Farmasøyter – universitetets uoffisielle studenter

På 1800-tallet ble farmasi til dels regnet som et håndverk. Derfor hadde studiet en lang og kronglete vei inn på universitetet.

Av Anne Vaalund

Fra 1854 var universitetsvirksomheten samlet her ved Karl Johans gate. Utsnitt av litografi etter Joachim Frich. 

Farmasøyter var ikke nevnt i Universitetsfundasen fra 1824, og gjennom hele 1800-tallet ble det diskutert hvor mye teoretisk kunnskap man burde kreve av en farmasøyt. Ble de akademiske kravene for strenge, fryktet mange at det ble vanskelig å finne lærlinger til apotekene. I 1836 ble det vedtatt en ny lov om farmasøytisk eksamen. Etter å ha gått i lære og etter praksis i apotek ble det nå vanlig å hospitere ved universitetet i en periode av læretiden.

Undervisning og eksamen ved universitetet

De kommende farmasøytene fikk følge forelesninger i naturhistorie, fysikk, kjemi og farmakologi. Professorene i de aktuelle fagene og en apoteker arrangerte deretter eksamen. Til eksamen måte kandidatene først gjennom en seks timers prøve i «en saadan Gjenstand af Apothekervidenskaben, som ei kan formodes ubekjent for dem, der fremstille sig til pharmaceutisk Examen, men heller ikke kan besvares ligefrem af nogen udenat lært Bog». Deretter var det en praktisk prøve som besto av tre oppgaver: to analytiske og en syntetisk. Denne prøven ble avholdt i universitetets kjemiske laboratorium over en eller to dager. Så var det muntlig eksamen med eksamenskommisjonen: Lærer i naturhistorie eksaminerte i zoologi, botanikk og mineralogi. Lærer i fysikk eller kjemi eksaminerte i fysikk og kjemi. Lærer i farmakologi eksaminerte i farmakognosi, reseptlesning og «de med hensyn til heftig virkende Lægemidler for Riget gjældende Lovbestemmelser». Apotekeren eksaminerte i farmasi, farmasøytisk vare- og handelskunnskap og resepters taksaksjon. Alt dette foregikk i løpet av to formiddags- og to ettermiddagsøkter.

Bildet kan inneholde: portrett, panne, kunst, tegning, skisse.
Professor i farmakologi, Frederik Holst. Tegning av D. Arnesen, 1872. Det Norske Medicinske Selskab.

Hybridløsning

Undervisning og eksamen foregikk altså ved universitetet, men var ikke formelt sett en del av institusjonen. Denne hybridløsningen er et godt eksempel på samhandlingen som alltid har vært mellom universitet og samfunn. Det første kullet studenter på Farmasøytisk institutt kom ikke før i 1931.

Lav dannelse

I 1855 foreslo den rådgivende medisinalkomite at det burde opprettes en egen lærerpost i farmasi. Universitetets medisinprofessorer var svært negative til dette forslaget. Fredrik Holst, Christen Heiberg, Christian Boeck og Wilhelm Boeck mente at en ny lærerpost ikke var hensiktsmessig. Dette ville rendyrke farmasien, men deres erfaring var at kunnskapshullene hos farmasikandidatene ikke var av farmasifaglig art. Wilhelm Boeck hevdet at den lave dannelsen til de farmasistuderende var problemet, ikke undervisningen. Forslaget ble forkastet.

Veieskål for innveiing av store mengder kjemikalier, pulver eller droger. Fra Farmasøytisk institutt. Foto: Helge Brekke/MUV.

Bedre forkunnskaper

På samme tid var også et endringsforslag fra den farmasøytiske eksamenskommisjonen til behandling. Kommisjonen ville heve nivået på farmasikandidatenes forkunnskaper. Kandidatene hadde vært lærlinger ved et apotek før de kom til universitetet, og det var lite kontroll med hva apotekeren lærte bort.

Årelange diskusjoner

Den første norske farmakopeen er fra 1856. Den satte kvalitetskrav for de mest brukte medisinene.

Diskusjoner om inntakskrav til og innhold i farmasiutdannelsen kom og gikk gjennom andre halvdel av 1800-tallet. Krav om økte forkunnskaper ble presentert og avvist først på 1850-tallet, deretter på 1890-tallet. Eksamenskommisjonen foreslo på 1850-tallet at lærlingetiden i apotekene i større grad burde kvalitetssikres. Dette fikk de ikke gjennomslag for. Apoteker Møller uttalte at forholdet mellom apoteker og hans disippel «maa være ligesaa privat som det mellem en haandværker eller Handelsmand og hans Lærling». Det ble også diskutert om farmasilærlingene også burde ha artium for å kunne ta farmasieksamen. Det var en utbredt bekymring at et strengere krav om grunnutdannelse ville føre til at for få ville velge dette yrket. Den offentlige diskusjonen spriket mellom to forskjellige oppfatninger av farmasilærlingen. På den ene ytterkanten ble han sett som en oppegående student som skulle inn i et virke som krevde ekspertise. På motsatt ende av skalaen ble farmasilærlingen sett på som en fattig stakkar, som fra barnsben hadde lært det som trengtes gjennom praksis i apotekene.

Retorte - brukt for destillering av flyktige stoffer. Fra Farmasøytisk institutt. Foto: Helge Brekke/MUV

Institutt utenfor universitetet

Det kunne virke som om det ikke var mulig å endre farmasiutdanningen ved universitetet. Forslag kom på bordet om å få opprettet et privat farmasøytisk institutt for å sikre bedre undervisning i tillegg til det man i dag fikk som hospiterende ved universitetet. Fra 1887 betalte alle apotek en egen avgift til instituttsaken. På slutten av 1890-tallet ble en tomt i Ullevålsveien innkjøpt, og nøyaktige planer laget for et privat farmasøytisk utdanningsinstitutt. Det var allikevel ingen enighet internt i fagmiljøet om hva slags skole dette skulle være.

Universitetet bygger

På begynnelsen av 1900-tallet var det et byggeboom på universitetet. I perioden mellom 1902 og 1917 fikk vi Historisk museum, Universitetsbiblioteket og de tre naturhistoriske museene på Tøyen. I tillegg trengte Fysisk institutt og Kjemisk institutt nye lokaler. Kjemi var viktig for farmasøyten. Ser man på hvor apotekerne til de nyåpnede apotekene kom fra, var det flere som kom fra en stilling ved universitetets kjemiske laboratorium. Og brått var det universitetet som presset på for å få farmasøytene inn på universitetet. Hva hadde skjedd?

Sterk medisin

Som følge av første verdenskrig ble det innført rasjoneringer. Brennevinsforbudet ble innført desember 1916. Unntaket var apotekene, som hadde lov til å selge sprit og sterkvin til medisinsk bruk. Det ble en voldsom økning i behovet for sterk medisin! Den økte omsetningen førte til en sterk vekst i apotekavgiftsfondet. Universitetet kunne få et selvfinansiert farmasøytisk institutt tilknyttet de andre instituttene på den nye tomta på Blindern.

Universitetets farmasøytiske institutt

 Farmasøytisk institutt - en funksjonalistisk juvel! Foto: Bjørn Johansen/MUV

I 1923 ble det fastsatt av Stortinget at farmasistudenter skulle ha artium, eller at de måtte ta en opptaksprøve om de ikke hadde artium. I 1931 sto Universitetets farmasøytiske institutt ferdig, som den første instituttbygningen på Blindern. Undervisningen startet 1932. Snart flytter instituttet videre til Livsvitenskapsbygget på Gaustad. Tanken på at farmasistudenter ikke skal møtes med samme krav som andre studenter virker uendelig fjern.

Kilder:

Forelæsninger ved Det kongelige Frederiks universitet. 1856 til 1929.

Hamran, Olav 2008. «Farmasøytenes historie i Norge 1858-2008». Press. Kapitlene «Farmasøytene trer fram» og «Undervisningssaken». Gjengitt sitat fra Møller s 69.

Spesialtema: Farmasi og droger

Av Anne Vaalund
Publisert 29. apr. 2020 18:50 - Sist endret 29. apr. 2020 18:51