English version of this page

Norsk sjøløve på Galápagos

Zalophus wollebaeki er en sjøløve som bare finnes ved Galápagos-øyene, rett under ekvator i Stillehavet, nesten tusen kilometer utenfor fastlandskysten av Ecuador i Sør-Amerika.  Hva er grunnen til at denne sjøløven fra fjerne farvann ble oppkalt etter en norsk zoolog?

Bildet kan inneholde: tetning, sjøløve i california, steller sjøløve, pelssel, marine pattedyr.

To unge Galápagos-sjøløver, Zalophus wollebaeki, nyter kveldssolen. Foto: Arne Bjørge.

Av Arne Bjørge. Havforskningsinstituttet. C/o Institutt for Biovitenskap, Universitetet i Oslo

Ingen annen selart har fått sitt vitenskapelige navn oppkalt etter en nordmann. Arten ble først vitenskapelig beskrevet av den norske zoologen Erling Sivertsen i 1953.

Erling Sivertsen (1904-1989) var norsk zoolog og internasjonalt mest kjent som sel- og krepsdyrforsker. Han var direktør for Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim, og han tok sin doktorgrad ved Universitetet i Oslo i 1942. Avhandlingen beskrev biologien til grønlandssel, Pagophilus groenlandicus, og var basert på biologisk materiale han selv samlet inn på fem turer med norske selfangstskuter til Kvitsjøen (Østisen) fra 1928 og utover. Han publiserte også undersøkelser av øresel (familien Otariidae som omfatter sjøløver og pelssel) basert på materiale innsamlet i Antarktis under de fire Norvegia-ekspedisjonene i 1927-1931. I 1954 ble han medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi og han ble slått til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1972. Men da Erling Sivertsen i 1953 beskrev Galápagos-sjøløven som en ny art, kalte han den opp etter en annen norsk zoolog, nemlig Alf Wollebæk. Hvorfor det?

Marinzoologen Wollebæk

Image may contain: Snout, Wildlife.
En liten unge får melk av moren sin. Foto: Arne Bjørge.

Alf Wollebæk (1879-1960) var bestyrer ved Zoologisk museum på Tøyen (nå en del av Naturhistorisk museum). Han begynte sin marin-zoologiske karriere som assistent for Johan Hjort ved den marinbiologiske stasjonen i Drøbak. I perioden 1900-1907 var han zoolog ved Selskabet for de norske Fiskeriers Fremme i Bergen, før han via en kortvarig tilknytning til Bergen Museum, i 1908 kom til Zoologisk museum ved Universitetet i Oslo. Her skrev han flere bøker om norsk og internasjonal fauna. I perioden 1926-1958 var han et aktivt medlem av Den norsk-russiske selfangstkommisjonen. Han fikk Kongens fortjenestemedalje i gull i 1959 for sitt mangeårige naturvitenskapelige virke.

Den norske Galápagos-ekspedisjonen 1925-1926

I 1925 ledet Wollebæk en vitenskapelig ekspedisjon til Galápagos. Bakgrunnen for denne ekspedisjonen var at den meget energiske hvalfangstrederen August F. Christensen i 1914 fikk konsesjon på å drive hvalfangst utenfor Peru og Ecuador. Etter dette begynte planene om en norsk hvalfangerkoloni utenfor vestkysten av Sør-Amerika å ta form. Christensen ble fortalt av andre sjøfarende at Galápagos-øyene som tilhørte Ecuador, var et ideelt sted for en slik koloni. Ti år senere hadde Christensen klart å bli norsk konsul i Ecuador, en posisjon han benyttet til å forhandle fram en avtale som ga norske kolonister som ville slå seg ned på Galápagos, rett til 200 mål jord, skattefrihet i 10 år, samt rett til all jakt, fiske og fangst på ubebodde øyer. I 1925 var ekspedisjonen en realitet. Da hadde Wollebæk inngått en særavtale med Christensen om at han og preparanten Erling Hansen skulle være med. Denne to-manns store naturvitenskapelige ekspedisjonen varte i fem måneder.

Post Office Bay

Bildet kan inneholde: fisk.
Blir det en smakebit til meg tro? Fra fisketorget i Puerto Ayora. Foto: Arne Bjørge.

Kolonistene slo seg ned i Post Office Bay på den dengang ubebodde øya Floreana. Post Office Bay skal ha fått sitt navn fordi det i flere hundre år hadde stått en tønne der som sjøfolk kunne legge brev i, i håp om at andre sjøfarende tok posten med videre. Post Office Bay ble base for Wollebæk og Hansen også, selv om de i løpet av de fem månedene de var på Galápagos besøkte de fleste av de andre øyene i øygruppen. Ifølge Grant og Estes (2016) ble den første biologiske stasjonen på Galápagos bygget av Wollebæk sin ekspedisjon i 1925. Denne bygningen i Post Office Bay består av lavablokker og er nå den eldste stående bygningen på øya. I tillegg til å bygge en biologisk stasjon, samlet ekspedisjonen inn opplysninger om, og biologisk materiale fra, mer enn 500 arter. Analyser av dette materialet resulterte i mer enn 20 artikler og bøker. Dessverre ble det meste av dette bare publisert på norsk, og fikk derfor kun begrenset oppmerksomhet internasjonalt. Kraniet Sivertsen la til grunn for sin beskrivelse av Galápagos-sjøløven stammer fra Wollebæk sin ekspedisjon.

«De er så tamme som husdyr»

Wollebæk (1934) omtalte Galápagos-sjøløven som Otaria jubata. Han skrev at: «De er så tamme som husdyr og fangsten av dem derfor meget lett, men sjøløvene har her midt under ekvator hverken rikelig med spekk eller synderlig verdifullt skinn, allikevel er det i årenes løp blitt nedslaktet mangfoldige tusen sjøløver på Galápagos – det måtte jo til for i det hele å gi noget pekuniært utbytte – i de senere år dog betydelig færre enn tidligere.» Videre skrev Wollebæk (1934): «Den samme sjøløvearten som finnes på Galápagos, gjenfinnes sydover langs vestkysten av Sydamerika, rundt Kapp Horn og nordover langs den sydamerikanske Atlanterhavskyst op til La Plata.» Det er tydelig at han forvekslet Galápagos-sjøløven med den søramerikanske sjøløven som i dag benevnes som Otaria flavescens. Artsnavnet jubata er nok trolig et gammelt synonym for jubatus, artsnavnet på Steller’s sjøløve. Men denne arten har nå blitt skilt ut som en egen slekt Eumetobias. Steller’s sjøløve som er en meget stor sjøløve der hannene kan bli mer enn et tonn, finnes i det nordlige Stillehavet, langt fra Galápagos.

Faktisk er Galápagos-sjøløven nærmere beslektet med den kaliforniske sjøløven. Flere forskere har da også beskrevet Galápagos-sjøløven som Zalophus californianus wollebaeki, altså en underart av den kaliforniske sjøløven. Det var først Dale W. Rice som i 1998 argumenterte for at Sivertsens beskrivelse av Galápagos-sjøløven som egen, selvstendig art var riktig (Rice 1998). Senere har genetiske analyser bekreftet at dette var helt riktig (Trillmich 2015).

Pelssel

Bildet kan inneholde: portrett.
Alf Wollebæk. Ukjent fotograf/ Oslo Museum.

Wollebæk skrev også at der var en ekte pelssel som var endemisk for øygruppen og som han korrekt kalte Arctocephalus galapagoensis, dog med en liten skrivefeil (Wollebæk 1934). Wollebæk skrev om pelsselen at den var meget alminnelig «i gamle dager» og samlet seg tallrik på bestemte yngleplasser. Han hadde fått beretninger om fangster på 6-8 000 dyr i løpet av en sesong. Så sent som i 1880-årene ble det tatt store fangster.  Antallet gikk imidlertid hurtig tilbake og mens Wollebæk var på Galapagos var pelsselen sky og knapt å se.

Sivertsens beskrivelse av Zalophus wollebaeki

Under arbeidet med å revidere systematikken i familien Otariidae (basert på materiale fra Norvegia-ekspedisjonene og museumsmateriale i Stockholm, New York og Washington), fant Sivertsen at kranier innsamlet på Galápagos trolig var fra en sjøløve og ikke en pelssel, slik det tidligere hadde vært antatt. Det fulgte imidlertid ikke med skinnprøver til disse kraniene, noe som klart kunne ha skilt pelssel fra sjøløver.

Kranier og utstoppet skinn ved Zoologisk museum

Men så kom Sivertsen over to kranier fra Galápagos oppbevart ved Zoologisk museum i Oslo. Skinnet som hørte til ett av disse kraniene var også bevart, noe som klart viste at det var snakk om en sjøløve. Sivertsen (1953) skrev at tidligere hadde bare søramerikansk sjøløve blitt rapportert fra Galápagos, men han så med en gang at disse kraniene var mer beslektet med kalifornisk enn søramerikansk sjøløve. Han mente likevel at kraniene skilte seg tilstrekkelig fra kalifornisk sjøløve til at de kvalifiserte for å bli beskrevet som en egen art. Han brukte kraniet fra en eldre hann som holotype og kraniet av en yngre hunn med tilhørende utstoppet skinn som paratype for sin beskrivelse av den nye arten (Wiig og Bachmann 2013). Han kalte den nye arten for Zalophus wollebaeki etter Alf Wollebæk; “in honour of the only collector who brought home both skull and skin of the new species” (Sivertsen 1953). Som nevnt har det i ettertid lenge vært hevdet at dette egentlig bare var en underart av kalifornisk sjøløve, inntil Rice (1998) og nyere genetiske undersøkelser slo fast at Sivertsen hadde helt rett.

Bildet kan inneholde: tre, tilpasning, anlegg, organisme, hale.
Det gjelder å holde hodet kaldt. Under ekvator må en søke skygge der den finns. Foto: Arne Bjørge.

 

 

Litt om Galápagos-sjøløven og dens miljø

Galápagos-sjøløven regnes som endemisk for Galápagos (det vil si at den finnes bare der), men fra 1986 har en liten gruppe av denne arten i perioder også hatt tilhold ved øya Isla de la Plata nærmere fastlandet i Ecuador. Galápagos-sjøløven er noe mindre enn sin mer velkjente slektning, den kaliforniske sjøløven Zalophus californianus. Men det er stor forskjell i størrelse på hanner og hunner hos Galápagos-sjøløven. Denne forskjellen starter allerede ved fødselen, for nyfødte hunner er bare seks kg mens hannene veier åtte kg. De voksne hunnene veier mellom 70 og 80 kg, mens voksne hanner er hele 140-180 kg (Melin & al. 2017). Hunnene får sin første unge i seksårs alderen og dieperioden kan vare inntil to år. Sardiner er hovedretten for Galápagos-sjøløven (Melin & al. 2017).

Havmiljøet rundt øygruppen

Men for å forstå Galápagos-sjøløvens økologi er det nødvendig å se på havmiljøet rundt øygruppen. Det unike, marine økosystemet er for en stor del bestemt av tre havstrømmer. Den kanskje viktigste er Humboldt-strømmen oppkalt etter den tyske utforskeren og forfatteren Alexander von Humboldt som i 1846 beskrev denne strømmen i sin bok ‘Kosmos – Entwurf einer physischen Weltbeschreibung’. Humboldt-strømmen er en kaldtvannsstrøm som strømmer nordover langs hele vestkysten av Sør-Amerika og kommer inn mot Galápagos fra sørøst. Den bringer med seg næringsrikt vann og er også viktig for klimaet. Den andre strømmen av stor betydning er Panama-strømmen som bringer varmt vann til Galápagos fra nordøst. Den siste viktige strømmen er Cromwell-strømmen, oppkalt etter Townsend Cromwell (Cromwell & al. 1954). Cromwell-strømmen er en undervannsstrøm som fører kaldt, næringsrikt vann østover langs ekvator i Stillehavet.  Strømmønsteret, passatvindene og batymetrien (undervannslandskapet) ved Galápagos tvinger det kalde, næringsrike vannet til overflaten (upwelling). Her lever sardinarten som er hovedføden til Galápagos-sjøløven. Dette kalde vannet er også grunnen til at det finnes en endemisk pingvinart, Spheniscus mendiculus, her. Den eneste pingvinarten i ekvatoriale farvann.

El Niño trussel mot sjøløvene

År om annet brytes strømmønsteret ved Galápagos av værfenomenet El Niño (Bjerknes 1969; Trillmich og Limberger 1985). Dette værfenomenet oppstår med noen års mellomrom, oftest hvert femte til syvende år. Varmt overflatevann magasineres utenfor kysten av Peru og Ecuador og jevner ut øst-vest temperaturgradienten, noe som igjen demper passatvindene og dermed blokkerer opp- eller tilstrømning av kaldere, næringsrikt vann. Kaldtvannet erstattes av varmtvann fra sentrale deler av Stillehavet. Slike El Niño-episoder har ødeleggende effekt på de marine næringskjedene ved Galápagos. Tilførselen av næringssalter opphører, noe som fører til matmangel gjennom hele næringskjeden og truer mange av de unike artene i økosystemet (Edgar & al. 2010).

Men det som er viktigst for Galápagos-sjøløvene er at i El Niño-år trekker sardinene rundt øygruppen ned på dypet for å unngå de høye overflatetemperaturene, eller de dør på grunn av matmangel. Dette fører igjen til matmangel for Galápagos-sjøløvene, noe som resulterer i økt dødelighet på grunn av sult direkte, eller økt dødelighet forårsaket av følgeeffekter av matmangel (Trillmich og Limberger 1985). Selv om det fortsatt er uklart hvordan global oppvarming vil virke inn på hyppigheten og intensiteten av El Niño-episoder (Wang & al. 2016), er denne trusselen mot sjøløvene på Galápagos fortsatt høyst aktuell (Trillmich 2015; Edgar & al. 2010).

Truet art

Basert på en telling i 1978 ble bestanden beregnet til om lag 40 000 sjøløver ved Galápagos-øyene (Trillmich 1979). Etter flere kraftige El Nino-episoder, viste en ny telling i 2001 en dramatisk nedgang i bestanden som da ble beregnet til 14-16 000 (Alva og Salazar 2006). Dette førte til at Den internasjonale naturvernunionen, IUCN, i 2008 klassifiserte arten som truet. Etter 2001 synes det som om bestanden har stabilisert seg på dette lavere nivået (Trillmich 2015).

Kopi til Galápagos

Preparatene som Sivertsen (1953) brukte som grunnlag for sin beskrivelse av Galápagos-sjøløven oppbevares nå i Naturhistorisk museum sine samlinger (Wiig og Bachmann 2013). Dette kraniet har meget stor vitenskapelig verdi og må tas godt vare på. Og som en morsom avslutning av dette tilbakeblikket, kan jeg nevne at Professor Øystein Wiig ved Naturhistorisk museum ga en kopi av holotype-kraniet som en gave fra museet til Charles Darwin Research Station på Galápagos i 2014, nesten 90 år etter den norske Galápagos-ekspedisjonen og 61 år etter Sivertsens vitenskapelige beskrivelse av arten. Kopien av kraniet ble laget av taxidermist Per K. Thorsland.

Takk

En stor takk til Dr. Geir Ottersen, Havforskningsinstituttet, og Professor emeritus Øystein Wiig, Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, for meget konstruktive kommentarer til en tidligere versjon av dette manuskriptet. Og en stor takk også til Museum for universitets- og vitenskapshistorie ved Universitetet i Oslo som oppmuntret meg til å skrive dette tilbakeblikket og for å gjøre det tilgjengelig på deres nettside.

Referanser

Alava, J.J. og Salazar, S. 2006. Status and conservation of Otariids in Ecuador and the Galapagos Islands. Pp. 495-520 in: A.W. Trites, S.K. Atkinson, D.P. DeMaster, L.W. Fritz, T.S. Gelatt, L.D. Rea and K.M. Wynne (red.). Sea Lions of the World. Fairbanks: Alaska Sea Grant College Program, Alaska, USA.

Bjerknes, J. 1969. Atmospheric teleconnections from the equatorial Pacific. Mon Weather Rev 97:163–172.

Cromwell, T., Montgomery, R. B., og Stroup, E. D. 1954. Equatorial undercurrent in the Pacific Ocean revealed by new methods. Science 119: 648-649.

Edgar, G.J., Banks, S.A., Brandt, M., Bustamantes, R.H., Chiriboga, A., Earle, S.A., Garske, L.E., Glynn; P.W., Grove, J.S., Henderson, S., Hickman, C.P., Miller, K.A., Rivera, F. og Wellington, G.M. 2010. El Nino, grazers and fisheries interact to greatly elevate extinction risk for Galapagos marine species.  Global Change Biology 16: 2876-2890.      

Grant, K.T og Estes, G.B. 2016. Alf Wollebæk and the Galapagos archipelago’s first biological station. Galapagos Research 68: 33-42.

Melin, S.R., Trillmich, F. og Auriola-Gamboa, D. 2017.  California, Galapagos, and Japanese sea lions. Pp. 153-157 in B. Würsig, J.G.M. Thewissen og K.M. Kovacs (red.). Encyclopedia of Marine Mammals. 3. utgave. Academic Press, San Diego.

Rice, D.W. 1998. Marine Mammals of the World: Systematics and Distribution. Society for Marine Mammalogy, Lawrence, Kansas. 231 pp.

Sivertsen, E. 1953. A new species of sea lion, Zalophus wollebaeki, from the Galapagos Islands. Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Forhandlinger 26: 1-3.

Trillmich, F. 1979. Noticias de Galapagos. Noticias de Galapagos 29: 8-14.

Trillmich, F. 2015. Zalophus wollebaeki. The IUCN Red List of Threatened Species 2015: e.T41668A45230540.http://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2015-2.RLTS.T41668A45230540.en

Trillmich, F. og Limberger, D. 1985. Drastic effects of El Nino on Galápagos pinnipeds. Oecologia 67: 19–22.

Wang, C., Deser, C., Yu, J-Y., DiNezio, P. og Clement, A. 2016. El Nino-Southern Oscillation (ENSO): A review. Pp.85-106 in: P. Glynn, D. Manzello og I. Enochs (red.). Coral reefs of the Eastern Pacific. Springer Science Publisher.

Wiig, Ø. og Bachmann, L. 2013. The mammal type specimens at the Natural History Museum, University of Oslo, Norway. Zootaxa 3736 (5): 587–597.

Wollebæk, A. 1934. De forheksede øer. Cappelens Forlag, Oslo. 117 pp.

Emneord: History of science, Expeditions, Zoology Av Arne Bjørge
Publisert 18. mars 2020 13:56 - Sist endret 18. mars 2020 13:57