Pedagogikkfaget ved Universitetet i Oslo

Det pedagogiske fagområdet omhandler selve bærebjelken i reproduksjon og utvikling av ethvert samfunn, og pedagogikkfaget – slik det har vokst fram ved Universitetet i Oslo fra 1938 – kan sees som et prisme for kulturelle, sosiale og politiske brytninger i nyere norsk historie.

Av Kim Gunnar Helsvig

Pedagogikkfaget ved Universitetet i Oslo utviklet seg i skjæringspunktet mellom humanistiske og samfunnsvitenskapelige disipliner og med mer eller mindre uttalt tilknytning til psykologi, historie, sosiologi og filosofi. Pedagogikkens sentrale samfunnsrolle, og det mangslungne forholdet til omkringliggende disipliner og tradisjoner, har gitt vide muligheter for motstridende tolkninger av hva pedagogikk som universitetsdisiplin var, er og bør være. Pedagogikk som universitetsfag har derfor vært preget av til dels sterke brytninger mellom ulike vitenskapelige, kulturelle, sosiale og politiske idealer.

Det utdanningsvitenskapelige fakultet flyttet inn i Helga Engs hus i 1994. Fotograf: Arthur Sand.

Reformpedagogisk inspirasjon

Pedagogisk forskningsinstitutt (PFI) ble opprettet ved Universitetet i Oslo i 1938 under sterk innflytelse fra den såkalte reformpedagogiske bevegelsen. Reformpedagogikken oppstod på det europeiske kontinentet og i USA fra slutten av 1800-tallet som svar på utfordringer fra et stadig mer urbanisert og industrialisert samfunn, et stadig mer omfattende offentlig skolesystem og, ikke minst, som et svar på utviklingen innen humanistiske vitenskaper som bidro til å sette spørsmålstegn ved det religiøse fundamentet for både skole og pedagogisk tenkning.

Fellestrekket ved den mangfoldige reformpedagogiske bevegelsen var at man orienterte seg mot å forstå barn og unges forutsetninger for læring på forskjellige utviklingsstadier, og at man søkte å stimulere elevenes egenaktivitet i læringsprosessen. Reformpedagogikken var orientert mot skole og utdannelse som et middel for kulturell endring og stod derfor stort sett fram i sterk opposisjon til eksisterende skolesystemer

Helga Eng var grunnlegger av Pedagogisk forskningsinstitutt. Ukjent fotograf.

Målsettinger

Både undervisning og forskning ved PFI var preget av ønsket om å utvikle en skole som ikke så individet som en passiv mottager av kunnskap, kultur og tradisjon. Dette programmet nedfelte seg i målsetninger om 1) å innføre den såkalte arbeidsskolens prinsipper om egenaktivitet, friere disponering av timene, gruppearbeid om prosjekter og individuell tilpasning og 2) i sterkere grad å utvikle elevenes evner til å forholde seg på en aktiv måte til et demokratisk samfunn i rask endring. Under disse målsetningene lå det en forutsetning om at 3) pedagogikken måtte vitenskapeliggjøres med en forankring i psykologisk kunnskap og at reformarbeidet i skolen måtte underlegges vitenskapelige forsøk.

Positivismestrid og større mangfold

Pedagogisk forskningsinstitutt hadde lenge en tilnærmet monopolstilling innen norsk fagpedagogikk. På 1950-tallet, men særlig fra slutten av 1960-tallet, ble den dominerende fagforståelsen og instituttets sterke maktposisjon utfordret fra pedagoger med andre syn på faget og dets samfunnsrolle. Den såkalte postivismestriden forente kristen-konservative pedagoger og anti-autoritære 68-ere i felles kritikk av virksomheten ved PFI. De kristne og de anti-autoritære pedagogene kunne enes om at faget måtte verdiforankres på en langt tydeligere måte. Ut fra forskjellig verdigrunnlag mobiliserte de sterke motforestillinger mot den psykologisk orienterte pedagogikken som ble sett som et avgjørende hinder for å gjøre henholdsvis kristne og sosialistiske verdier virksomme i pedagogikkfaget og i det norske skole- og utdanningssystemet.

Motsetningene førte til en splittelse av faget fra 1974 da Det sosialpedagogiske studiealternativet ble opprettet ved universitetet. I kjølvannet av 1970-tallets stridigheter er både det nasjonale fagmiljøet og PFI blitt preget av mer mangfoldige tilnærminger. Det pedagogiske fagområdet er i tillegg blitt utvidet til å omfatte langt mer enn undervisning og oppdragelse i skolen.

Budskap fremmes på bannere vinteren 1978. Ukjent fotograf.

Politisering og splittelse

Kritikken mot virksomheten ved PFI hadde samlet en koalisjon av kulturelle krefter som tidligere i norsk historie har vist seg å kunne avstedkomme store endringer, nemlig en folkelig og antiautoritær bevegelse i allianse med kristendom og styringsivrige politikere. Og i likhet med alliansen som samlet den norske venstrebevegelsen under siste halvdel av 1800-tallet og motstanden mot EF/EU på 1970- og 1990-tallet, skulle også alliansen i pedagogikken slå sprekker så snart den samlende fienden var overvunnet.

Fra midten av 1970-tallet ble derfor PFI og norsk fagpedagogikk sterkt politisert og polarisert mellom kristen-konservative pedagoger som fokuserte på kunnskap, kultur og tradisjon, og antiautoritære pedagoger som fokuserte på trivsel, deltakelse og sosialisering, en polarisering som fremdeles preger både norsk pedagogikk og skoledebatt.

Av Kim Gunnar Helsvig
Publisert 25. okt. 2012 18:41 - Sist endret 5. nov. 2019 10:32