De kulturhistoriske museene på Karl Johans gate

Av Siri Adorsen

Opprinnelsen til samlingen kan spores til begynnelsen av 1800-tallet og har sammenheng med Universitetets opprettelse. I siste halvdel av 1800-tallet holdt de kulturhistoriske museene til i universitetsbygningene på Karl Johans gate.

Den første tiden

I Norge fantes det ikke museer før på 1800-tallet. Vi hadde heller ingen kongelige samlinger av kunst og rariteter – slik man hadde i mange andre land.

I mai 1807 ble det i København opprettet en kommisjon som skulle samle inn oldsaker – Den Kongelige Commission til Oldsagers Opbevaring. Prester og embetsmenn fikk beskjed om å sende inn fortidsminner og opplysninger om disse til København. Siden Norge var en del av det danske riket, krevde kommisjonen å få tilsendt alle oldsaker som ble funnet her også.

Som man vel kan vente, førte dette til sterke reaksjoner. I 1809 ble Det Kongelige Selskab for Norges Vel stiftet. Deres store kampsak var opprettelsen av et norsk universitet. Som en reaksjon på den danske innsamlingen, la Selskapet fra 1810 grunnen for et Norsk antiqvarisk Museum. En Antiquitetskommission ble opprettet i 1811. Kommisjonen hadde ukentlige møter og startet innkjøp av gjenstander. Denne tidlige samlingen fikk plass på Christiania Katedralskole. Her fantes det allerede en del mynter og oldsaker som Carl Deichman hadde testamentert til byen i 1780.

Universitetet ble opprettet i 1811. I 1817 ble det tilbudt samlingen fra Selskabet for Norges Vel, men først i 1823 kunne samlingen overføres. Det akademiske Collegium vedtok at samlingen kunne få plass i Universitetsgården i Prinsens gate. Dette skjedde imidlertid først i 1828, og utstillingen åpnet året etter. Samlingen ble ordnet og utstilt av Rudolf Keyser. Ifølge hans katalog besto samlingen av 236 gjenstander – fra oldtiden, middelalderen og nyere tider. Etter en studiereise til København, Lund, Stockholm og Uppsala, omorganiserte Keyser oldsakene i 1837. Utstillingen fulgte nå de arkeologiske periodene i kronologisk rekkefølge – steinalderen, bronsealderen og jernalderen. Femten år etter sto de nye universitetsbygningene ferdige på Karl Johans gate, og museet kunne flytte dit.

Oldsaksamlingen

Under Keysers ledelse flyttet Oldsaksamlingen fra Universitetsgården til Domus Academica (Urbygningen) i 1852. Samlingen fikk plass i andre etasje, mot Universitetsgaten. Utstillingen åpnet september samme året. Gjenstandene var utstilt i veggskap og pultmontre med glasskap under. Samlingen var sortert i steinalder, bronsealder, eldre jernalder, vikingtid og middelalder. Til slutt var det et rom med rariteter fra nyere tid. Haakon Shetelig forteller at utstillingen var svært populær blant skolegutter. Blant gjenstandene kan nevnes: Håkon jarls brynje, stavkirkeportaler, våpen, primstaver og gjenstander etter Tordenskiold.

Keyser ble i 1862 etterfulgt av Oluf Rygh. Rygh foretok en nøyaktig katalogisering av alle nyervervelser. På 1860-tallet begynte de store gravhaugundersøkelsene, og samlingen vokste dramatisk. Enkelte runesteiner ble montert ute i hagen, men ellers måtte man finne plass til gjenstandene inne i universitetsbygningen. Ryghs kontor ble gjort om til jernalderutstilling i 1872. Stavkirkeportaler fikk plass langs veggene i korridoren inn til utstillingen. På loftet i Domus Academica laget man stadig nye magasiner – som var lite brannsikre. Ellers ble gjenstandene plassert bak festsalen, i kjellere og andre steder hvor man fant plass.

Myntkabinettet

Myntsamlingen var den første samlingen som ble anlagt av Universitetet selv. I 1817 gikk universitetsbibliotekar Georg Sverdrup til innkjøp av over 6000 greske og romerske mynter, som skulle fremme klassiske studier. Myntene var dubletter fra det kongelige myntkabinettet i København. Selskabet for Norges Vel bidro også med 359 mynter. I likhet med oldsaksamlingen, sto myntsamlingen pakket ned i flere år. I 1826 fikk Myntkabinettet et rom Universitetsgården, hvor også den antikvariske samlingen fikk plass. I 1830 utvidet den nye bestyreren, Christopher A. Holmboe, samlingen med 1900 skandinaviske mynter. Myntkabinettet ble åpnet for publikum i 1835.

I 1852 flyttet Myntkabinettet til Domus Academica, hvor det fikk rom ved siden av Oldsaksamlingen. Gjenstandene ble stilt ut i pultmontre med magasinskap – montre som fremdeles er i bruk i Historisk museum. Samlingen vokste stadig under Holmboes tid som bestyrer – fra ca. 9000 gjenstander til over 43 000. Holmboe skaffet mynter fra alle land og alle tider, men hovedvekten lå på norske medaljer og mynter.

Etnografisk museum

Først i 1850 begynte Universitetet arbeidet med å få dannet et etnografisk museum, men Stortinget var uinteressert i å bevilge penger. Ved et heldig sammentreff hadde man i London behov for en samisk samling til et etnografisk museum i The Crystal Palace. Engelskmennene ønsket å bytte til seg samiske gjenstander mot andre etnografiske gjenstander. En norsk komité ble nedsatt for å skaffe gjenstander til London samt egne dubletter. Stortinget bevilget penger i 1854, og i 1857 kunne Etnografisk museum slippe inn publikum. Også dette museet fikk plass i universitetsbygningene på Karl Johan, nærmere bestemt i midtbygningen. Denne bygningen huset allerede de naturhistoriske samlingene, og bygget ble derfor kalt Musébygningen. Den zoologiske samlingen og mineralkabinettet opptok store deler av tredje etasje, mens de mindre samlingene fikk rom rundt om i bygget.

Etnografisk museum holdt først til i loftsetasjen, i tre små og kummerlige rom uten direkte adkomst. Lokalene var glovarme om sommeren, iskalde om vinteren og hadde et evig problem med møll. Samlingen besto av 237 gjenstander. Ludvig Kr. Daa ble bestyrer i 1862. Under ham vokste samlingen til over 4000 objekter, og museet fikk også overta tre store rom i hovedetasjen. Også disse rommene ble snart overfylte ettersom samlingen vokste. Shetelig beskriver museet som svært populært og fornøyelig for barn – men helt uegnet for studier og arbeid.

Vikingskip og ”Friluftsmuseum”

Oldsaksamlingen fikk det stadig trangere inne i Domus Academica. Store runesteiner ble derfor montert ute i Universitetshagen. I ”friluftsmuseet” laget man også en etterligning av en sjøsamisk gård, men den forfalt raskt og ble fjernet. I 1867 ble Tuneskipet utgravd. Vikingskipet fikk en stavkirkeinspirert trebygning bak Musébygningen. I 1880 ble enda et vikingskip gravd ut – Gokstadskipet. Skipet fikk et mer provisorisk treskur ved siden av Tuneskipet. Man hadde da begynt tanken på et nytt museum som kunne romme skipene. Tusenvis av folk kom for å se på Gokstadskipet, mens Tuneskipets hus etter hvert ble brukt som magasin. Etter at Osebergskipet ble gravd ut i 1904, fikk det et midlertidig bølgeblikkskur på hjørnet av Frederiks gate og St. Olavs gate.

Nye museer

Allerede på 1870-tallet var det klart at de kulturhistoriske samlingene ikke hadde nok plass i universitetsbygningene. I 1902 sto endelig Historisk museum ferdig. I løpet av 1904 ble de ulike utstillingene åpnet. Samlingen av norsk folkekultur ble overtatt av Norsk Folkemuseum allerede i 1906, mens de samiske fulgte etter på 1950-tallet. Vikingskipene trengte også et nytt hus. Vikingskipshuset på Bygdøy ble bygget fra 1926-57.

Noen av de kulturhistoriske samlingenes ervervelser på 1800-tallet

1817	Sverdrup kjøpte inn over 6000 antikke mynter fra Københavns myntkabinett
1823	Universitetet overtok antikvitetssamlingen til Selskabet for Norges Vel
1834	Stor gullskatt fra vikingtiden funnet i en myr ved gården Hoen, Østre Eiker
1853-1857	Innsamling av etnografiske gjenstander til eget bruk og i bytte mot gjenstander fra London
1862	En samling massive smykker i gull og sølv fra hedendommens siste tid, funnet på gården Vullum i Strinden, innkjøpt for 350 spesidaler
1864	Mynter fra middelalderen og nyere tid ble funnet på tomten etter en revet kirke i Nes i Hallingdal. Mange av myntene ble forært universitetet
1867	Innkjøp av utskårne portalplanker fra Hylestad stavkirke, med Sigurd Favnesbanes liv
1867	Gaver fra Museum for nordiske oldsager i København. Gjenstander av norsk opprinnelse, som runestaver og et kranium som angivelig skal ha tilhørt Sigurd Jorsalfare (nå Kongelige Mausoleum, Akershus Festning)
1869	Christiania katedralskoles samling av oldsaker overbrakt universitetet
1873	Avdøde stipendiat Axel Boecks samling av våpen fra middelalderen og nyere tid skjenket universitetet av prof. dr. Chr. Boeck
1877	Flere mindre funn av nordiske og nordtyske mynter gjort ved jernbanearbeid i Oslo og utgravinger i Tønsberg, ble innkjøpt og mottatt som gave
1880	Gokstadskipet gravd ut og oppstilt
1880	Den etnografiske samlingen fikk en ekstraordinær bevilgning på 1000 kr fra Stortinget for å kunne øke den norske avdelingen. Anskaffet bl.a. en rekke eldre og nyere nasjonaldrakter
1885	Oliver Smith, bosatt i Hiogo, ga universitetet er stor sending med japanske gjenstander, bl.a. porselenssaker
1886-1887	Oscar II skjenket universitetet en samling gammelgreske vaser
1892	Oscar II skjenket universitetet en samling gjenstander fra det gamle Egypt, bl.a. mumiekister. Disse hadde han fått av kediven av Egypt
1897-1898	Fragmenter av to store lurer fra bronsealderen funnet på Hadeland
1898-1899	Ca. 160 gjenstander fra Chimu-kulturen i Peru gitt i gave fra Henry W. Jones

De første museumsbestyrerne

	Oldsaksamlingen:
1826-1862	Professor Rudolf Keyser (1803-1864)
1862-1899	Professor Oluf Rygh (1833-1899)
1901-1915	Gabriel Gustafson (1853-1915)
	Myntkabinettet:
1826-1830	Professor Søren B. Bugge (1798-1886)
1830-1876	Professor Christopher A. Holmboe (1796-1882)
1877-1918	Professor L.B. Stenersen (1843-1921)
	Etnografisk museum:
1854-1862	Professor Peter Andreas Munch (1810-1863)
1862-1877	Professor Ludvig Kr. Daa (1809-1877)
1877-1916	Professor Yngvar Nielsen (1843-1916)

Kilder

• Det Kongelige Norske Frederiks Universitets Aarsberetning, Christiania, 1852-1900
• Gran, Gerhard: Det Kongelige Frederiks Universitet 1811-1911. Festskrift, I, Kristiania, 1911
• Mikkelsen, Egil: ”Før Historisk museum – Universitetsmuseenes eldste historie”, Kulturhistorier i sentrum. Historisk museum 100 år, Oslo, 2004, s. 36-59
• Shetelig, Haakon: Norske museers historie, Oslo, 1944
• Kulturhistorisk museum
• Kunnskapsdepartementet, NOU 2006:8