Kunsthistorie blir universitetsfag

Et nytt og moderne universitetsfag ble opprettet da Lorentz Dietrichson i 1875 ble utnevnt til ekstraordinær professor i kunsthistorie. Faget skulle heve folkets kunstsans, virke for håndverkets vekst og støtte kulturinstitusjonene.

Av Mai Britt Guleng

Internasjonalt var kunsthistorie et lite fag. Ingen av de andre nordiske universitetene hadde egne læreseter i kunsthistorie, og ved tyskspråklige universiteter fantes til sammen kun en håndfull professorater. Det kunsthistoriske universitetsfaget var imidlertid i vekst. Veksten skyldtes i stor grad en utbredt tanke om kunsthistoriefagets nasjonaløkonomiske og kulturbyggende potensial. En slik forståelse av fagets sivilisatoriske kraft var sterkt til stede under den første internasjonale kunsthistoriske kongress i Wien i 1873. Deltakerne ved kongressen, primært museumsmenn fra tyskspråklige land, pekte på hvordan verdensutstillingene demonstrerte hvilke nasjoner som hadde lært å utnytte kunsthistorien i utviklingen av industri- og håndverksprodukter. Slik hadde landene fått bedret både økonomien og det kulturelle nivået. Kongressen vedtok at de skulle arbeide for å gjøre myndighetene oppmerksomme på hvor viktig det var å få opprettet professorater ved samtlige universiteter.

Professor Lorentz Dietrichson

Et professorat i kunsthistorie

To år senere, i 1875, ble tilsvarende argumenter avgjørende for opprettelsen av det norske professoratet i kunsthistorie. Både universitet, regjering og storting viste til hvordan arbeidernes opplæring i skjønne klassiske og nasjonale kunstformer kunne medvirke til å skape konkurransedyktig norsk håndverk. Kunnskap og skjønnhet i hjemmene ville medvirke til individets og samfunnets oppbyggelse. Middelet for å motvirke materiell og kulturell fattigdom var kunnskap og dannelse, og folkets opplysning var de universitetsansattes oppgave.

Folkets kunstsans og håndverkets vekst

Utnevnelsesprosessen gjorde det klart for Dietrichson at kunsthistorie skulle være et kulturbyggende fag. Det ble forventet at han skulle bidra til å heve folkets kunstsans, virke for håndverkets vekst, medvirke til at de norske kunstnerne vendte hjem fra utlandet, og bidra til opprettelse og drift av kulturinstitusjoner. I tillegg ble han formelt forpliktet til å forelese ved den planlagte framtidige kunstskolen. Han skulle med andre ord bidra til en vidtfavnende kulturell og vitenskapelig aktivitet, som i siste instans pekte mot visjoner om et materielt og moralsk bedre samfunn. Hvordan han skulle fylle disse oppgavene gjorde Dietrichson rede for i sin tiltredelsesforelesning under tittelen ”Betydningen af og Betingelserne for Kunstvidenskabens Studium i Norge.”

Vitenskapens og kunstens Pantheon

I tiltredelsesforelesningen gjorde den nyutnevnte professoren det klart at fagets mulighet til å virke kulturbyggende var betinget av en sterk forbindelse mellom vitenskap og samfunn. Det måtte reises tre nye kunstmuseer og en ny kunstskole, og forbindelsen mellom universitet og de nye institusjonene skulle utformes symbolsk i et storslått bygningskompleks fra Karl Johans gate til Christian Augusts gate. Midtpunktet i dette vitenskapens og kunstens Pantheon skulle være universitetsfaget kunsthistorie og dets professor.

Kheopspyramiden ved Kairo dannet et startpunkt i den kunsthistoriske grunnfortelling om verdenskunstens utviklingshistorie. Foto: E. Dèsiré, Photographie Parisienne, 1867

Nasjonal kunstrådgiver

Selv om kunsthistoriefaget ikke ble betrodd den hovedrollen Dietrichson hadde ønsket, utgjorde de kulturbyggende oppgavene en kjerne i fagets virksomhet gjennom hele hans professortid. Oppgavene var også tett knyttet til hans personlige faglige engasjement. Han involverte seg i opprettelsen og driften av flere museer og i fortidsminnevernet og reiste over hele landet med populære forelesninger. Gjennom forelesninger, avisartikler og bøker arbeidet han for å lære det norske folk om skjønnhet i hjeminnredningen og om mote og draktreform. Som kunsthistorieprofessor ble han myndighetenes rådgiver i spørsmål om kunst. Like viktig ble hans posisjon som uformell, nasjonal rådgiver. Det var til ham prestene skrev når en bygd skulle reise ny kirke, sy alterduk eller bestille altertavle, og han besvarte henvendelsene. Professoren og hans varierte virkefelt var ensbetydende med universitetsfaget.

Publikumsmagnet

Dietrichsons universitetsforelesninger i kunsthistorie kunne trekke et publikum på opptil 350 tilhørere. Et gjennomsnittlig tilhørertall var på 100-150 personer, helt til han holdt sin siste forelesningsrekke 82 år gammel høsten 1916. Det fantes ikke noe pensum eller reglement for undervisningen, og heller ingen regulær mulighet for å avlegge eksamen. Forelesningene var offentlige og tilhørerne hadde derfor helt ulike forutsetninger og motiver for å følge undervisningen. Mange kom fra byens dannede borgerskap, men en del var ex. phil.-studenter og studenter fra det filologiske og teologiske embetsstudiet.

Fagfeltet

Ved opprettelsen av faget var innholdet for vitenskapsfeltet kunsthistorie ikke gitt. Dietrichson måtte gjøre noen valg og disse viser seg i undervisningsopplegget. Forelesningsplanen for de første årene baserte seg på fortellingen om verdenskunstens historie fra oldtid til samtid, slik den var beskrevet i de kunsthistoriske oversiktsverkene. Oversiktsverkets overordnede historie var en relativt ny konstruksjon. Den opptrådte første gang i 1842 i Franz Kuglers ”Handbuch der Kunstgeschichte” og ble raskt fulgt av oversiktsverk av Carl Schnaase, Anton Springer og Wilhelm Lübke. Her startet verdenskunstens utviklingshistorie i oldtidens orient, fortsatte fra antikkens Hellas videre i Romerriket til den kristne middelalder og renessanse. Deretter fulgte nyere tid. Det historiserende og relativiserende perspektivet markerte at kunsthistorie var en moderne empirisk vitenskap med internasjonal faglig identitet og legitimitet.

Forskningsbaserte forelesningsrekker

Viktig for den faglige legitimiteten var også forskning og rekruttering. Ved ansettelsen i 1875 var ikke forskning et sentralt tema, men innad ved universitetet og i det internasjonale fagmiljøet ble det forventet at professorer skulle forske. Dette var også Dietrichsons personlige ambisjon og noe han vurderte som avgjørende for at kunsthistoriefaget skulle fylle sine samfunnsmessige forpliktelser. Ved siden av forelesningene i verdens kunsthistorie, begynte han allerede i 1877 å presentere sine forskningsresultater i forelesninger før han lot dem trykke. Forskningsbaserte forelesningsrekker over ett tema kunne løpe over flere år. Særlig betydningsfull ble forskningen på norsk kunsthistorie, som dekket alt fra norsk arkitekturhistorie generelt og stavkirker spesielt, til håndverk, skulptur og malerkunst.

Dette interiøret fra Hagia Sophia i Istanbul inngår i en serie som ble utgitt av Neuen Photographischen Gesellschaft i Berlin 1907 for bruk i undervisning og forskning.

Kunsthistoriske øvelser

For å rekruttere var ikke de offentlige forelesningene tilstrekkelig. Dietrichson begynte høsten 1878 å arrangere seminarlignende undervisning. I disse «kunsthistoriske Øvelser» gjennomgikk han og en begrenset gruppe av særlig interesserte studenter ett tema over lengre tid. Som hjelp i undervisningen brukte han plansjer, fotografier og bøker, innkjøpt til ”Samlingen af kunsthistorisk Undervisningsmateriale”, som var opprettet av stortinget i 1878. I likhet med andre kunsthistorieprofessorer kjøpte Dietrichson inn serier fra anerkjente fotografer, bestilt fra tilsendte kataloger, spesielt til bruk for det nye og populære universitetsfaget kunsthistorie. Mange av deltakerne på de kunsthistoriske øvelsene avla doktorgrad i faget.

Fare for nedleggelse

Dietrichsons professorat var personlig. Det innebar at han ikke kunne pensjonere seg uten å risikere at faget ble nedlagt, til tross for at flere av hans tidligere studenter sto rede til å overta. Han arbeidet for å sikre fagets kontinuitet, men etter hans død i 1917 tok det tre år før stortinget i 1920 ga bevilgning til et ordinært embete i kunsthistorie. Stillingen ble bekledd av den tidligere universitetsstipendiaten Carl Wille Schnitler, som døde relativt ung i 1927. Deretter ble stillingen stående ubesatt fram til 1935 da Anders Bugge ble ansatt som professor.

Av Mai Britt Guleng
Publisert 25. okt. 2012 18:38 - Sist endret 30. okt. 2019 13:31