Nasjonens storhet: Den norske historiske skole

Historievitenskapen ga befolkningen ny selvtillit da Norge måtte definere seg selv etter 1814.

Professor Rudolf Keyser

Av Anne Vaalund

Den første generasjonen historikere som vokste opp etter 1814 dannet Den norske historiske skole på 1830-tallet. De sentrale historikerne her var Rudolf Keyser og P. A. Munch, og de følte seg kallet til å skrive Norges historie fra grunnen av.

Utfylte hverandre

Keyser (1803-1864) var lektor i historie fra 1829 og ble professor i 1837. Han var en syntetiserende teoretiker, og bygget opp en stor fortelling om det norske folks historie. Keyser var en glimrende foreleser, og som bestyrer for Oldsaksamlingen sto han for inndeling i steinalder, bronsealder og jernalder på grunnlag av nye arkeologiske teorier.

Peter Andreas Munch (1810-1863) ble lektor i historie i 1837 og professor i 1841. Munchs store styrke var detaljstudiene og til motsetning fra Keyser skjøttet han sine embetsplikter dårlig. Hans vitenskapelige bidrag omfattet blant annet språkvitenskap, folkeminnevitenskap, geografi og kartografi. Som vitenskapsmenn utfylte Keyser og Munch hverandre.

Norge befolket fra nord!

Forskningen var konsentrert om middelalderen – Norges storhetstid. Keyser utviklet en teori om at den norrøne stamme hadde innvandret fra øst og nord. I det som i dag er Norge og Nord-Sverige var det så godt som ubefolket, og dette ble stammens hovedområde. I Danmark og Sør-Sverige bodde det gotisk-tyske stammer som måtte fortrenges eller underlegges, og stammen ble derfor ikke like ”ren” i disse områdene. Norge var mer norrønt enn Danmark!

Dette var kjærkomne vitenskapelige resultater, og ble snart akseptert som sannhet i Norge. Innvandringsteorien må likevel ikke avfeies som kvasivitenskap. ”Stamme”, ”nasjonalitet” og ”folkeånd” var stikkord i romantikken og historismen. Keyser og Munch var kildekritiske i sin bruk av sagaene som skriftlige kilder, i tråd med Ranke-skolen. Det er verdt å merke seg at også flere fagfolk i nabolandene gikk god for store deler av innvandringsteorien.

Demokratisk folkeånd

Keyser mente at Norge i middelalderen var et demokratisk samfunn med frie bønder. Men mangelen på en krigerstand – adelen – gjorde nasjonen sårbar da vi mistet kongemakten. Keyser var den første som beskrev norsk historie i middelalderen som en sammenhengende kausalprosess, der struktur presenteres som viktigere enn enkeltbegivenheter og personer. Han hevdet at den demokratiske folkeånden overlevde dansketid og preget nasjonen i samtiden. Dette norske demokratiske særpreget ble brukt som argumentasjon for å begrense Karl Johans kongemakt.

Professor Peter Andreas Munch.

Norrønt språk ikke fellesarv

Et annet viktig punkt for Den norske historiske skole var å tilbakevise danske oldsaksforskeres framstilling av språket i den norrøne litteraturen som fellesnordisk. Sagalitteraturens språk var ikke dansk, ikke engang islandsk, men norsk! Munch la sammenlignende språkstudier til grunn for dette synspunktet.

Munch nyanserer

Munch kom inn i vitenskapen litt etter Keyser, og tilhørte intelligenskretsen rundt Schweigaard. Munch var kritisk til mange av de frihetsbegeistrete og patriotiske tendensene i samtiden, men synet på middelalderhistorien sammenfalt stort sett med Keysers. Han sto fast ved innvandringsteorien, men i polemikkene for å forsvare den kom han til å nyansere både sin og Keysers forskning på en del punkter.

Nye vitenskapelige idealer

På 1860-tallet skjedde det et generasjonsskifte blant norske historikere. Den nye generasjonen hadde en større distanse til dansketiden og nye vitenskapelige idealer. Tiden var inne for å rydde bo etter den historiske skolen. Innvandringsteorien ble tilbakevist og fokus ble i større grad rettet mot dansketiden. I denne generasjonen fikk vi fikk to historiske leire der framstillingene bar preg av politisk tilknytning. Venstremannen Ernst Sars ble vår neste synteseskaper med et storverk over Norges historie som preger nordmenns historiesyn den dag i dag.

Kilder

  • Dahl, Ottar: Norsk historieforskning i det 19. og 20. århundre. Oslo 1990.
  • Kjeldstadli, Knut: Fortida er ikke hva den en gang var. Oslo 1992.

 

Av Anne Vaalund
Publisert 25. okt. 2012 18:38 - Sist endret 12. des. 2012 08:39