Urbygningen: Kultur i ny glans

Landets mest berømte urverk har gitt bygningen navn på folkemunne, med en viss hjelp fra en verdenskjent dramatiker med kontrollbehov. 1800-tallets internasjonale superstjerne i arkitektur var involvert i byggeprosessen.

Av Bjørn Vidar Johansen

Da bygningene på Karl Johan stod ferdig i 1852 var håpet at de skulle ”afgive fordelagtige Vidnesbyrd om Dannelsens og Smagens Tilstand i Landet.”. Norges første universitetsanlegg var oppført etter tegninger av Christian Heinrich Grosch. I Berlin var tegningene underveis blitt kommentert, revidert og godkjent av tidens mest kjente og innflytelsesrike arkitekt, Karl Friedrich Schinkel. Det nye Norge kunne med rette være stolt av resultatet.

Gamle festsal. Fotograf: Arthur Sand.

Fem funksjoner – ett hus

Hele universitetet med fakulteter og administrasjon flyttet inn i de tre bygningene rundt Universitetsplassen. Domus Academica hadde den mest sammensatte funksjonen. Her var det undervisningslokaler med auditorier og eksamensrom, administrasjons- og møterom, aula for disputaser og andre akademiske tilstelninger, utstillingsrom for de kulturhistoriske samlingene og leiligheter med tilliggende husholdningsfasiliteter av varierende standsmessighet for universitetets kvestor, sekretær, pedell og portner. I kjelleren ble det stekt og brast, kokt og rullet, brygget og bakt. Den praktfulle aulaen, i dag kalt Gamle festsal, ble tatt i bruk som Stortingssal fram til Stortinget stod klart i 1866. Huset var et miniatyrsamfunn på hjørnet av den nåværende Karl Johans gate og Universitetsgaten. Uret i vinduet i sekretærens leilighet ga Domus Academica raskt tilnavnet Urbygningen.

Sørgelige syn

Hundre og femti år etter ferdigstillelsen var tilstanden prekær. Tidligere initiativ til restaurering hadde ikke ført fram. Bygningen var nedslitt, hadde setnings-, sopp- og råteskader, dekorerte flater var overmalte og de tekniske anleggene overmodne for utskiftning. Den gamle festsalen framsto som et blekt vitne om fortidas klassisistiske glans. På tross av dette hadde bygningen unngått omfattende ombygninger og moderniseringer. Den siste store rehabiliteringen hadde funnet sted til universitetets 100 års jubileum i 1911. Det var på tide med et nytt løft.

Kollegierommet med urverket i vinduet. Foto: Arthur Sand.

Et krevende prosjekt

Statsbygg ble oppnevnt som byggherre av Undervisnings- og forskningsdepartementet. Oppdraget ble utført i tett samarbeid med Teknisk avdeling ved UiO og Riksantikvaren. Interiørarkitekt ble direkte engasjert av universitetet. Før byggearbeidene tok til i 2002 ble det definert flere målsetninger: Bygningen var fredet og måtte behandles som et kulturminne. Den skulle rehabiliteres som undervisnings- og administrasjonslokale for Juridisk fakultet. Interiørene skulle tilbakeføres og restaureres. Det skulle monteres skjulte eller diskret plasserte moderne tekniske installasjoner for elektrisitet, klima, brannsikring, VVS og AV. Samtidig var det et mål at alle nye bruksfunksjoner og bekvemmeligheter skulle få et tydelig moderne preg, men formspråket måtte heller ikke bli umoderne etter få år.

Trøbbel i leire

Bygningen hadde blitt reist på blåleire med tredve meter ned til fast fjell. Det var kjent at bygningen fløt på flåter av malmfuru. Spenningen var stor da kjellergulvet ble gravd opp. Ville flåtenes tilstand forsinke og fordyre prosessen? Lettelsen var stor da stokkene viste seg å være i god stand. Verre var det med de store gråsteinsmurene over flåtene. De var overraskende dårlige. Betongfundament måtte støpes og gravemaskinene var hyppige gjester i Urbygningens kjeller. Samtidig ble gulvet noe senket for å få tilstrekkelig takhøyde for moderne pc-stuer, seminarrom og toaletter for studentene. Nye tekniske anlegg ble lagt inn under gulvet eller ført fram i gamle sjakter.

Interiørene

Vegg-, gulv- og takflatene ble reparert etter strenge antikvariske prinsipper. Det ble foretatt grundige farge- og materialanalyser av Norsk Institutt for Kulturminneforskning (NIKU). Ødelagte eller overmalte flater og dekor ble rekonstruert og ubedret med tilsvarende teknikker og malingstyper som i 1852. I bygningen var det brukt flere hundre fargenyanser. Disse ble blandet på nytt for hånd og oversatt til moderne fargekoder for å lette seinere retusjering. Over to hundre dørblader ble på nytt ådret i eiketresimitasjon. Vinduskarmer og listverk ble lasert, ådret eller marmorert. De gamle privatleilighetene fikk håndtrykte tapet fra perioden, montert på strie sydd sammen for hånd. I rektors kontor dukket det opp et fragment av en originaltapet med mønster av gyldne laurbærkranser. Dette tapetet ble rekonstruert og er satt i produksjon under navnet Domus Academica. De gamle møblene ble fagmessig restaurert. De opprinnelige gasslampene ble renset og på nytt istandsatt for elektrisitet. De antikvarisk innredede rommene fikk gardiner i tidsriktige oppheng. Nyere lettvegger ble revet for å tilbakeføre de store rommene, hvor det ble etablert moderne kontorlandskap med spesialdesignede møbler kledd med svart linoleum. Svart ble benyttet til alle nye innredninger som en kontrast til veggenes fargeprakt.

Uret i universitetsvinduet. Foto: Bjørn Vidar Johansen.

Toalettene ble nyinnredet i ulike fargenyanser med sjakkmønster som bærende idé, inspirert av det gamle gulvet i vestibylen. Det ble gitt dispensasjon til at elektriske ledninger kunne slisses inn i veggene eller bak gulvlister for å ikke være synlige i rommene.

En nasjonal stolthet

Etter tusenvis med spisskompetente arbeidstimer framstod Domus Academica i 2004 igjen som en nasjonal stolthet. I dag er kanskje arkitekt Grosch’ intensjoner enda tydeligere enn da Henrik Ibsen hver formiddag kontrollerte lommeuret sitt mot urverket i universitetsvinduet, på vei til sitt faste bord ved Grand Café. Samtidig har Urbygningen noen av de mest moderne undervisnings- og kontorfasilitetene ved et norsk universitet.

”Dannelsens og Smagens Tilstand i Landet” er igjen fordelaktig...

 

 

Av Bjørn Vidar Johansen
Publisert 25. okt. 2012 18:34 - Sist endret 30. apr. 2020 11:02