Frederik Holst - Samfunnsmedisiner i radesykens tid

På Ullevål sykehus ligger Frederik Holsts hus. Det huser fagmiljøet Samfunnsmedisin og global helse. Mannen som har gitt huset navn la strategier for samfunnsmedisin da nasjonen var ung, tidlig på 1800-tallet.

Av Anne Vaalund

Bildet kan inneholde: portrett, panne, kunst, tegning, skisse.
Frederik Holst. Tegning av D. Arnesen, 1872. Det norske medicinske Selskab

Frederik Holst (1791-1871) var 33 år gammel da han ble utnevnt til professor i medisin i 1824, med ansvar for fagene farmakologi, toksikologi og hygiene. «Hygiene» tilsvarer fagkretsen som senere fikk navn samfunnsmedisin. Professoratet var nyopprettet og det fjerde ved Det medisinske fakultet. De tre professorkollegene hans Michael Skjelderup, M.A. Thulstrup og N.B. Sørensen tilhørte en eldre generasjon. Holst kom til professoratet med en sterk interesse for medisinens samfunnsbetydning.

Privatundervisning i København

Holst var født i Holmestrand og sønn av en kjøpmann. Han tok eksamen artium ved universitetet i København i 1810. Der var hans framtidige kollega Michael Skjelderup professor. Skjelderup var også fetter av Holsts far – en filleonkel. De neste to årene fikk Holst privatundervisning hos Skjelderup. Deretter hadde han volontør- og kandidattjeneste ved Det kongelige Frederiks hospital i København, som fungerte som universitetssykehus. I 1815 avla han medisinsk embetseksamen.  

Bildet kan inneholde: tekst, font, dokument.
Disputasen ble holdt på latin, og det var hele 11 opponenter,

Doktorgrad om radesyke

Mens Holst studerte i København hadde Norge fått sitt eget universitetet og sin egen grunnlov. Undervisningen i medisin startet opp i 1814. Den norske nasjonen skulle bygges. Universitetet var sentralt i oppbyggingen av et nasjonalt helsevesen, og det var der Holst hadde sitt interessefelt. I 1817 tok han den første doktorgraden ved Det kongelige Frederiks universitet. Oversatt fra latin hadde avhandlingen tittelen «Hva er sykdommen som kalles Radesyge, og på hvilken måte kan den utryddes fra Skandinavia?» Radesyke ble i samtiden sett på som en særnorsk venerisk sykdom. Radesyken rammet svært mange, og særlig arbeidsfolk. Medisinhistoriker Anne Kveim Lie har forsket på radesyken. Hun har beskrevet hvordan det fra 1770-tallet ble anlagt egne radesykehus rundt om i landet. Dette var første gang sykehusenes målsetting var å få pasientene friske! Mens Holst skrev avhandlingen sin var det 16 radesykehus i landet, så forskningen var definitivt samfunnsaktuell.

Offentlige tiltak mot sykdom

Holst skilte seg klart fra tidligere eksperter på radesyke ved å foreslå at sykdommen skal utryddes ved ambisiøse, offentlige tiltak. Flere leger, flere og bedre sykehus og folkeopplysning for å sikre bedre hygiene i befolkningen. Folkeopplysningen igjen krever en opprustning av skolevesenet. Vi kan allerede her ane hvorfor avdeling for samfunnsmedisin befinner seg i Frederik Holsts hus.

Studieturer til utlandet

De neste årene brukte Holst godt. Han dro til Uppsala og Stockholm for å studere medisinsk undervisning og administrasjon. Senere dro han på en lengre reise i Europa for å studere hvordan man organiserte institusjoner andre steder. Ikke bare sykehus, men også sinnssykevesen, fattigvesen og fengselsvesen. Reisen var finansiert av det offentlige. Når han var hjemme, var det ikke mangel på relevante jobbtilbud. Han var stadsfysikus, altså leder for helseetaten, i Christiania en kort periode i 1818. Han foreleste en periode i osteologi og bandasjelære, senere foreleste han kirurgi. Og i 1824 ble han altså utnevnt til professor i medisin.

Etablering av Rikshospitalet

Den sterke interessen for institusjonsbygging passet godt overens med professorrollen. Holst ble straks involvert i arbeidet med å få etablert et Rikshospital, som også skulle fungere som universitetssykehus. Det kongelige Frederiks hospital i København var rollemodellen. Professorene i medisin var enige om at den kliniske undervisningen, altså undervisning ved sykesengen, var en viktig del av utdannelsen. I påvente av et universitetssykehus ble det gitt klinisk undervisning ved Byens Civile Sygehus (ved dagens Jernbanetorget), og ved Akershus amts sykehus på Galgeberg fikk studentene opplæring i behandling av radesyke og kjønnssykdommer. Overlegen på Militærhospitalet ga også praktisk veiledning.

Bildet kan inneholde: by, bygning, eiendom, hus, boligområde.
Rikshospitalets første nye bygning ved Akersgaten, nedenfor Hammersborg. Ukjent fotograf/Oslo museum.

I 1826 kunne Rikshospitalet åpne. Militærhospitalet på Hammersborg ble sykehusets hovedavdeling, og Det Civile Sygehus en filial for pasienter med radesyke og veneriske sykdommer. Dette var en løsning i påvente av en ny bygning. Rikshospitalets direksjon ble nedsatt i 1825, med blant annet Frederik Holst. Rikshospitalet var ikke formelt tilknyttet universitetet, men Holst ble i praksis direksjonens leder i hele 30 år ved siden av professoratet sitt. At den unge og helt nyansatte professoren skulle få dette ansvaret er ikke så rart, om man tenker på kvalifikasjonene han hadde opparbeidet seg. Holst var, med sine studieturer til utlandet i tillegg til utdannelsen sin, kvalifisert til en lederstilling i helsevesenet.

Nytt, men ikke lenger moderne

Allerede i 1825 fantes det ferdige tegninger for ny bygningsmasse for Rikshospitalet. Arkitekten var Christian Heinrich Grosch. Selve byggeprosessen gikk over mange år av finansielle grunner. I 1836 kunne pasientene komme, i 1842 var innredningen helt ferdig. Historiker John Peter Collett har skrevet om denne byggeprosessen. Mens byggingen sakte pågikk, endret moderne prinsipper for sykehusarkitektur seg andre steder i Europa. Holst var frustrert over at det nye hospitalet likevel ikke ville bli tidsriktig.

Tidsskrift, forening og kolera

Bildet kan inneholde: tekst, font.
Tidsskriftet Eyr, 1826

Holst var også aktiv i organisasjonsbygging for den norske legestanden. I 1826 startet han og kollega Skjelderup opp Norges første medisinhistoriske fagtidsskrift Eyr. Samme år var han med på å starte «Et lægevidenskabelig Journal-Læseselskab i Christiania». I 1833, mens koleraen herjet i landet, følte medlemmene av leseselskapet et større behov for informasjonsutveksling. Selskapet ble formalisert med navnet Lægeforeningen i Christiania, og skulle ha ukentlige møter. Fra 1847 ble foreningen hetende Det norske medicinske Selskab.

Faglig ledelse av norsk medisinalvesen

Holst jobbet utrettelig videre for å få formalisert en faglig ledelse av norsk medisinalvesen. Som saken forelå, var professorene pliktige å gi råd til departementet, men de kunne ikke kreve at departementet skulle høre på hva de hadde å si. I 1834 ble han medlem i en komité som laget utkast til en ny medisinallov, og her la han ned et stort arbeide. 

Ikke alt ble som Holst ønsket

Vi ser at 1820-årene var en intens tid for Holst. Det er ingen tvil om at han fikk betydelig gjennomslag på mange felter. Han fikk likevel ikke det ønskede gjennomslaget for sitt syn i den nye medisinalloven. Byråkratene i departementet som skulle styre helsevesenet ville fortsatt være jurister, ikke medisinere.

Fengselsvesen og sinnsykevesen

Holst var en mann med stor kapasitet. I tillegg til alt han gjorde for helsevesenet, var han aktivt med på å bygge opp et moderne fengselsvesen med Botsfengselet i Christiania og sinnssykevesen med Gaustad Asyl.

Professor i farmakologi

Men var han ikke professor i farmakologi? Farmakologi er læren om legemidlenes virkning på kroppen. En komite Holst naturlig nok satt i som professor i farmakologi var for å utarbeide en egen, norsk farmakopé, altså en autorisert oversikt over legemidler. Farmakopeen som skulle avløse Danmark-Norges farmakope fra 1772 var først ferdig i 1854.

Undervisningshverdagen i Anatomigården

Og hva med undervisningen i farmakologi, toksikologi og hygiene for medisinstudenter? Holsts virke som foreleser er det ikke skrevet stort om. Han hadde ikke klinisk undervisning – det vil si: Han underviste ikke studentene på sykehusene. Hans undervisning var på universitetet. Fram til universitetsbygningene sto ferdige på Karl Johan i 1851, holdt Det medisinske fakultet til i Anatomigården ved Kristiania torv. Undervisningshverdagen til Holst var langt fra planene han la for nasjonen. Han arbeidet i et gammelt, upraktisk og trangt lokale der all preklinisk undervisning foregikk, inklusive disseksjoner. Der var fakultetsmøter, der var det studenter, der holdt man eksamener, prosektor bodde der og der var selvsagt alle undervisningssamlingene. Holst selv bygget opp en slik samling.

Farmakologisk drogesamling

Bildet kan inneholde: syltetøyglass, lighting.
Holsts drogesamling. Foto: Anne Vaalund

Holst dukket opp på døra til oss på Museum for universitets- og vitenskapshistorie vinteren 2019. Da fikk vi tilgang på Holsts egen håndskrevne katalog over en farmakologisk drogesamling: Museum pharmacologicum. Med mange av drogene bevart og katalogen var det spennende å se hvordan samlingen beskrives i universitetets årsberetninger. Holst skrev selv i 1861: «Ved min Ansættelse ved Universitetet i 1824, eiede det ingen pharmakologisk Samling. Professor Sørensen, som i 9 Aar før mig foredrog i Pharmakologie, benyttede til sine Forelæsinger Specimina, som han for hver Gang laante fra Stadens Apotheker, meest fra Elephanten.” Holst syntes det var upraktisk å måtte låne droger av apoteket for hver forelesning, og fikk bevilget penger til å opprette en permanent studiesamling. Hans forgjenger Sørensen hadde ansvaret for mye annen undervisning i tillegg, så det er helt forståelig at det ikke ble tatt grep for å bygge opp en studiesamling i Sørensens tid.

Fra undervisningssamling til vitenskapelig virksomhet

Som vi har sett, hadde Holst en god del annet å fylle tiden med på i midten av 1820-årene. Å lage en liten undervisningssamling var tidsbesparende for professoren i farmakologi. Men den forble ikke liten. Ettersom årene gikk, vokste samlingen fra å være en undervisningssamling til å bli en vitenskapelig samling. Etter at det monumentale universitetsanlegget på Karl Johans gate sto ferdig i 1851, vokste samlingen voldsomt. Holst begynte å skaffe til veie nye droger på årlige utenlandsturer i sommerferien. Før han gikk av for aldersgrensen, ble hele samlingen på 2950 droger systematisk innført i en katalog.

Hva framtiden vil vise

Holst skrev en fin rapport om samlingen til universitetets 50-årsjubileum i 1861, men der kommer det ikke fram hva den vitenskapelige samlingen ble brukt til, eller hvorfor han syntes det var så viktig å bygge den opp. Dette håper vi at vil bli belyst nærmere i framtiden. Emerituser i farmakogosi Berit Smestad Paulsen og medisinhistorie Øivind Larsen har et pågående spennende prosjekt med å transkribere Frederik Holsts katalog. Vi på MUV følger spent med!

Les Holsts håndskrevne katalog her

Kilder:

”Frederik Holst” i Norsk biografisk leksikon

”Det kongelige Frederiks universitet 1811-1911: Festskrift 2.” s 153-157

”Frederik Holst” i Norges leger 1996.

Lie, Anne Kveim 2008. ”Radesykens tilblivelse. Historien om en sykdom”. s.82-83, 192-193

Collett, John Peter 2011. ”1811-1870: Universitetet i nasjonen” kap 12 og s 485

Det Kongelige Norske Frederiks Universitets Aarsberetning. Kapitlene om den farmakologiske samlingen er gjennomgått fra 1833 til 1864. Holsts historisk framstilling fra 1861 er på s 93-95.

Av Anne Vaalund
Publisert 21. mars 2020 13:31 - Sist endret 1. apr. 2020 21:53