Faget som bygget Norge etter krigen

Ragnar Frisch begynte som sølvsmed, men skapte et universitetsfag gull verdt for politikere som skulle bygge opp igjen et krigsskadd Norge. Sosialøkonomien ble en viktig del av norsk politikk etter andre verdenskrig.

Av Linn Stalsberg

Sosialøkonomene hadde sin storhetstid i perioden etter andre verdenskrig og frem til 1970-tallet. Faget var nærmest i symbiose med regjeringen Gerhardsen og ga dem redskaper og eksperter de trengte for å forme økonomisk politikk. Sammen med Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet utgjorde Sosialøkonomisk institutt ved Blindern et såkalt ”jerntriangel”, som la sterke føringer for nasjonalbudsjett og økonomisk styring.

Målet var enkelt: Man ville for enhver pris unngå en reprise av depresjonen i mellomkrigstiden. Da måtte man ha en plan, og den planen var det sosialøkonomene som tok grep om. Troen på økonomi som hard vitenskap var sterk.

Ragnar Frisch foreleser i Frederiks gate 3. Ukjent fotograf/MUV.

Økonomisk Instituttet opprettes

Det begynte i 1932. Da Økonomisk Institutt opprettet ved Universitet i Oslo med støtte fra dem amerikanske Rockefeller-stiftelsen, samtidig som verden der ute sto midt i en økonomisk krise. Grunnleggeren var Ragnar Frisch, som også ble instituttets første direktør. Frisch, som startet som lærling hos sin far sølvsmeden, valgte etter hvert å studere økonomi fordi han anså det som det letteste og korteste studiet. Allerede i 1934 fikk han kontakt med Arbeiderpartiet som på den tiden hadde sterkt støtte fra en offensiv fagbevegelse. Frisch mente at økonomi var en hard vitenskap, annerledes enn de ”myke” samfunnsfagene, og offensivt gikk han i gang med å bygge dette som en profesjon.

Det var ikke nytt å tenke økonomi inn i praktisk politikk. Men under Frisch ble samarbeidet mellom akademia og statsapparatet virkelig tett og effektivt.

Fagutvikling og alliansebygging under krigen

Mens verdenskrigen fortsatt herjet, arbeidet Frisch og noen av hans elever med nasjonalregnskap og nasjonalbudsjett med tanke på gjenreisningen. Arbeiderpartiets eksilregjering i England knyttet en allianse med denne nye profesjonen hjemme i Norge. Da krigen var slutt, var premissene for den økonomiske fremdriften på mange måter allerede lagt.

Ukjent fotograf. NTBs krigsarkiv, Riksarkivet.

Freden kom, og nye økonomiske modeller med den. Sosialøkonomer fikk et ideologisk hegemoni i mange land, men i Norge var en ting annerledes: Arbeiderpartiet sto sterkt, og hadde sosialistiske planambisjoner ulikt andre vestlige land.

Økonomer inntar statsapparatet

Ragnar Frisch hadde mange assistenter og medarbeidere som sammen jobbet med omfattende økonomiske modeller på 1950-tallet. Livet på Økonomisk institutt under den ambisiøse Frisch har blitt beskrevet som en mellomting mellom et statistisk kalkulasjonsenter og et hvileløst teoriseminar. Mange av de unge studentene hans så for seg en karriere i statsapparatet fremfor i akademia. Mye av arbeidet til Frisch besto derfor i å plassere de riktige folkene, det vil si økonomer, på de riktige stedene, og det vil si i høye posisjoner i staten. Særlig gjaldt det å finne plass til dem i systemet rundt nasjonalbudsjettet.

Vitenskapelig og politisk program

Etterkrigstiden var preget av et sammenfall mellom sosoaløkonomenes vitenskapelige program, og det politiske programmet til Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet fikk redskaper av Frisch når de skulle drive makroøkonomisk planlegging som passet sammen med ideologi og praktiske behov. Økonomiske eksperter hadde nå autoritet til å forutse og kontrollere nasjonens økonomiske liv – fullt og helt.

Suksesshistorie

Utallige studenter ble undervist i Frischs økonomiske modeller før han gikk av for aldersgrensen i 1965. Ukjent fotograf/MUV.

På tross av troen på økonomi som vitenskap, drev ikke Frisch og instituttet modellbygging som var politisk nøytral. Arbeiderpartiet og sosialøkonomene ble nærmest en symbiose i etterkrigstiden, og en av Frisch’ samtalepartnere var finansminister Trygve Bratteli. Sosialøkonomene kom til å konstruere hele det nasjonaløkonomiske ”kretsløp”, og åpnet opp for en totaliserende form for planlegging. Norsk sosialøkonomi ble lagt merke til også internasjonalt, og ble regnet som en suksesshistorie.

- Frisch hadde kullsviertro på egne og fagets modeller, sier professor i statsvitenskap, Trond Nordby. Men selv om sosialøkonomene i Norge faglig sett var en nokså enhetlig gruppe, måtte de også den gang forholde seg til internasjonale forholde og avtaler. Nasjonal styring var begrenset selv i etterkrigstiden.

Nyliberalismen

- Et viktig skille er oljekrisen i 1973/74 som var et sannhetens øyeblikk og hvor man begynte å tvile på om det var mulig å skape en krisefri økonomi. Dette førte til en liberalisering som åpnet opp for siviløkonomer som faggruppe. Det er et ideologisk hegemoni som brytes. Nyliberalismen vinner frem, sier Trond Nordby.

Kilder:

"Sosialøkonomenes nådetid" i Apollon 01.02.2001

Thue, Fredrik W., Helsvig, Kim G. 2011: Universitetet i Oslo 1945-1975. Den store transformasjonen", Unipub forlag

Av Linn Stalsberg
Publisert 12. mars 2013 14:58 - Sist endret 17. des. 2019 10:45