Grosch: Universitetsarkitekt i klassisisme

Christian Heinrich Grosch (1801–1865) tegnet Observatoriet, palmehus i Botanisk hage og universitetsanlegget ved Karl Johans gate. Hans bygninger preget det offentlige Norge i tiårene etter 1814.

Av Bjørn Vidar Johansen

Grosch var født i København av dansk-tyske foreldre. Etter et kort mellomspill i den kommende norske hovedstaden Christiania (Oslo) flyttet Groschfamilien til Fredrikshald (Halden). Året var 1811, universitetets stiftelsesår.

Elev ved Tegneskolen

Grosch’ far, maleren og kobberstikkeren Heinrich August Grosch, skaffet familien et levebrød ved å opprette en tegneskole i Fredrikshald. Elevene var først og fremst håndverkere.

C.H. Grosch. Foto: Ukjent/Oslo Museum.

Tidene var urolige. Begivenhetene rundt 1814 gjorde sannsynligvis tegneskolen til et vanskelig prosjekt. Etter unionen med Sverige var Christiania blitt norsk hovedstad, og familien Grosch vendte på nytt tilbake. I 1818 ble Den Kongelige Tegneskole opprettet med Grosch senior som en av lærerne. En egen klasse i bygningstegning og underliggende disipliner var imponerende omfattende i forhold til manglende tradisjoner og små ressurser. Pågangen var så stor at håndverkere ble gitt fortrinnsrett fremfor de andre opprinnelig prioriterte gruppene; potensielle kunstnere og studenter fra universitetet.

Assistent hos C. F. Hansen

Christian Heinrich Grosch ble tatt opp som elev. Han var sannsynligvis den eneste av elevene ved skolen som skulle studere bygningskunst med tanke på en profesjon som arkitekt. Den senere maleren Thomas Fearnley var blant de få kunststudentene. Etter to år ble den unge Grosch sendt til København for å gå i lære som tømrer. Der ble han imidlertid tatt opp som student ved Det Kongelige Academie for de Skiønne Kunster. Akademiet var dominert av professor C. F. Hansen, Danmarks toneangivende arkitekt. 19 år gammel ble Grosch også Hansens assistent.

Mellomspill på Slottet

I 1824 dro Grosch tilbake til Norge. Oppføringen av en kongebolig øverst på Bellevue-høyden utenfor Christianias kvadratur hadde startet, og Grosch ble nå ansatt som assistent hos slottsarkitekt H. D. F. Linstow. Arbeidsforholdet ble kortvarig. Stortingets bevilgning var snart oppbrukt og prosjektet stoppet opp. Linstow måtte la Grosch gå, men med gode anbefalinger.

Bankplassen i Christiania med Groschs teaterbygning til venstre og bankbygning til høyre. Litografi fra 1838 (utsnitt). Tilhører Oslo ;Museum

Selvstendig praktiserende arkitekt

De politiske og økonomiske omstendighetene lå til rette for at Grosch, som Norges første akademi-utdannede arkitekt, ble personen som ga form til landets økende behov for offentlige bygninger. Først ute var Tollboden i Kristiansand (1825-1827). Deretter fulgte blant annet Rikshospitalet fra 1826, Christiania Børs (1826-1828), Norges Bank (1826-1830, i dag Nasjonalmuseet - Arkitektur) og Latinskolen i Fredrikshald (1828-1830). Påvirkningen fra C. F. Hansens lukkede, solide bygningskropper i tidens symmetriske, klassiserende empirestil er tydelig i prosjektene.

De første universitetsprosjektene

Det Kongelige Frederiks Universitet (i dag Universitetet i Oslo) hadde etter grunnleggelsen i 1811 ennå ikke fått bygget et eget universitetsanlegg. Grosch ble på midten av 1830-tallet bedt om å utarbeide tegninger til universitetsbygninger på Kontraskjæret mellom Akershus festning og Christiania torv. Litt lenger opp i gaten, i Øvre Slottsgate 4, fikk han i oppdrag å bygge om et eldre hus til kjemisk laboratorium (1827-1828). Planene for et universitetsanlegg måtte oppgis også denne gangen, men de bevarte tegningene viser bygningsproporsjoner og fasadebehandling som forespeiler det senere anlegget ved Karl Johans gate.

Tegning av Observatoriet, utført av Grosch i 1828. Oslo Byarkiv.

Observatoriet

Observatoriet (innviet 1834) ved nåværende Solli plass ble imidlertid realisert etter Grosch’ tegninger. Bygningen viser tydelig den danskpregede klassisismen etter C. F. Hansen; en blokkpreget symmetrisk bygningskropp i flere volumer, et lukket inngangsparti, glatte pussvegger uten ornamentikk og strenge, harmoniske proporsjoner. Innvendig åpner den sentrale rotunden seg opp mot en kuppel som opprinnelig hadde åpninger for lysinnslipp. Observatoriet ble bygget for observasjons- og forskningsvirksomhet, samt boligformål for professor Christopher Hansteen. Bygningen ble i seg selv et symbol på den unge statens ønske om å være en vitenskapsnasjon. Sannsynligvis samarbeidet Grosch og Hansteen tett. De nødvendige fasilitetene med skyvbare tak og vinduer, dreibar tårnhatt og plattformer for observasjoner på taket hadde sannsynligvis direkte forbilder fra observatoriet i Altona. Observatoriet skulle gjennom form og funksjon tjene både nasjonale behov og universitetets realfaglige, vitenskapelige virksomhet.

Detalj fra Gamle festsal i Domus Academica - Urbygningen. Foto: Bjørn V. Johansen/MUV

Universitetsanlegget på Karl Johans gate

I 1838 ga endelig Stortinget klarsignal til nye universitetsbygninger. Plasseringen ved Slotsveien, som senere ble Karl Johans gate, ble vedtatt etter forslag fra slottsarkitekt Linstow. Grosch fikk oppdraget, men det ble samtidig bestemt at alle hans tegninger skulle forevises til og godkjennes av verdens mest berømte arkitekt, K. F. Schinkel i Berlin. Det har vært spekulert i om dette opprinnelig var Linstows idé, ut fra et ønske om å sette den unge og suksessrike Grosch på plass. Uansett årsak, og Groschs eventuelle frustrasjon over situasjonen, fungerte sannsynligvis samarbeidet utmerket. Schinkel startet med å rose Groschs forslag om tre separate hovedbygninger og valget av en greskpreget klassisisme som stiluttrykk. Universitetsbygningene endte opp som et moderne anlegg, med store vinduer, gassbelysning, sentralvarme og bruk av prefabrikerte materialer. Elleve år etter grunnsteinsnedleggelsen i 1841 flyttet hele universitetet inn i de nye hovedbygningene, som raskt ble et landemerke og en attraksjon i den unge hovedstaden.

Universitetsanlegget, fotografert ca 1900. Eier: Universitetshistorisk fotobase.

Fra palmesus til salmesang

Fakta om Christian Heinrich Grosch

Navn: Christian Heinrich Grosch
Født: 21. januar 1801
Død: 4. mai 1865
Stilling: Arkitekt

Bakgrunn:

Født i København, oppvokst i Fredrikshald (Halden). Utdannet ved Den Kongelige Tegneskole i Christiania (Oslo) og Det Kongelige Academie for de Skiønne Kunster i København. Privatpraktiserende arkitekt i Christiania fra midten av 1820-årene. Også stadskonduktør i Christiania 1828-1865. Arbeidsområdet tilsvarte omtrent nåværende bygningssjef, byplansjef og oppmålingssjef.

Utvalgte arbeider:

Nåværende Oslo Børs (1826-28), Tollboden i Kristiansand (1827), Immanuels kirke i Halden (1827-1833), første Norges Bank i Oslo (1828), Universitetets Astronomiske Observatorium i Oslo (1832-33), Universitetsanlegget i Oslo (1841-1856), "Kirkeristen" og Brannvakten i Oslo (1840-59, 1854-56), Valbergtårnet i Stavanger (1850-53), Døveskolen i Trondheim (1855) og Tromsø domkirke (1861).

Annet:

En av Norges første sivilt utdannede arkitekter. I en periode fra 1824 ansatt som tegner under oppføringen av Det Kongelige Slott og lærer ved Tegneskolen. Produserte typetegninger for en rekke kirkebygg i hele Norge, både i mur og i tre.

Året før grunnsteinsnedleggelsen for universitetsanlegget hadde Grosch også tegnet et palmehus for Botanisk hage på Tøyen. Det ble senere revet. I 1850-årene fullførte Grosch anlegget ved Karl Johans gate med oppførelse av en gymnastikksal og en bolig for dosenten i kjemi, den såkalte Professorboligen. Det ble hans siste oppdrag for universitetet. I tillegg til en rekke offentlige og private bygninger ble Grosch i 1840- og 50-årene Norges kanskje fremste kirkearkitekt, både i tre og mur. Grosch ble universitetsarkitekten som satte spor etter seg over hele landet og langt utenfor de akademiske kretser. Han døde i 1865 – 64 år gammel.

Kilder

  • Aslaksby, Truls m/Hamran, Ulf: Arkitektene Christian Heinrich Grosch og Karl Friedrich Schinkel og byggingen av Det Kongelige Frederiks Universitet
  • Seip, Elisabeth (red.): Chr. H. Grosch. Arkitekten som ga form til det nye Norge. Peter Hammers forlag, 2001
  • Østby, Leif: Norges kunsthistorie, 2. utgave 1966
 
Av Bjørn Vidar Johansen
Publisert 25. okt. 2012 18:32 - Sist endret 5. nov. 2019 15:20