Arnstein Arneberg: Vikingskip, villaer og verdens viktigste rom

Arneberg var en sentral skikkelse i norsk arkitektur i mellom- og etterkrigstida. Han etterlot seg en mangfoldig arv som arkitekt og formgiver. For Universitet i Oslo skapte han Vikingskipshuset på Bygdøy.

Av Bjørn V. Johansen

 

Arneberg Rynning Arneberg var en av dissBildet kan inneholde: yttertøy, panne, hake.e arkitektene som så ut til å være alle steder samtidig. Han tegnet innredninger og residens for kongehuset, villaer og herskapshus for borgerskapet, arbeiderboliger, leiegårder, forretningsgårder, kontorbygninger, samferdselspalasser, jernbanestasjoner, uteområder, skoler, bibliotek, gamlehjem, samfunnshus, hoteller, kirker og rådhus. Arneberg satte sitt preg på mange eldre bygninger gjennom restaurerings- og ombyggingsprosjekter. Han tegnet møbler og interiører fra Ofoten til New York. Noen av hans interiører fløt også på vannet, i form av innredniner for Den Norske Amerikalinje og på selveste Kongeskipet.

Orientering mot Skandinavia

Fra midten av 1800-tallet hadde det vokst fram en profesjonell, norsk arkitektstand som hovedsakelig ble utdannet i Tyskland. Det ga en sterk tysk påvirkning på norsk arkitektur. Arneberg tilhørte den første arkitektgenerasjonen som brøt med dette mønsteret og fikk sin utdannelse i Skandinavia, først ved Den Kongelige Tegneskole i Kristiania (Oslo) og deretter hovedutdannelsen ved Kunglige Tekniske Högskolan i Stockholm. Før, imellom og etter de to studieløpene arbeidet han som assistent ved arkitektkontor i Kristiania og Stockholm. Påvirkningen fra det svenske arkitekturmiljøet skulle ligge som et bakteppe for mange av Arnebergs arbeider, samtidig som han var sterk opptatt av eldre norsk arkitektur, byggeskikk og folkekunst.

Lysakerkretsen og gjenreisning av norsk kultur

Arneberg var født i Halden, men vokste opp på Lysaker i Bærum. Der var kultur- og kunstnermiljøet «lysakerkretsen» toneangivende i det øvre samfunnslag. Erik Werenskiold, Gerhard Munthe, Harriet Backer og Eilif Pettersen var noen av kunstnerne som tilhørte kretsen . Også universitetsprofessorer tok del, som Fridtjof Nansen, Moltke Moe og brødrene Sars. Lysakerkretsen var opptatt av hva de oppfattet som en gjenreising av tradisjonell norsk kultur etter århundrer i union med henholdsvis Danmark og Sverige. Kunst, kunstindustri og litteratur skulle spille en grunnleggende rolle i gjenreisningsarbeidet. Sammenlignbare strømninger med nasjonalt tilsnitt fantes også i resten av Skandinavia og Europa. De fant gjerne sine teoretiske og kunstneriske røtter i den engelske Arts & Crafts-bevegelsen og i en tro på at kunstens utvikling og fornyelse måtte skje med forankring i lokale eller nasjonale folkelige tradisjoner. Håndverkets status måtte heves, likedan god materialbruk egnet for både bruksformålet og den kunstneriske opplevelsen. Helhetlige designløsninger med kvalitet i alle ledd ble sett på som essensielt for arkitektur og innredningskunst. Påvirkningen fra lysakerkretsen ble viktig for Arnebergs karriere.

 

Bildet kan inneholde: fotografi, by, bygning, eiendom, hus.
Arnebergs Dombås stasjon (1913) og Dombås hotell (1917) viser begge inspirasjonen fra 1600- og 1700-tallets barokkarkitektur og byggeskikk. Hotellett brant ned til grunnen i 2007. Stasjonsbygningen er fredet. Fotograf begge bilder: Anders Beer Wilse/Norsk Folkemuseum.

Nordisk nybarokk

Det tidlige 1900-tallets interesse for bondekulturen og storgårdsestetikken fra 16- og 1700-tallet markerte en forflytning fra holdningen om at nasjonale former først og fremst fantes i Norges selvstendige storhetstid, vikingtid og middelalder. Studentene ved Tegneskolen foretok studiereiser i Gudbrandsdalen sammen med overlærer og arkitekt Herman Major Schirmer. Arneberg dro også på egenhånd til bl.a. Numedal for å studere tradisjonell byggeskikk. Parallelle strømninger fantes også i det øvrige Skandinavia. Snart ble også en interesse for 15,- 1600-, og 1700-tallets slott, herregårder og borganlegg en del av strømningen. Disse århundrene dekket stilperioder som renessanse, barokk, rokokko og louis-seize. Det var en begrenset monumental bygningsarv i Norge, så danske og svenske forbilder måtte også duge. I Norge ble foruten folkelig byggeskikk også 1700- og det tidlige 1800-tallets embetsmannsboliger på bygdene en viktig inspirasjonskilde for det nye stiluttrykket som vokste fram. I dag blir gjerne denne stilretningen gjerne kalt for nordisk nybarokk. Den hadde sin største popularitet fra rundt 1910 og en tiårsperiode framover. Ulike trekk fra retningen dannet et varig bakteppe for Arnebergs arbeider.

Kongsseter og villabebyggelse

Bildet kan inneholde: eiendom, hus, bygning, hjem, eiendom.
Elsero, oppført 1918-1923. Fargesettingen og dekoren i himlingen er typisk for Arneberg og gir en forsmak på interiørenes rike dekor. Anlegget ble belønnet med Houens diplom i 1927 og er i dag fredet. Fotograf: Helge Høifødt/Creative Commons. 

Etter hjemkomsten fra Sverige fikk den unge Arneberg sammen med Ole Sverre 2. premie i arkitektkonkurransen om Kongsseteren på Voksenkollen. Året var 1907. Den store tømmerbygningen var satt sammen av ulike volumer som ga inntrykk av at den hadde vokst fram over tid. Høyt tak med takrytter kroner av kobber, gavler og karnapper, svalganger og kraftige former spilte på den norske byggeskikkens tolkninger av 16- og 1700-tallets renessanse- og barokkstil. Storgårdene i Gudbrandsdalen er et tydelig forbilde, men samtidig ser vi inspirasjon fra den engelske Arts & Crafts bevegelsen og arkitekter som Edwin Lutyens. Konkurranseutkastet var et tidlig eksempel i Norge på den nordiske nybarokken.

Arneberg ble i løpet av de neste årene en av de fremste norske eksponentene for retningen, både i tre og mur. På tross av den betydelige bredden i hans arbeider fikk de store borgerskapsvillaene som fikk mye oppmerksomhet. Munkebakken på Fornebu og Elsero på Madserud er begge boliger som utmerker seg blant de mange praktvillaene som vokste opp i osloområdet rundt første verdenskrig. Begge ble oppført i mur og har klare referanser til renessansen og barokkens formspråk. Samtidig er de eksempler på at Arneberg maktet å skape et særegent uttrykk og signatur som også inkluderte materialbruk, ornamentikk og fargebruk. Kontakten med hage og uteområder er integrerte deler av anleggene, noe vi også ser i hans mange øvrige villaer. Kvaliteten i materialene og håndverket er uovertruffen, likedan vekten på detaljer i en overbyggende helhet.  Denne helhetstanken skulle også stå sentral i hans største arbeid for universitetet – selv om det ble et uventet langvarig prosjekt.

Vikingskip på Bygdøy

Bildet kan inneholde: hus, illustrasjon, bygning, arkitektur, skisse.
Illustrasjon av Arnebergs opprinnelige 1. premieutkast, henten fra avisen Inntrøndelagen, 20.06.1014. Hovedbygningsfløyen for skipene ligger vinkelrett på inngangspartiet. Utformingen av de planlagte utvendige fasadene ble senere betydelig bearbeidet i flere omganger. Inngangstårnet ble endret og til slutt redusert til et fremskutt midtparti. Referansene til gotiske kirkebygg ble sterkt tonet ned. De omsluttende fløyene fikk lik høyde og vinduene ble høye og rettvinklede. Arneberg laget også utkast kun for vikingskipsfløyene. Før byggingen tok til på 1920-tallet gikk de igjennom omtrent samme type transformasjon.

Vikingskipshuset var resultat av en arkitektkonkurranse utlyst i 1914. Arneberg ble utropt som vinner. Det hadde ikke vært utlyst konkurranse for en universitetsbygning siden Historisk museum i 1890. Oppbevarings- og utstillingsplass for vikingskipene var den gang ikke en del av prosjektet, selv om skipene inngikk i Universitetets Oldsaksamling, ett av de tre museene som skulle dele den nye bygningen. Etter utgravingen av Osebergskipet tidlig på 1900-tallet var behovet for tilstrekkelige fasiliteter for skipene blitt enda mer prekært. Midlertidige, brannfarlige treskur i og i nærheten av Universitetshagen var overmodne for utskiftning. Både utøvende arkitekt for Historisk museum, Henrik Bull, og universitetets egen bygningsinspektør, Holger Sinding-Larsen, hadde tanker om hvordan Tullinløkka kunne bygges ut for vikingskipene. Arkitekten og kulturminneforkjemperen Fritz Holland foreslo å bygge en vikinghall under Slottsparken for skipene. I stedet ble Bygdøy valgt som sted for det nye vikingskipshuset. Argumentasjonen var at nærheten til bl.a. Norsk Folkemuseum ville legge til rette for samarbeid mellom institusjoner som hadde potensiale til å bli nasjonalmuseer. Det var også tanker om å etablere et maritimt museum i området. Det ville gi naturlige koblinger mot sjøfart og båtbygging. På Bygdøy var det også større arealer tilgjengelige enn i sentrum.

Vikingskipshus – og arkeologisk museum

Arnstein Arnebergs vinnerutkast var en tilsynelatende kvadratisk bygning preget av nordisk nybarokk med samtidige sterke referanser til midddelalderens romanske og gotiske stil. Den skulle ha kalkpussede vegger. Opprinnelig var vinduene tenkt både med romanske buer og gotiske spissbuer med små sprosser i glassfeltene. Vi gjenkjenner flere av grepene fra andre av Arnebergs arbeider. Inspirasjonen fra 16- og 1700-tallets monumentale borganlegg og herregårder er tydelig, samtidig som gotiske referanser gir sterk forankring i middelalderen. Konkurransen krevde at den nye museumsbygningen skulle kunne oppføres i ulike byggetrinn. Tidene var urolige og økonomien uforutsigbar. Arnebergs løsning var at skipene og skipsfunnene skulle plasseres i et korsformet midtparti, som også kunne oppføres i etapper. Rundt dette skulle det med tidenføyes til tre omsluttende fløyer som ble koblet på korsarmen. I disse fløyene skulle det være fasiliteter og utstillingsareal for Oldsaksamlingens øvrige arkeologiske samlinger. Også museets middelaldersamlinger skulle flyttes til museet. Slik kunne skipene og gravfunnene settes inn i en større historisk kontekst.Dette var nok en viktig årsak til de gotiske referansene. De ble sterkt tonet ned før de forsvant i en rekke bearbeidinger. Da byggingen tok til var prosjektet sterkt forenklet.

Byggeprosjekt i etapper

Først ble det oppført en enkel langfløy med plass til Osebergskipet. Den ble innviet i 1926. Selve inngangspartiet var et vindfang av tre, med tofløyet tredør. Her er det tydelig inspirasjon fra kirkenes våpenhus. Seks år senere var anlegget forlenget med et tårnoppbygg mot vest og to sidefløyer for Gokstadskipet og Tuneskipet. Neste trinn var å forlenge midtfløyen med utstillingsareale for osebergfunnets gjenstander i den ene enden og nytt publikumsinngangsparti i den andre. Dette trinnet stod ferdig først i 1957. De omsluttende fløyene ble aldri oppført. Museet fikk dermed et ganske annerledes utseende enn hva som hadde vært Arnebergs opprinnelige intensjon. I stedet for et herregårdsliknende utseende ble bygningen sammenliknet med en kirke. Korsformen, det opprinnelige inngangspartiet, det sentralstilte tårnet, de innvendige hvelvingene og de grovpussede, kalkbehandlede veggene bidrar selvfølgelig sterkt til assosiasjonen, på tross av parabelstøpte betonghvelv og mer sammensatte intensjoner enn å imitere et middelaldersk kirkerom. Samtidig tegnet Arneberg også kirkebygg utover på 1950-tallet som har visuelle fellestrekk med Vikingskipshusets eksteriør.

Bildet kan inneholde: hus, eiendom, hjem, bygning, tak.
Tre byggtrinn. Øverst fra venstre: Før innflytting av Osebergskipet. Foto fra 1926. Ukjent fotograf/Oslo Museum. Neste byggetrinn, fotografert mot hhv. bakside og fasade. Foto fra 1939 og 1930. Fotograf: Wilse, Anders Beer/Norsk Folkemuseum og Wilse, Anders Beer/Oslo Museum. Siste byggetrinn, fasade med nytt inngangsparti. Fotograf: Johnsen, Eirik Irgens/Kulturhistorisk museum.

Et beskyttende kammer

I Vikingskipshuset skulle salenes utforming fremheve skipene og skape romlige opplevelser gjennom form, lys og skygge. Arkitekturen skulle både underordne seg og forsterke de historiske objektene. Myke, hvitkalkede hvelvinger går helt ned til gulvet i fløyene hvor skipene er utstilt. Her er det ingen forstyrrende linjer mellom tak og vegger som virker inn på opplevelsen av skipenes egne linjeføringer. Unntaket var osebergfløyens opprinnelige utsiktsbalkonger av tre, som var beiset eller malt i en mørk kulør. Arneberg fjernet disse ved siste påbygning og erstattet dem med dagens hvitpussede balkonger. For øvrig var det ingen dekor, ingen fargebruk eller integrert bruk av kunst eller kunstindustri som kjennetegner mange av Arnebergs arbeider, særlig på 1920,- 1930- og 1940-tallet. Det var en del av anbefalingene fra Oldsaksamlingens ledelse. Skipene omsluttes som av en lys, beskyttende kokong, en tidskapsel som visker ut verden der ute. Monumentale bueåpninger markerer overgangen mellom fløyene. Gulvet er belagt med ringerikskifer. Mer enn et kirkerom er det ideen om et gravkammer som visualiseres. Resultatet ble også en bygning med sakralt preg. Paradoksalt nok har både korsplanen og salene visuelle fellestrekk med Fritz Hollands foreslåtte vikingehall under Nisseberget.

Spartansk utstyr i Vikingskipshuset

Osebergfløyen i 1927 med opprinnelig overlys. Mellom vinduene skimtes en av Arnebergs vegglamper. Fotograf: Wilse, Anders Beer/Norsk Folkemuseum.

På 1920-tallet hadde Arneberg også stått for ominnredning av flere rom i universitets bygningen Domus Academica, Urbygningen, på Karl Johans gate. Formspråket her var rikt. Arneberg både tilpasset seg og fant inspirasjon i universitetsanleggets senklassisistiske interiører. Den nøkterne og nesten fraværende innredningen han valgte i Vikingskipshuset gir et helt annet uttrykk. Det gjaldt også lysvirkningene. Over skipene var det ingen forstyrrende taklamper. Opprinnelige overlys i hvelvingene ble forblendet før 1940. Arneberg omtaler i tidskriftet Byggekunst, nr. 22, 1940, at «lysvirkningen viste seg uheldig». Som supplement til dagslyset tegnet Arneberg vegglamper av jern, holdt i et spartansk formspråk. De ble plassert mellom de høye vindusnisjene på langveggene. Noe overraskende valgte han flammeformede kupler av etset glass. Ønsket om effekt av fakler er åpenbar, samtidig var slike kupler også forbundet med tidens mer populære og folkelige dekorative lampedesign. På Vikingskipshusets vegger møttes de, minimalistisk arkitekttegnede armaturer og romantiserende masseproduserte lampekupler. Kuplene ble senere fjernet, slik at lyspærene nå står nakne i armaturet.

Gardiner og møbler

Foran de høye vinduene i veggene hang det opprinnelig håndvevde lingardiner i naturtoner. De skulle sile lyset på solrike dager. Gardinene var dekorert med et diskret, stilisert vikingskip, etter alt å dømme tegnet av Arneberg selv. Varianter av ornamentet skulle senere gjenoppstå i det dekorative programmet Arneberg laget for Oslo rådhus. Trolig bestod Vikingskipshusets møblering på 1920- og 1930-tallet av enkle trebenker, og da konsentrert til inngangspartiet. I forbindelse med utvidelsen i 1950-årene valgte Arneberg å fornye deler av innredningen med stoppede møbler med armlener av tre, men uten at disse skulle direkte relatere seg til skipene eller utstillingene. Møblene hadde et tidstypisk uttrykk, men samtidig fant Arneberg inspirasjon i det sene 1700-tallets møbelkunst. Også denne møbleringen hadde paralleller til innredningen i rådhuset.

Rådhusprosjektet

Bildet kan inneholde: rom, svart og hvit, interiørdesign, bygning, bord.
Bankettsalen i rådhuset. Alle deler av interiøret ble spesialtegnet, fra veggtrekk til bestikk. Fotograf: Leif Ørnelund/Oslo Museum.

Arbeidet med rådhuset preget Arneberg gjennom store deler av perioden han arbeidet med Vikingskiphuset. I 1918 hadde Arneberg og medarkitekt Magnus Poulsson vunnet konkurransen om Oslos nye rådhus. Anlegget ble formelt innviet i 1950 etter en krevende og omfattende prosess. Nye internasjonale strømninger i arkitekturen og den tyske okkupasjonen var blant faktorene som bidro til å endre prosjektet drastisk underveis. Bygningen hadde gjennomgått en transformasjon fra arkitektenes vinnerutkast som var preget av nordisk nybarokk og italienskpreget middelalder- og renessansestil til et mer modernistisk uttrykk. Samtidig ga kraftfulle former, rustikk materialbruk og historiske elementer anlegget et særegent utseende. Vekten på dekorativ og kunstnerisk utsmykking var gjennomgående, både inne og ute. Arneberg og Poulsson stod selv bak store deler av innredningen og det dekorative uttrykket, mens norske kunstnere fikk oppdrag innenfor freskomaleri, tekstil og skulptur. Etter krigsårene skulle både kunstnernes kår forbedres og kunsten tas aktivt i bruk som historieformidlende og identitetsskapende virkemiddel. Rådhuset ble et virkemiddel og ett av 1900-tallets aller viktigste bygge- og kunstprosjekter i Norge.

Telegraf, kronprinsbolig og kongeskip

Kronprinsboligen Skaugum, reist etter at den eldre hovedbygingen brant ned i 1930. Den nye bygningen viser trekk fra både 1920-tallets klassisisme og den nye modernistiske retningen funksjonalisme. Fotograf: Aterlier Rude/Oslo Museum.

Arneberg og Poulsson samarbeidet om flere arkitekturverk i perioden 1914-1951. Bortsett fra Rådhuset var det største Telegrafbygningen i Kongens gate i Oslo. Når Telegrafen stod ferdig i 1924 var den en av Norges aller største enkeltbygninger og blant de mest påkostede. Sammen og separat var Arneberg og Poulsson blitt dominerende skikkelser i norsk arkitektur. De mer radikale delene av arkitektmiljøet så etter hvert neppe på deres dekorative og ofte historiserende, nasjonalt pregede uttrykk som særlig progressivt. I enkelte tilfeller var derimot Arneberg på linje med de mest progressive strømningene i arkitekturmiljøet, som da han på 1930-tallet foreslo høyhus ved øvre del av Karl Johans gate. Arneberg ble aldri modernist eller funksjonalist, men arbeidet fra rundt 1930 også innenfor forenklede former og materialbruk som hadde fellestrekk med tidens funksjonalistiske uttrykk. Særlig gjelder dette Skaugum, oppført for kronprinsparet Olav og Märtha. Det nære vennskapet med de kongelige ga også innredningsoppdrag på Kongeskipet og Det Kongelige Slott. I forbindelse med Arnebergs restaureringer av Akershus slott tegnet han også det kongelige mausoleet under slottskapellet.

Verdens viktigste rom

Vennskapet med FNs første generalsekretær, Trygve Lie, kan ha vært en av årsakene til at Arneberg fikk det prestisjefylte oppdraget med å tegne innredningen i Sikkerhetsrådets sal i New Yorks FN-bygning. Interiøret skulle være en gave fra Norge. Sikkerhetsrådets sal var kanskje det aller mest prestisjefylte rommet i FN-bygningen og blir gjerne karakterisert som verdens viktigste rom. For Arneberg falt oppdraget sammen med avslutningen av rådhusprosjektet i Oslo. Det er klare fellestrekk mellom design og utsmykking på de to stedene. Arneberg brukte norske materialer og samarbeidet med norske produsenter og norske kunstnere, eksempelvis tekstilkunstneren Else Poulsson. Hun hadde også en fremtredende rolle i rådhuset.

Bildet kan inneholde: rom, interiørdesign, bygning, kunst, tak.
Sikkerhetsrådets sal, FN-bygningen i New York. Postkort fra 1950-tallet. Boston Public Library.

Da FN-komplekset åpnet i 1952 fikk resultatet en blandet mottakelse i internasjonal presse. Enkelte kritikere mente interiøret framsto som gammelmodig og ikke i tråd med bygningens øvrige etterkrigsmodernistiske uttrykk. «…the Security Council Room seems curiously antique», skrev arkitekturkritikeren Henry Stern Churchill i tidsskriftet Architectural Record. Dette var et syn som nok også kom til å prege synet på Arnebergs norske arbeider utover på 1950-tallet.

Tradisjon og fornyelse

Ullensaker kirke, innviet 1954, er typisk for Arnebergs eget formspråk på 1950-tallet. Både utvendig og innvendig ser vi også fellestrekk med Vikingskipshuset på Bygdøy. Fotograf: Røstad, Paul Andreas/DEXTRA Photo.

Arven fra den nordiske nybarokken og interessen for et nasjonalt dekorativt uttrykk slapp aldri helt taket i Arnstein Arnebergs arkitektur og formgivning, på tross av arbeider med preg av nyklassisisme og modernisme på 1920- og 1930-tallet. Arneberg hadde høy sosial status og representerte god smak for eliten. Dette var nok en av hovedårsakene til at mange noe feilaktig anså ham som det velstående borgerskapets arkitekt. Hans formspråk på 1950-tallet ble mer forenklet og preget av geometri og rene flater. Dette mer rettvinklede og spise uttrykket ser vi også i Vikingskipshusets siste byggetrinn. Det var allikevel et personlig og særegent uttrykk som ikke alltid fant samklang med en ny generasjon av arkitekter. Med etableringen av hans nye kontor Arkitektfirmaet Arnstein Arneberg AS i 1954 kom det nye krefter til. Kompanjongene Olav S. Platou, Per Solemsli og Finn Nilsson bidro til at arkitektkontoret også begynte å bli forbundet med en mer tidstypisk og eksperimentell arkitektur. 

Restaurering eller forbedring?

Restaureringer, særlig av kirker, ble etter hvert ett av Arnebergs personlige spesialområder. For ham var ikke nødvendigvis bevaring av eldre interiører et bærende prinsipp i restaureringsprosessen. Han hørte til tradisjonen hvor antatte forbedringer av det opprinnelige uttrykket var fullt ut akseptabelt. Denne holdningen var slett ikke enestående i etterkrigstiden, men slik kom han selv til å prege bygningene på måter som ettertiden har funnet problematisk. I enkelte tilfeller var restaureringene mer ombygginger enn bevaring, tilbakeføring eller diskrete tilpasninger til nye brukskrav. Særlig hardt gikk det utover innredninger skapt i siste halvdel av 1800-tallet, som i Oslo og Hamar domkirker. Arneberg hørte til en arkitekttradisjon som i sin tid hadde vendt ryggen til nettopp denne periodens «tyske» estetikk og formuttrykk. Det preget restaureringsprosessene.

En mangfoldig arkitekt

Arnstein Arneberg har en solid plassering i norsk arkitekturhistorie med ikoniske offentlige verk som Vikingskipshuset og Oslo rådhus. Flere av hans villaer er fredet som det ypperste av boligarkitektur i sin tid. Villaenes monumentalitet, beliggenhet i eksklusive strøk eller hans nære bånd til de øvre samfunnslag gjør at Arneberg gjerne har blitt sett på som borgerskapets arkitekt med sans for kostbare materialer og kraftfulle former, trekk som gjorde at han etter hvert også ble sett på som konservativ og lite nyskapende. Det var bare de mest velstående klienter og offentlige prestisjeprosjekter som kunne gi rom for en utsøkt helhet mellom arkitektur, dekor, materialbruk, håndverkskvalitet og kunstnerisk uttrykk.

Bildet er betraktelig mer sammensatt. Arnebergs produksjon var særdeles mangfoldig, både når det gjelder typer av arbeider, materialbruk og visuelle uttrykk. Arneberg var ingen statisk arkitekt som ikke maktet fornyelse eller ulike tilnærminger til oppdragene. Samtidig var samfunnsutviklingen og internasjonale arkitekturstrømninger vanskelig forenbare med hans syn på fortidens betydning for moderne arkitektur og design. Arnebergs foretrukne formspråk siktet mot å bringe det han mente var de beste visuelle uttrykkene fra fortiden inn i samtiden, tolke og omforme dem - med mål om å også skape noe nytt. Etter modernismens gjennombrudd fant en slik grunnholdning stadig mindre gjenklang. Hans interesse for tradisjonsbaserte, nasjonale eller lokale dekorative uttrykk lot seg også vanskelig tilpasse etterkrigstidens estetikk og rasjonelle verdisyn.

Vikingskipshus uten skip

Vikingskipshusets første byggetrinn er med sin tilsynelatende selvutslettende arkitektur og mangel på dekorative trekk en særegenhet blant Arnebergs tidligere arbeider. Hadde hele prosjektet blitt fullført etter planen ville nok bygningen utvendig ha vært mer i tråd med arkitektens øvrige uttrykk på 1920- og 1930-tallet. Samtidig illustrerer Vikingskipshuset Arnebergs talent som arkitekt. Innvendig er salenes utforming kompromissløst skapt for vikingskipenes tilstedeværelse. Nettopp i dette møtet oppstår store arkitekturopplevelser. I framtiden skal vikingskipene flyttes til et nybygg for å sikre deres videre eksistens. Arnebergs vikingskipshus skal fylles med nye publikumsfunksjoner. Hvordan vil fremtidens Vikingskipshus oppleves – uten skip?

 

Relevant nettressurs:

Kulturhistorisk museum

 

Relevant stoff:

Et hus for vikingskipene

De kulturhistoriske museene på Karl Johans gate

Historisk museum: Gris i snippkjole?

Bull: Arkitekt i jugend og sjokolade

 

Kilder:

Arneberg, Arnstein: «Litt omkring FN-bygningen i New York». Byggekunst nr. 1, 1951

Arneberg, Arnstein: «Vikingskipene og museumsbygningene på Bygdøy v. Oslo». Byggekunst nr. 8, 1940

Glambek, Ingeborg: “The Council Chambers in the UN Building in New York”, i Scandinavian Journal of Design History, vol. 15, 2005

Grønvold, U., Anker, N. og Sørensen, G: «Rådhuset i Oslo. Nasjonens storstue». Oslo, 2000

Holme, Jørn (red.): «Sikkerhetsrådets sal. Verdens viktigste rom». Oslo, 2018

Mørch, Morten Ole: «Arnstein Arneberg. Mennesket og arkitekten, byggverkene og byggherrene». Oslo, 2011

Norsk biografisk leksikon

Norsk kunstnerleksion

Norske arkitekters landsforbund og Norsk arkitekturmuseum: Arneberg og Poulsson. Utstillingskatalog. Oslo, 1982.

Store norske leksikon

Av Bjørn V. Johansen
Publisert 21. sep. 2020 15:15 - Sist endret 1. okt. 2020 10:16