Legeutdanning i Norge: Et akademisk eller et politisk initiativ?

Et medisinsk fakultet ble straks opprettet ved grunnleggelsen av det første norske universitetet. Hva skyldes prioriteringen, når ingen forutsetninger egentlig lå til rette?

Av professor emeritus Øivind Larsen

Da saken om et eget norsk universitet endelig hadde funnet sin løsning og den nye institusjonens fødselsdag den 2. september 1811 var blitt behørig markert, skulle det praktiske arbeidet begynne. Blant oppgavene var å starte et medisinsk fakultet, en legeskole som skulle tilsvare det man hadde andre steder. Studieplan og undervisningskvalitet skulle kunne erstatte det unge studenter hadde hatt tilgang til i København. Men hvorfor var dette så viktig å ta fatt på, når forutsetningene for det aldeles ikke lå til rette i Christiania? Vi hadde jo ingenting av det som trengtes! Undervisningslokaler! Undervisningssykehus!

Lange tradisjoner i Danmark

I Danmark var det lange tradisjoner for legeutdanning. F. eks. på 1700-tallet hadde man kunnet få utdanning i det vi i dag vil kalle legearbeid på to måter. Kirurgene, som tok seg av sår, skader, hudsykdommer m.v., var utdannet og organisert som håndverkere. De gikk i lære hos en erfaren kirurg og var organisert i laug, akkurat som andre håndverkere. De egentlige legene var akademikere, utdannet ved Universitetet. Deres kunnskap var i alt vesentlig boklig, og i det praktiske legearbeidet var det mest innvortes sykdommer de beskjeftiget seg med.

En annen kunnskap og tenkemåte

Forelesningskatalogen fra 1814.

Datidens akademiske medisinske kunnskap og tenkemåte var nokså forskjellig fra vår. Det var en rekke forskjellige teorier og systemer for hva sykdom var og hvordan behandlingen skulle være. Disse ”lærene” kunne dels stå i motsetning til hverandre. I ettertid synes dette imidlertid ikke så rart, fordi de bare sjelden var basert på systematisk, empirisk observasjon. De var resultater av logisk tenkning. Språkbruken var også annerledes. Sykdomsbetegnelsene, dvs. diagnosene, var fram til 1820-årene i stor grad basert på symptomer, ikke på årsaker. Vekslinger i symptomer ved en og samme sykdom kunne derfor gi mange forskjellige diagnoser på en tilstand som vi ville betegne som en enkelt sykdom. F. eks. fantes det på 1700-tallet tykke bøker om feber, med inndeling og terapi basert på variasjoner som vi ville finne uvesentlige både for forståelsen og terapien. Antikkens humoralpatologi som anså mange sykdommer som forstyrrelser i kroppens væskebalanse, i tråd med læren om elementene, var det også nødvendig med klassisk dannelse for å beherske.

En ny forståelse

Alt på 1700-tallet forsto man at det for helsearbeidet var uhensiktsmessig å ha to yrkesgrupper, der den ene var svært praktisk og manglet teorikunnskap, mens det i stor grad var omvendt for den andre. I 1736 ble således kirurgutdanningen formalisert ved at det ble opprettet en kirurgskole i København. I 1757 åpnet det store Kongelige Frederiks Hospital i København sine dører som undervisningssykehus for begge grupper.

Vår første professor i medisin, Michael Skjelderup. Tegning etter et maleri av Johan Gørbitz fra 1847.

Et kirurgisk akademi

Men den store reformen kom i 1785. Etter østerriksk mønster ble det opprettet et kirurgisk akademi i København – en legeskole med en studieplan som kombinerte det beste og mest relevante fra kirurgenes og legenes utdannelse. Grunnideen var at teori og praksis skulle gå hånd i hånd. Akademiet i København fikk sin egen, moderne undervisningsbygning - i dag er den medisinhistorisk museum. Auditoriet var – og er fortsatt – flott og funksjonelt. Og det var laboratorier for anatomisk og fysiologisk arbeid. Med det store undervisningssykehuset vegg i vegg, var det en meget veletablert og velutstyrt legeskole som også leger i Norge var utdannet ved.

 

Medisinprofessor med dramatisk overfart

I planleggingen av vårt nasjonale universitet, Det kongelige Frederiks Universitet, var det imidlertid liten tvil om at slik moderne legeutdannelse skulle vi ha. Det var bare å sette i gang, uansett! Vår første medisinske professor, Michael Skjelderup (1769-1852) var prestesønn fra Hof i Vestfold. Han hadde utdannelse fra Det kongelige kirurgiske akademi i København og var blitt professor ved Universitetet i København i 1805. Skjelderup kom til Norge den 1. juni 1814 med en seilbåt han hadde kjøpt selv og landet ved Arendal. Det hadde vært dramatikk under overfarten da han ble beskutt av en svensk fregatt, men båten slapp unna og det gikk bra.

Militærhospitalet etter gjenoppbyggingen på Grev Wedels plass. Foto: Øivind Larsen

En vanskelig start

I Christiania manglet alt da semesteret skulle begynne. Det var imidlertid bare tre studenter til å begynne med. Men Skjelderup måtte f. eks. selv lage de anatomiske undervisningspreparatene som var nødvendige. Studieplanen man var blitt enige om var nokså lik den som gjaldt ved Det kongelige kirurgiske akademi i København. Men det eneste som i første omgang kunne tjene som undervisningssykehus hos oss, var Militærhospitalet i Akersgaten, bygd 1807. Skjelderup og de kollegene som etter hvert kom til, måtte begynne helt fra grunnen. Dette var vanskelig.

Politikk og selvstendighet

Men årsaken til at medisinsk undervisning skulle tvinges fram mot alle odds, var sannsynligvis sterkt politisk. Universitetet var en symbolinstitusjon for nasjonal selvstendighet. Og det skulle utdanne eliten for lokalsamfunnene. Til den lokale eliten hørte legene. De skulle være norske.

Med en slik politisk målsetting fikk det ikke hjelpe om det ble praktiske problemer!

 

Se bildevisning: Anatomen 1914

Anatomen 1914
Av Øivind Larsen
Publisert 25. okt. 2012 18:41 - Sist endret 5. nov. 2019 10:18