Sinding-Larsen: Universitetsarkitekt med olympisk medalje

Av Bjørn Vidar Johansen

I de første to tiårene av 1900-tallet var Sinding-Larsen en av de mest markante arkitektene i Norge. Han var også en av de mest kontroversielle. Diskusjonene rundt Sinding-Larsen dreide seg verken om revolusjonerende arkitektur eller mangel på kvalitet. Det var hans rolle som debattant med sterke meninger som skapte høylydte diskusjoner i arkitekt-Norge. Sinding-Larsens bygninger og interiører har blitt karakterisert som trygge, tradisjonelle og lite nyskapende. Fokus har ofte vært på hans fremtredende rolle i tidens opphetede debatter. Men i ettertid ser vi at arbeidene hans også var nyskapende, pekte framover og introduserte nye verdier i en periode hvor norsk arkitektur søkte etter alternative retninger.

Fra Paris til Holmenkollen

Som de aller fleste norske arkitekter i siste halvdel av 1800-tallet hadde Sinding-Larsen sin hovedutdannelse fra Tyskland. Etter å ha gått på Kristiania tekniske høyskole avsluttet han utdanningen ved Den tekniske høyskole i Berlin i 1893. Senere ble det opphold i England for den unge arkitekten. I Norge startet han med å tegne ferdighus for Strømmen trevarefabrikk. Sinding-Larsen var opptatt av gammel norsk byggeskikk, og brukte sin kunnskap for å skape villaer inspirert av norske tradisjoner. Ved den store verdensutstillingen i Paris i 1900 var det han som fikk oppdraget med å tegne Norges paviljong. Snart fulgte Vålerenga kirke (1902) og Holmenkollen kapell (1903).

Et nytt Zoologisk museum

Det første store oppdraget for universitetet var Zoologisk museum på Tøyen, påbegynt 1904.
Plassproblemene i sentrumsbygningene krevde nye og bedre fasiliteter for de naturhistoriske samlingene. Bygningen var inspirert av østerriksk jugendstil, blandet med påvirkning fra engelsk arkitektur og interiørdesign. Samtidig var den et forvarsel om den solide romantiske nybarokken som ti år etter ville prege norsk arkitektur. Sinding-Larsen tegnet montre, møbler, lamper og interiøret som helhet. Alt var utført uten overdådig ornamentikk eller malt dekor, men med høy kvalitet, vakre proporsjoner og sans for materialenes egenart. I Zoologisk museum etableres det et formspråk som i ulike varianter fulgte alle prosjektene for universitetet. I dag er det bare enkelte originale fragmenter igjen av det opprinnelige interiøret. Mot slutten av 1960-årene ble museet modernisert. Sinding-Larsens montre, møbler og lamper ble kastet, gitt bort, solgt som skrapmetall eller brent.

Nye prosjekter på Tøyen og Solli

Som universitetets bygningsinspektør fra 1907 fungerte Sinding-Larsen som en hel intern Plan- og bygningsseksjon. Økonomien var trang, behovet for nye bygninger prekær. Takket være innsatsen til universitetets rektor, geologen Waldemar Christopher Brøgger, ble bygningsbehovet prioritert av Stortinget. Botanisk museum stod ferdig i 1913, det nye universitetsbiblioteket ved Solli plass ble reist samme år. Geologisk museum ble fullført i 1917. Utvendig så det nye geologiske museet likt ut som sin nabo Zoologisk museum, innvendig gjorde trang økonomi og nye trender interiørene enda enklere. Møbler, fast innredning og lamper holdt allikevel samme høye kvalitet som i nabobygget. Rom og funksjoner er nøye tilpasset tidens museale behov, og et helt nytt ventilasjonssystem ble skapt spesielt for bygningen.

Forbindelsesbygningen som strandet

Geologisk museum er i dag et av de best bevarte eldre museene i Norge, med interiører som viser Sinding-Larsens typiske stil; polert, brunbeiset treverk, mørk grønne farger, kraftige granittrapper og elegante smijernsrekkverk. I likhet med nabobygget, Zoologisk museum, ble bare halve den planlagte bygningskroppen oppført. Arkitektens plan var videre å binde Zoologisk museum og Geologisk museum sammen med en tverrbygning mot nord. Den skulle inneholde den store hvalsamlingen til Zoologisk museum. Forventningene fra zoologene var tydelig større enn økonomien. Korrespondanse antyder at Sinding-Larsen, på tross av sin høflige form, etter hvert ble heller frustrert og oppgitt over kravene. Finansieringen uteble. Hvalmuseet ble aldri realisert.

Aulaen - byens storstue

Som bygningsinspektør var Sinding-Larsen ansvarlig for modernisering av universitetsanlegget ved Karl Johans gate i årene rundt 1911. Det gamle biblioteket ble fullstendig ombygd for nye funksjoner. Midtbygningen fikk nye innredninger og flere nye romløsninger. I Urbygningen ble auditorier pusset opp. Arkitektens stil er lett å kjenne igjen, samtidig er det en tydelig respekt for de gamle bygningene og deres klassiske uttrykk. Kanskje det var derfor han fikk med seg arkitekt Harald Bødtker til å tegne den nye Aulaen som stod ferdig til universitetets 100 års jubileum i 1911. Bødtker var mer klassisist enn Sinding-Larsen. Aulaen var en del av en helt ny fløy som ble bygget til den store midtbygningen i universitetsanlegget, Domus Media. Salen ble snart byens storstue og senere berømt for Edvard Munchs veggmalerier. Aulaen var bygd med tanke på akustiske forhold, og er i dag et av Norges beste konsertlokaler. Samtidig var den originale elektriske belysningsplanen langt forut for sin tid.

En travel mann…

Å bla i Holger Sinding-Larsens arkiver er imponerende. Parallelt med universitetsoppgavene var han ansvarlig for et stort antall prosjekter. Det største var å være utøvende arkitekt for restaureringen av Akershus slott og festning i Oslo. Det er Sinding-Larsen som i høy grad er ansvarlig for å ha skapt det nasjonale felleseiet vi kjenner i dag. I 1920 vant han til og med en olympisk medalje. Den gang ble det fremdeles arrangert konkurranser for utøvende kunstnere under olympiaden, og Sinding-Larsen fikk sølv for sine planer for et skolebygg. Ingen andre priser ble gitt det året. Han var en fremtredende debattant i Teknisk Ukeblad, arkitektenes fagblad, og provoserte mange med sine meninger om den norske arkitekturens tilstand.

… med sans for funksjon

Holger Sinding-Larsen er arkitekten som har skapt flest av Universitetet i Oslos antikvariske bygninger. I dag fremstår de som vakre og monumentale, på tross av sine opprinnelige sparsomme budsjetter. I ettertid er det derimot naturlig å fremheve hans største bidrag til norsk arkitektur: En ny vekt på å tilpasse bygningenes utforming til deres spesielle, praktiske funksjoner. Slik sett er Holger Sinding-Larsen en av 1900-tallets viktigste arkitekter.