idet forskningen ble intensivert og fordelt på spesialitetene fysisk antropologi og nevroanatomi. Allerede før århundreskiftet hadde en mann som Fridtjof Nansen drevet forskning innenfor det sistnevnte fagområdet, i nært samarbeid med Instituttets stab.
Nevroanatomien ble etterhvert det dominerende fagområdet ved Anatomisk institutt, og forskere som Jan Jansen (1898-1984) og Alf Brodal (1910-88) bidro til å gjøre begrepet ”The Oslo School of Neuroanatomy” kjent over store deler av verden. Antropologien ble samtidig ivaretatt av Johan Torgersen (1906-78).
Nytt bygg og ny organisering
Da Instituttet i 1990 flyttet fra de gamle lokalene i Domus media på Karl Johan, avsluttet nevroanatomen Fred Walberg (1921-2005) samtidig sin mangeårige bestyrergjerning der. I løpet av årene etter krigen hadde det foregått en rivende utvikling, både faglig og teknisk, og staben var etter hvert blitt ganske stor.
I dag ligger instituttet på Gaustad, som en del av Preklinisk institutt, i det som nå kalles Domus medica, og i nær tilknytning til det nye Rikshospitalet. Sammenslåingen av de prekliniske instituttene til en gruppe har ikke bare ført til en navneendring til Anatomisk avdeling, men også at det nå er en del av Institutt for medisinske basalfag (IMB). Arbeidsstokken ved avdelingen består nå av vel 100 personer, hvorav 11 i fast vitenskapelig stilling som betjener forskningsområdene er nevroanatomi, immunologi og biologisk antropologi.
