Den altfor omfattende fortiden

Tenk om det fantes et register over alt nordmenn har lagd og hvordan de lagde det. Det er blitt forsøkt.

Av Anders Nordstoga

Et stort prosjekt ble på begynnelsen av 1960-tallet igangsatt av professorene Knut Kolsrud og Hilmar Stigum ved Institutt for Folkelivsgranskning. De ville lage et sentralt nasjonalt register med fotografier og tegninger av typiske gjenstander brukt i det norske samfunnet opp gjennom tidende.

Blant dem som ble sendt til gamle gårder og museer for å foreta registreringer, var fotograf Arthur Sand og tegnerne Ingrid Lowzow og Torill Sand. De var ansatt ved instituttets Tegne- og fotoavdeling, også kalt ”Teknisk avdeling”.

– Registreringene skulle danne grunnlag for undervisning og forskning, men de hadde også en mer generell verdi: Hvis en type gjenstand eller arbeidsprosess forsvant, skulle vi vite hvordan det ble gjort, forteller Torill Sand.

Ambisiøst prosjekt

– Jobben var stor, og det spørs om Kolsrud og Stigum selv trodde det var mulig å gjennomføre en så stor registrering, sier Arthur. – De fikk i hvert fall ikke de nødvendige midlene.

Arthur og Torill tar en pause fra registreringsarbeidet. 1969. Foto: Ingrid Lowzow.

Før prosjektet ble avsluttet, ble det foretatt omfattende registreringer i Hallingdal og Valdres, samt en stor gårdsregistrering på Romerike i Akershus. I løpet av et prosjekt på Riddergården ved Hønefoss i 1970 ble ca. 3000 gjenstander registrert og dokumentert.
Det ble også gjort registreringer i Gudbrandsdalen. Det hele ble avsluttet med en større registrering i Dalane i Rogaland. Instituttet samarbeidet også med Norges Vassdrags og elektrisitetsvesen om et stort feltarbeidsprosjekt i forbindelse med en planlagt utbygging av Breheimen i Sogn og Fjordane.

Registreringsarbeidet foregikk bare om sommeren. Da Arthur og Torill kom til Institutt for Folkelivsgranskning i henholdsvis 1967 og 1969, fikk de en jobb mange ville misunt dem.

– Noen uker hver sommer var vi ute og drev feltarbeid. Vi gikk fra gård til gård i grupper med tegner, fotograf og etnolog. Fra hvert sted tok vi med oss dokumentasjon over alt fra et titalls til flere hundre gjenstander, forteller Torill.
Resten av året lagde tegnerne og fotografene illustrasjoner for undervisning og forskning.

Anne-Berit Østerberg fra gårdsregistreringen på Romerike sommeren 1965. Foto: Ingrid Lowzow.

Dokumentarfilmer

Det store dokumentasjonsprosjektet avstedkom også rundt femti korte dokumentarfilmer og stillbildesamlinger om norske arbeidsprosesser, produserte i samarbeid med Norske kunst- og kulturhistoriske museer og Statens filmsentral. Blant Arthurs mest spennende oppdrag var å dokumentere levesettet til landets siste flyttsamer som levde på tradisjonelt vis.

– Sommeren 1972 ble jeg sluppet ut med vannfly på Finnmarksvidda for å følge en gruppe flyttsamer i to uker. I tillegg til meg var det et filmteam med fotograf og lydmann og to etnologer. Dette var de siste samene som bodde i telt. Det var en kultur på hell, forteller Arthur.

Fra bildearkivet på Blindern finner han frem bilder av hvordan samene lagde seletøy for rein av tre, hvordan de satte opp teltene og tok dem med seg, og hvordan de hogde ut komser – altså vugger av uthulte trestammer. I alt ble det laget 13 kortfilmer om samiske arbeidsprosesser.

Hemmelige fyrstikker

Etter hvert som Instituttet gikk mer bort fra tanken om et komplett register, ble arbeidet konsentrert mer om slik dokumentasjon av arbeidsprosesser som var i ferd med å forsvinne.

– Vi oppsøkte ofte fabrikker som skulle nedlegges. Det var tobakkspinnere, smeder, båtbyggere, stukkatører, kobber- og blikkenslagere, tømmerkjørere med hest og en possementmaker - som lager dusker, bånd og agramaner. Sistnevnte fikk problemer da han mistet Etiopias keiser Haile Selassie som kunde i 1975, forteller Torill.

I 1984 besøkte Arthur Norges siste fyrstikkfabrikk, Agnes i Stavern.

– Det var veldig hemmelig fordi østblokklandene ikke hadde klart å produsere fyrstikker like effektivt som i Vest-Europa. Vi måtte sikkerhetsklareres, men det var nok bare for å følge rutinene. Bildene kunne vi bruke helt fritt, sier Arthur.

– I 1984 lagde de også en film om einer som ble veldig morsom. Det er utrolig hva den kan brukes til: desinfisering, tett nese, ølbrygging, treak (lakrislignende søtsak), binde skigarder, røyke fisk og vaske hår, forteller Torill.

– Enestående dokumentasjon

Arthur Sand i arkivet. Foto: Anders Nordstoga.

– Vi sitter nå med en billedbase som er unik. Den inneholder mange ting som ikke er dokumentert noe annet sted. Spørsmålet er om det var verdt antallet årsverk. Denne typen dokumentasjon er veldig arbeidskrevende. I dag diskuterer man om det ikke heller er en oppgave for museene, sier Arthur.

Det som het Institutt for folkelivsgranskning endret etter hvert navn til Institutt for Etnologi. Deretter gikk det inn under Institutt for kulturstudier (IKS), før det også fikk de orientalske språkene og ble dagens Institutt for kulturstudier og orientalske språk (IKOS). Og det er ikke bare instituttnavnene som har endret seg for folkelivsgranskerne.

– Hele faget har nå gått fra å være fokusert på gjenstander til mer teoretiske generelle og abstrakte tilnærminger. I kulturfagene har det vært noe uro på grunn av denne svingningen. Mange mente det hadde vært altfor mye fordypning i gjenstander, sier Arthur.

I dag fotograferer Arthur hovedsakelig for bøker og andre publikasjoner skrevet av ansatte ved Det Humanistiske fakultet. Han har blant annet arbeidet med å spore opp ”mytiske” steder beskrevet i gamle myter og sagn og et prosjekt om norsk kystfiske. Torill er tegner ved Museum for universitets- og vitenskapshistorie (MUV).

Se bildevisning:

Ta mål av fortida!
Av Anders Nordstoga
Publisert 25. okt. 2012 18:38 - Sist endret 30. okt. 2019 13:34