Psykologisk institutt 100 år

Psykologisk institutt startet med en bevilgning på 500 kroner. I dag er hundreåringen et aktivt forsknings- og undervisningsmiljø med stor spennvidde - og blikk mot fremtiden.

Av Siri Gullestad

I perioden da Psykologisk institutt ble grunnlagt gjennomgikk universitetet i Norge og i de fleste andre vestlige land en overgang fra å være dannelsesuniversiteter til forskningsuniversiteter. Fra å ha utdanning av prester, leger, jurister og filologer som viktigste funksjon, ble produksjonen av ny kunnskap nå det vesentlige. Modellen er gjerne laboratoriet. De store vitenskapelige gjennombrudd innen naturvitenskapene, bl.a. i fysiologi, kjemi og biologi, ble i høy grad formende for resten av universitetet også.

Harald Schjelderups hus fotografert i 2009. Foto: Kine Selbekk Ottersen.

Sjelen inn i laboratoriet

Dette er noe av bakgrunnen for at filosofene etablerer psykologiske laboratorium på slutten av 1800-tallet. Psykologien fødes som selvstendig fag ved at sjelen bringes inn i laboratoriet, for å bruke en tittel fra Karl Halvor Teigen. Hvordan vi får kunnskap om verden, i hvilken grad sansene gir oss pålitelig informasjon – dvs. grunnleggende erkjennelsesteoretiske spørsmål som filosofene hadde balet med til alle tider – slike spørsmål søkte man nå å utforske eksperimentelt. Men etableringen av et psykologisk institutt skjedde ikke uten kamp. Mange mente at psykologien fortsatt skulle være en ren åndsvitenskap – hegelianere av alle avskygninger stod steilt på dette standpunkt.

Befridd fra filosofien

Først med Anathon Aall lyktes det å få en bevilgning fra Stortinget til et eget psykologisk institutt. I 1909 fikk han kr. 500,- til å kjøpe instrumenter. Anathon Aall er altså vår grunnlegger og en kraftfull representant for Den nye psykologien – befridd fra filosofien:
De tanker man gjorde sig om sjælen like til for et par generationer siden, kan nu ikke lenger gjøre krav på nogen anden interesse enn den rent historiske. … Først i nyere tid har man tilfulde faat øie op for hvor liten hjælp det er i at spekulere ut de skjønneste teorier; i stedet for at gaa til naturen, forsøke sig frem, gjøre omhyggelige iagttagelser og utforske sjælelivet efter induktive metoder” (Aall, 1908, s. 555, sitert etter Teigens kapittel i jubileumsboken Klinikk og laboratorium).

Intense kamper

Marcus Jacob Monrad, professor i filosofi. Ukjent fotograf.

Men kampene var ikke slutt – og karakteristikkene av motstanderen var friske. Aall kalte hegelianeren Monrads faglige bidrag som ”isolert visdomslitteratur i et eget frimurersprog.” Og når det gjaldt Hegels filosofi var den ifølge Aall ”et akademisk underholdnings–organ, som forelagde leserne sindrigt sammensatte rebuser til løsning. Men tidens børn har foretrukket å vende seg bort for at studere verdens tekniske ugeskrifter” (ibid.) Og en filosofisk doktoravhandling om ”Jeg’et” ble i Kollegiets diskusjon av Aalls positivistiske kolleger kalt ”en tanketufse”. Denne vår tidlige historie, de intense kamper mellom ånd og eksperiment, samt Anathon Aalls store innsats, er grundig beskrevet i kapitlet om Den nye psykologien, forfattet av Karl Halvor Teigen, som trykkes i boken Klinikk og laboratorium. Boken kommer 30. okt. 2009 i forbindelse med hovedmarkering av jubileet.

Første professor

Harald Schjelderup, født i 1895, norsk psykologis store farsfigur og den som har gitt navn til vårt hus på universitetet, markerer overgangsfasen fra dannelses- til forskningsuniversitet i egen person. Han ble født som sønn av en prest, senere biskop og liberal teolog - på farssiden nedstammer Harald Schjelderup fra en nærmest ubrutt rekke av prester og geistlige siden 1600-tallet. Han begynte også selv på teologistudiet, men bryter og vier seg til eksperimentalfysikken. Her kan nevnes at Schjelderup, som elev av fysikeren Lars Vegard, var en av de første her til lands som forstod og formidlet Einsteins relativitetsteori. Schjelderup var en av de første internasjonalt som forsøkte å klargjøre de epistemologiske konsekvensene av denne teorien - dvs. at den innebar et kunnskapsteoretisk sammenbrudd ved det mekanistiske verdensbilde kollapset. Interessen for eksperimentell fysikk ledet senere over i filosofi (vel å merke en positivistisk orientert filosofi, som satte fysikk høyt) og derfra til psykofysikk og psykologi (fra Nilsen & Magnussens kapittel Homo Academicus i jubileumsboken). Da Harald Schjelderup ble professor i filosofi i 1922, var det som den yngste professor noensinne i Norge. Utnevnelsen sier noe om hvordan filosofien på dette tidspunktet var preget av positivismen og ønsket å være et naturfag. Da Schjelderup i 1928 fikk omgjort sitt professorat til psykologi, hadde Psykologisk institutt fått sin første professor.

En dybdepsykologisk tradisjon

Harald Schjelderup. Ukjent fotograf.

Schjelderups doktoravhandling var i eksperimentalpsykologi. Valg av tema for avhandlingen — en eksperimentell og teoretisk analyse av adaptasjons- og kontrastmekanismer i øyet — var ikke tilfeldig. Interessen innen psykologien var på denne tiden rettet mot persepsjon. Senere utdannet Schjelderup seg som psykoanalytiker. Som eksperimentalpsykolog og psykoanalytiker kan han derved sies å romme i seg hele psykologifagets bredde. Psykoanalysen interesserte ham først og fremst som en metode som er i stand til å frembringe erfaringsmateriale som andre psykologiske metoder ikke makter. Han grunnla gjennom denne metode en dybdepsykologisk tradisjon ved Psykologisk institutt i Oslo som har gått i ubrutt linje frem til i dag. Schjelderups store prosjekt var å integrere psykoanalytisk/ klinisk kunnskap med generell psykologisk vitenskap. Dette søkte han bl.a. å realisere gjennom sin innføringsbok i psykologi fra 1927, som var pensum til forberedende prøver for generasjoner av ex. phil. studenter. Schjelderup er viet to kapitler og utførlig omtale i jubileumsboken.

Spennvidde og profesjonsstudium

Det er en stor spennvidde i faget psykologi, fra eksperimentelle studier av hukommelse i laboratoriet til den åpnende samtalen i terapirommet. Psykologisk forskning er ikke begrenset til disse to arenaer. Den omfatter også sosialpsykologiske studier av holdinger og fordommer, kognisjon, kommunikasjon og kultur – samt fortolkning av mening i gjennom språk og symboler. Samtidig er psykologi et profesjonsfag. Psykologisk institutt har et oppdrag fra samfunnet om å utdanne psykologer til praktisk arbeid. Profesjoner er yrker som har som formål å løse bestemte praktiske oppgaver. Men profesjonen er langt yngre enn faget. En fullt utbygd profesjonsstudium ble ikke etablert før i 1959. Så vi har et dobbelt jubileum i år – profesjonsstudiet er 50 år.

Fra skepsis til tillit

Vårt profesjonsstudium ble imidlertid ikke født uten smerte. Den gang spørsmålet om psykologisk fagutdanning ble behandlet i Stortinget var det kritiske røster. Ikke minst ble det uttrykt krav om skikkethet. Som en av stortingsrepresentantene sa: ”skal disse unge mennesker i 20-årene uten egen livserfaring slippes løs på vanlige folks problemer”? Samfunnets skepsis har avtatt. I dag er psykologene mer enn noensinne etterspurt som fagpersoner, spesielt som behandlere i psykisk helsevern. Norske psykologer gir også – gjennom psykologspalter i aviser og magasiner - råd og veiledning til nordmenn om barneoppdragelse, samlivsproblemer, seksualitet og livsstilsproblemer. Nyere undersøkelser (publisert i jubileumsboken) viser at for mange er psykologene i dag den yrkesgruppe som har størst menneskekunnskap – større enn leger og prester, for eksempel. Vi er vist tillit.

Av Siri Gullestad, instituttleder
Publisert 25. okt. 2012 18:42 - Sist endret 5. nov. 2019 12:57