Last ikke tiden: Uret i vinduet

Henrik Ibsen stoppet opp. Uret i universitetsbygningen Domus Academica har knapt gjort det samme.

Hele Oslos felleseie «Uret» som vi daglig titter op til når vi spaserer nedover Karl Johan og uvilkårlig sammenligner med vårt eget private ur og sier: «Jeg har stillet det efter Uret. Da er det som det skal være». Dette Uret er det vi har hatt stevnemøter under, slik som generasjonene har gjort før oss … Hvad har ikke dette uret vært vidne til av selvmorderisk kvalfulle sekunder før den elskede kom – eller ikke kom - -. Uret sier vi, og mener bare ett ur. Som om det ikke fantes andre i hele verden.

Teksten er hentet fra publikasjonen «Urmakerfirmaet Alf Lie gjennom 101 år og urmaker Alf Lies personlige 25 års jubileum». Året var 1938. Det var jubileum for tidspunktet da firmaet overtok virksomheten som var grunnlagt av Michel Paulsen, skaperen av Uret.

Bildet kan inneholde: arkitektur, glass, vegg, stil, armatur.
Uret slik det henger i vinduet ut mot Karl Johans gate. Fotograf: Arthur Sand/MUV.

Den blomstrende beskrivelsen av klokka som fremdeles henger i ett av universitetets vinduer mot Karl Johans gate spiller på urets sentrale posisisjon i bybildet og i byborgernes bevissthet, men også på urverkets nøyaktighet. Stedet som møteplass og klokkas betydning som almen tidsangiver har nok bleknet siden 1938, men mange kjenner fremdeles til det berømte fotografiet av Henrik Ibsen som sammenlikner klokkeslettet på eget lommeur mot uret i vinduet. Dette var daglig rutine i forbindelse med dramatikerens lunsj på Grand Café litt lenger nede i gata. Ibsen var visstnok selv så nøyaktig at de øvrige gjestene kunne stille egne ur etter hans ankomst.

Henrik Ibsen på fortauet under uret. Året er 1900. Fotograf: Væring. Nasjonalbiblioteket.

Strategisk plassering

Universitetet hadde holdt til i sine nye bygningene rundt Universitetsplassen i et par års tid da uret ble montert i vinduet i Domus Academica. Trolig skjedde det helt mot slutten av 1853, eventuelt noe inn i 1854. Det henger på samme sted fremdeles. Vinduet hører til rommet hvor universitetets øverste ledelse holdt sine møter. Det akademiske kollegium er i dag erstattet av Universitetsstyret, men værelset har beholdt sin funksjon som representativt møterom. Det kalles fremdeles for Kollegieværelset.

Bildet kan inneholde: interiørdesign, rom, gulv, eiendom, tekstil.
Baksiden av uret i vinduet til venstre. Kollegieværelset slik det så ut i 2004. Fotograf: Arthur Sand/MUV.

Sannsynligvis var hovedårsaken til bestillingen av uret at studentene hadde behov for å passe forelesningstidene. Private lommeur var eksklusivt i 1853. Plasseringen var gunstig. På andre siden av Karl Johans gate lå Studenterlunden hvor studentene gjerne hang i sommerhalvåret. Et betydelig antall av auditoriene lå i Domus Academica. Samtidig var bygningen den som lå nærmest byens øvrige bebyggelse, noe som gjorde at også andre kunne nyte godt av uret. Det ble snart også moteriktig for byens borgerskap å spasere, se og bli sett på denne øvre delen av Karl Johan. For Kollegiet ga også uret en annen fordel – det hadde urskive også på innersiden! Det gjorde det lettere å passe møtetiden. Snart ble Domus Academica gjerne bare kalt Urbygningen.

Tilpasset bygningens arkitektur

Uret var fra starten av tilpasset bygningens arkitektur. Det var montert inn i en kasse laget av glass og tynne trelister. Baksiden inn mot Kollegieværelset har innfelt en rund treskive som dekker urskivens bakside, men med hull for den mindre urskiven som vender inn i rommet.

Bildet kan inneholde: glass, armatur, dagslys, jern, metall.
Urkassen i Kollegieværelsets vindu. Fotograf: Jaro Hollan/UiO, 2004.

Kassen ble montert opp i vinduets midtfelt med et grunt underskap med samme utforming som brystningen som løper under rommets vinduer. Treverket er malt i samme grågrønne fargetone som innervindu, karm og brystning. Utenfra så den runde urskiven ut til å sveve mellom de klassiske pilastrene eller halvsøylene som delte inn vindusfeltene. Løsningen var tegnet av bygningens arkitekt, Christian Heinrich Grosch.

Symmetri

Vi vet ikke om Grosch hadde sett for seg vindusplasseringen i lang tid, eller om det var en løsning for å unngå et ekstra element på Urbygningens regelmessige fasadeinndeling. Symmetri var et bærende prinsipp i universitetskompleksets nyklassisistiske stil. Med plasseringen i Kollegieværelsets vindu kunne symmetri fravikes uten at det gjorde nevneverdige utslag på opplevelsen av bygningsfasaden. Det ble jo også symmetrisk plassert i vindusfaget. Sannsynligvis var ikke et ur en del av det opprinnelige byggeprosjektet. Det var en betydelig investering som også ga prestisje. Det var også forhold som ville gjort det naturlig for arkitekten å inkludere et ur på byggetegningene. Ingen ur er markert på tegningene som er bevart i dag.

Christopher Hansteens medvirkning

Christopher Hansteen, professor i anvendt matematikk og astronomi, var involvert i anskaffelsen av uret. I Alf Lies jubileumspublikasjon vises det til at Hansteen allerede hadde fått laget et liknende ur til sin virksomhet i Observatoriet. Det oppgis ikke kilder til denne opplysningen.

Bildet kan inneholde: kinn, halsbånd, formelt antrekk, kunst, selvportrett.
Christopher Hansteen, portrettert av Johan Gørbitz i 1852. Eier og fotograf: Universitetet i Oslos kunstsamling. 

Andre som senere har skrevet om uret i vinduet mot Karl Johan har hevdet det samme, med henvisning til Lies publikasjon. Noe ur laget av Paulsen er imidlertid ikke oppført på Observatoriets inventar- og instrumentlister, inkludert i året 1853. Påskrifter på Paulsens utbetalingsanmodning til Kollegiet for det ferdige uret er gjort med Hansteens markante håndskrift og også signert, så uansett om Paulsen hadde levert et ur til Observatoriet eller ikke var professoren delaktig. Dette ville være naturlig. Hansteen hadde lang erfaring med å benytte ur i vitenskapelig virksomhet og var uten tvil svært kvalifisert til å vurdere teknisk kvalitet. Han hadde også ansvaret for å angi den offisielle Kristianiatiden gjennom virksomheten i Observatoriet.

Paulsen og pendler

Vi vet ikke med sikkerhet om det var Hansteen som anbefalte Kollegiet å bestille uret av Paulsen. Urmakermesteren var uten tvil blant byens mest kvalifiserte. Michel (også kalt Mikael eller Michael) Paulsen var født på Furnes i Hedmark i 1805. Alf Lie viser til at det var en lokal interessen for ur på grunn av presten Abraham Pihls produksjon av instrumenter og urverk. Noen av Pihls arbeider skulle ende i universitetet og Observatoriets eie.

Bildet kan inneholde: frakk, nese, kinn, frisyre, ansiktshår.
Michel Paulsen. Ukjent år og ukjent fotograf. Bildet er hentet fra Alf Lies publikasjon. 

Paulsen tok sitt svennestykke i Christiania før han i noen år praktiserte som urmaker i Lübeck og Hamburg. Etter å ha slått seg ned i Norges hovedstad igjen opparbeidet han seg en solid status som urmaker. Blant annet skal han ha spesialisert seg på ur med kvikksølvpendler. Innholdet av kvikksølv kompenserte for endringer i pendelmetallet som følge av temperatursvingninger. Det ga mer jevnt drevne og konsise urverk og dermed en mer nøyaktig tid. For Hansteens vitenskapelige virksomhet var slik forutsigbarhet grunnleggende. Om Paulsen hadde utmerket seg på dette feltet kan det tale for at professoren anbefalte ham som produsent av uret i vinduet.

Plassering i vinduet - eller bak?

Glasskassen som uret er montert i er rundt 190 cm høy, 90 cm bred og 35 cm dyp. Urskiven er 70 cm i diameter, inkludert metallkanten rundt som er belagt med bladgull. Skiven er laget av hvitmalt glass med en forsølvet metallskive bak. De svarte påmalte timetallene er romerske. Minuttallene med femminuttersintervaller er arabiske. Uret har time- og minuttviser.

Bildet kan inneholde: parallell, arch, sirkel.
Urskiven ut mot Karl Johans gate. Fotograf: Bjørn V. Johansen/MUV.

Urskiven skal ifølge Alf Lie ha hatt to skråstilte messingplater på hver side for å reflektere dagslys. Alf Lie og andre har hevdet at uret tidligere hang mer tilbaketrukket fra vinduet og at messingplatene ble overflødige da opphenget ble justert nærmere glassflaten. Det er flere usikkerheter forbundet med denne påstanden. Et fotografi av Domus Academica i Nasjonalbibliotekets bildesamling viser en urskive som er direkte plassert inn i vinduets sprosseverk. Altså ligger uret i flukt med vindusglasset, og ikke bak det. Dette betyr at urskiven må ha vært beskyttet av et eget glass. Rundt urskiven er det montert en bredere kant som tydelig skal beskytte mot vann, trolig av tre.

Utsnitt av fotografi som viser uret montert inn i vinduets sprosseverk. Fotograf: Ernst Emil Aubert/Nasjonalbiblioteket. 

Fotografiet er datert 1870-1883. Det året ble Schweigaard-statuen på Universitetsplassen innviet. Den er ennå ikke montert. Et annet fotografi i Oslo Museums eie av samme fotograf, Ernst Emil Aubert, viser bygningene i retning Stortinget. Sannsynligvis er de to bildene tatt samme dag. Der har Thunegården på Egertorget utformingen vi kjenner i dag, et resultat av en ombygging i 1874. Vi kan derfor anta at uret er fotografert mellom 1874 og 1883. Et annet fotografi datert 1887 viser uret plassert slik det er i dag, bak vindusglass uten sprosser foran. Det gjør også ulike foto fra 1890-årene. Altså har uret blitt remontert før den tid.     

Endring av urkassen

Var dette den helt opprinnelige plasseringen, eller er dette endringen Alf Lie referer til, at uret ble flyttet fram mot vinduet? I så fall er det pussig at det ikke nevnes at det ble flyttet tilbake. Inne i den nåværende glasskassen er det lite rom for å flytte uret. Urskiven som vender inn mot rommet er perfekt plassert i den sirkelrunde åpningen i glasskassens bakvegg. Om uret skal ha blitt flyttet fram til nåværende posisjon må selve glasskassen på et tidspunkt også blitt redusert i dybden. Hvis Lie sikter til plasseringen i flukt med vindusglasset  må kassen da ha vært enda grunnere. Det vil si, om vi antar at urskiven inn mot Kollegieværelset hele tiden ble beholdt i flukt med åpningen i urkassens bakvegg. Da må uansett Grosch' opprinnelige kasse ha blitt ombygd på et tidspunkt. Sikkert er det i alle fall at på 1900-tallet ble det lagt inn elektrisk lys bak hovedurskiven, slik at klokken også kunne sees fra gaten etter mørkets frambrudd.

Stål og sitat

Pendelens kammer var fylt med flytende kvikksølv fram til 2004. Ut fra dagens lovforbud mot flytende kvikksølv bestemte universitetet at kvikksølvet skulle fjernes. Oppdraget ble utført av storurmaker Alf Heitmann i Sverre Dahls storurmakeri i Moss, som også utførte rensing og restaurering av uret. Dagens stålkammer er fylt med bly og finjustert med blyhagl. Universitetets avgjørelse om å endre den opprinnelige løsningen var kontroversiell. Flere eksperter på eldre ur hevdet at uret ikke lenger var det samme og at Paulsens helhetlige prinsipp for urverket var ødelagt. De viste senere til unøyaktigheter i tidsangivelsen. 

Bildet kan inneholde: vindu, stående, monokrom, stil, formelt antrekk.
Fortauet under uret, fotografert av Anders Beer Wilse i 1904. Henrik Ibsen levde til 1906. Oslo Museum. 

Fortauet under uret, hvor Henrik Ibsen stoppet opp på sin vei til Grand, har fått et passende nedfelt Ibsensitat: Last ikke tiden. Hadde tiden været større, hadde du blevet mindre. Men uret, det tikker fremdeles i vinduet.

 

 

Av Bjørn V. Johansen
Publisert 10. jan. 2021 22:58 - Sist endret 14. jan. 2021 23:44