Anatomisk institutt og det germanske herremenneske

I mellomkrigstida var universitetet sterkt involvert i raseforskning. Rundt 1930 oppstod det en konflikt mellom professor Schreiner og militærlegen Bryn omkring denne forskningen. Konflikten kaster lys over relasjonen mellom norsk og tysk rasevitenskap, rett før nazismens seier i Tyskland. 

Av Jon Røyne Kyllingstad

Tidlig på 1920-tallet reiste militærlege Halfdan Bryn omkring til militærleire i Troms for å forske på soldatene. Han målte lengden og bredden på hodet, kroppshøyde, øyefarge, hårfarge og lignende. Etter en grundig statistisk behandling av det materialet han hadde samlet inn, kom han fram til at befolkningen i Troms var en blanding av tre urraser: 66% nordisk rase, 30% alpin rase, og 4% av det lappoide raseelement. Bryn mente at hans forskning hadde stor samfunnsbetydning, fordi det fantes mentale og helsemessige forskjeller mellom raser. Konklusjonen var at befolkningen i Troms var utsatt for en truende bastardiseringsprosess.

Fysisk antropologi og ideen om rase

Sett i etterpåklokskapens lys kan Bryns virksomhet virke både farlig og tragikomisk. Men saken er at han arbeidet innenfor en anerkjent vitenskapelig disiplin med bred internasjonal utbredelse. Antropologi, eller fysisk antropologi, var en naturvitenskapelig disiplin, gjerne utøvd av medisinere. Innenfor dette faget hadde rasebegrepet en helt sentral plass.

Den vitenskapelige interessen for raser har røtter helt tilbake til 1700-tallet, da naturhistoriske systembyggere begynte å dele mennesket inn i biologiske kategorier ut fra ytre fysiske kjennetegn. På 1800-tallet ble dette et stort og prestisjetungt vitenskapelig felt. Det ble bygget opp store knokkelsamlinger med levninger etter utdødde befolkninger, gjennomført masseundersøkelser av levende befolkninger og utviklet et omfattende apparat av metoder for å måle og sammenligne ytre anatomiske kjennetegn. Med evolusjonsbiologiens gjennombrudd ble antropologisk raseforskning knyttet til debatten om menneskehetens opphav.

Nasjonenes opphav

I et møtepunkt mellom fysisk antropologi, arkeologi og språkvitenskap ble antropologiske knokkelundersøkelser brukt til å kartlegge nasjonenes opphav. Slik ble menneskeheten splittet opp i en stor mengde raser, som ble plassert i et hierarki av evolusjonsnivå. Også den europeiske befolkningen ble delt inn i raser, og nordeuropeiske forskere plasserte gjerne den blonde, blåøyde og langskallede germanske, teutonske eller nordiske rasen på toppen av utviklingskalaen. Den vestlige sivilisasjonens overlegenhet kunne forklares ved å vise til denne rasens iboende egenskaper. I Norge, hvor nasjonens opphav kunne knyttes til vikingenes langskallede germanske forfedre, fikk denne ideen et visst gjennomslag i vitenskapelige kretser omkring århundreskiftet.

Overarmslengde måles med en "stangenzirkel". Fra Martins Lehrbuch der Anthropologie.

Genetikk og rase

Etter århundreskiftet 1900 ble den vitenskapelige rasetenkningen videreutviklet gjennom impulser fra den nye vitenskapen genetikk. Det ble nå vanlig å tenke seg at rase var det samme som et knippe av arvelige rasekjennetegn, som ble nedarvet uavhengig av hverandre i henhold til de mendelske arvelovene. Det var med utgangspunkt i en slik genetisk forståelse av raseforskjeller at Bryn gikk løs på studiet av rekruttene i Troms. Samtidens befolkninger ble oppfattet som blandingsprodukter satt sammen av ulike raseelement, som hadde vandret inn i Europa fra forskjellige opphavssteder i Asia. Antropologens oppgave var å rekonstruere den opprinnelige tilstanden av rene raser, og lokalisere deres opphav.

Rasehygiene

For Bryn var imidlertid rekonstruksjonen av rene raser mer enn bare et rent vitenskapelig spørsmål. Han trodde raseblanding førte til degenerasjon, og var opptatt av å verne om den nordiske rasens renhet. Heller ikke dette var originale tanker. Etter århundreskiftet oppstod det en internasjonal rasehygienisk bevegelse. Utgangspunktet var en bekymring for at det naturlige utvalget var satt ut av spill i det moderne samfunnet og at menneskehetens biologiske framskritt var i ferd med å stoppe opp. Det ble hevdet at staten burde gripe inn i samfunnsmedlemmenes biologiske reproduksjon for å verne om det gode arvematerialet.

Rasehygienebevegelsen var tett sammenvevd med den moderne arvelighetsforskningens framvekst, og var ikke nødvendigvis opptatt av ”raser” i en antropologisk betydning. Det var de arvelige enkeltegenskapene som stod i fokus. Samtidig var det vanlig å anta at verdifullt arvemateriale var ulikt fordelt mellom raser. En rekke rasehygienikere mente at hovedmålet var å verne om den nordiske rasens renhet - dette var et spørsmål om den vestlige sivilisasjonens overlevelse. For disse var fysisk antropologisk forskning svært relevant, og det oppstod en tett forbindelse mellom antropologi og rasehygiene.

Professor Schreiner løfter fram Bryn

I mellomkrigstida var det tre profesjonelle antropologer i Norge, Halfdan Bryn og ekteparet Alette og Kristian Schreiner. Kristian Schreiner var anatomiprofessor ved universitetet i Oslo, og gjorde fysisk antropologi til et viktig satsningsfelt. Bryn hadde en mer perifer akademisk posisjon som militærlege i Trøndelag. Bryn og Schreiner samarbeidet tett i åra etter første verdenskrig. Professoren i Oslo brukte sin sentrale posisjon i norsk vitenskap til å skaffe Bryn forskningsmidler og oppdrag. Slik bidro han til at Bryn på 1920-tallet oppnådde anerkjennelse som landets fremst vitenskapsmann på sitt felt. I 1930 hadde denne situasjonen endret seg dramatisk. Da tok Schreiner avstand fra sin tidligere samarbeidspartner.

Striden om den nordiske eliterase

Bakgrunnen for denne utviklingen ligger i et skjæringspunkt mellom ideologi og vitenskap. Både Bryn og ekteparet Schreiner synes i utgangspunktet å ha hatt et avventende forhold til læra om den nordiske eliterasen. De oppfattet den som et sett av teorier og påstander som burde bekreftes eller avkreftes gjennom empirisk forskning. På 1920-tallet ble Bryn en stadig ivrigere talsmann for en rasistisk rasehygiene og hevdet at hans egen forskning bekreftet læren om en nordisk eliterase. Alette og Kristian Schreiner utviklet seg i motsatt retning. Mot slutten av 1920-tallet tok de aktivt avstand fra den nordiske raselæren, og framsatte samtidig skarp kritikk mot Bryns forskning. Kritikken var effektiv. Bryns status som vitenskapsmann ble svekket. I økende grad framsto han som en pseudovitenskapsmann.

Både Bryn og Kristian Schreiner hadde problemer med å finne portrett av et renraset nordisk menneske, men i 1929 beskrev Alette Schreiner denne setesdølen som en prototypisk viking.

Vitenskapelig antirasisme

Bruddet mellom Bryn og Schreiner sammenfalt med en generell polarisering av fagdebattene innenfor både antropologi og rasehygiene. Rasedeterministiske ideer av den typen Bryn representerte, møtte en stadig mer radikal vitenskapelig kritikk, og kom i løpet av 1930-tallet på defensiven innenfor fagmiljøer i USA og England. Den polariserte diskusjonen bidro til at en allment akseptert forestilling om et rasehierarki ble problematisert. I det internasjonale vitenskapelige ordskiftet på 1930-tallet vokste det fram et antirasistisk standpunkt som hentet argumenter fra blant annet fysisk antropologisk og humangenetisk forskning. Denne vitenskapelig kritikken av rasetenkningen ble også ført inn i den norske offentligheten av blant annet språkforskeren Alf Sommerfeldt og medisineren Karl Evang, som tok velformulerte oppgjør med hele ideen om raseforskjeller.

Ekteparet Schreiners inkonsekvens

Kristian og Alette Schreiner var ikke like radikale og konsekvent i sitt oppgjør. De avviste ikke at det fantes et hierarki av høytstående og lavtstående raser. Ifølge Schreiner var for eksempel samer mer primitive enn nordmenn. Denne holdningen preget deres forskning på samiske og norske skjeletter. Det var allikevel en vesensforskjell på Bryn og Schreiners rasetenkning på begynnelsen av 1930-tallet. Alette og Kristian Schreiner tok klar avstand fra ideen om en nordisk eliterase, og avviste en samfunnstenkning og en rasehygiene som gjorde ideen om raseforskjeller til det bærende prinsipp.

Bryn i utakt med internasjonal vitenskap?

Det går tilsynelatende an å hevde at Bryn, i langt større grad enn Schreiner, var i utakt med utviklingen innen vitenskapen både i Norge og internasjonalt. Ideen om det nordiske herremennesket ble på 1930-tallet omdefinert fra vitenskap til pseudovitenskap og Bryn fulgte med i dragsuget.

Dette er imidlertid en for enkel slutning. Både Halfdan Bryn og Alette og Kristian Schreiner publiserte sine vitenskapelige arbeider på tysk og hadde størsteparten av sitt faglige nettverk i Tyskland. Deres antropologiske virksomhet var i stor grad en gren av tysk vitenskap, og i Tyskland gikk utviklingen i en helt annen retning enn i den engelskspråklige verden.

Tysk antropologi foregrep nazismen

Etter Hitlers maktovertagelse i 1933 ble den fysiske antropologien i Tyskland omdefinert til ”rassenkunde” og faget ble en viktig leverandør av vitenskapelige verktøy til å legitimere og gjennomføre regimets rasepolitikk. Dyrkingen av det blonde germanske herremennesket var et kjerneelement i nazistens raselære og etableringen av antirasistiske standpunkter innenfor engelskspråklig antropologi var en direkte respons på den tyske utviklingen.

Polariseringen kan imidlertid ikke bare sees på som en konflikt mellom en fri verdens ekte vitenskap og en diktatorisk styrt pseudovitenskap. "Den nordiske tanke" og en rasistisk og til dels antisemittisk rasehygienetankegang begynte å dominere tysk antropologi allerede fra midten av 1920-tallet. Antropologiens vitenskapelige utvikling foregrep altså nasjonens politiske utvikling. Allerede før Hitler grep makta og endret det akademiske livets spilleregler, var faget i ferd med å bli dominert av vitenskapelige ideer som ikke var helt ulik nazistenes raseideologi. Og raseideologene innenfor tysk antropologi hadde sine støttespillere også blant kolleger i utlandet.

Bryn stigende stjerne i Tyskland

Bryns karriere kan illustrere dette. Bryn døde samme år som Hitler grep makta i Tyskland. På det tidspunktet hadde han allerede - gjennom publikasjoner på tyske forlag og i tyske tidsskrift - etablert seg som en stigende stjerne både innenfor tysk antropologi og i tysk raseideologiske kretser. Den økte faglige anseelsen i Tyskland hadde samme hovedårsak som hans synkende faglige anseelse i Norge: Han leverte vitenskapelige argumenter som styrket ideen om en nordisk eliterase.

Av Jon Røyne Kyllingstad
Publisert 25. okt. 2012 18:40 - Sist endret 22. mars 2021 09:46