Professorens habitus

Hvordan tedde 1800-tallets professorer seg, sånn sett utenfra? Jeg tenker ikke bare på hva de gjorde, i og utenfor universitetet, men hvordan de var. Og var de egentlig syke, hele gjengen?

Bildet kan inneholde: fotografi, ansiktshår, skjegg, bart, panne.
Professor Bjerknes. Foto: Ludvig Forbech/MUV. 

Uttrykket habitus er i familie med ordet rolle, men ikke identisk med det. Jeg vil her forstå habitus som legemliggjørelsen av stilling, på den måten at en persons yrke eller sosiale status ─ hans samfunnsposisjon i stort ─ ga seg utslag i måten å te seg på, i holdning, i klesdrakt, i sosial omgang eller i holdninger til så mangt.

Carl Anton Bjerknes

Først vil jeg presentere professoren Carl Anton Bjerknes. Jeg har grunn til å tro at Bjerknes’ habitus ikke er spesielt avvikende. Han var født i 1825, ble lektor i matematikk ved Det Kongelige Frederiks universitet i Christiania i 1862 og var professor fra 1866 til sin død i 1903. Bjerknes satte seg det tidlige og klare mål å gjøre en embets- og universitetskarriere, uten at yrkeskarrieren nødvendigvis var planlagt i detalj. For å nå målet trengtes naturligvis talent og målbevisst arbeid. Men dette var sjelden nok på 1800-tallet. Det var ofte nødvendig å reise utenlands, ikke bare for å lære, men for å erverve seg den nimbus som bekjentskap til store vitenskapsmenn og opphold ved berømte universiteter gav. Bekjentskaper hjemme hjalp også, men Bjerknes var ikke i slekt med noen universitetsfolk eller av embetsslekt overhode. Dette var uvanlig.

Hustruens rolle

Av 161 professorer ved Det kongelige Frederiks i det 19. århundre var noe over halvparten i slekt med hverandre. Faren til Bjerknes var dyrlege og begge foreldrene av bondeslekt. Han ble i alle fall gift med en prestedatter, og gift burde en universitetsmann være. Hustruene sørget for representasjon og kunne fungere som vitenskapelige assistenter. Til kravet om akademisk maskulinitet hørte, i alle fall fra 1860-tallet i en periode, å anlegge skjegg. Det var ikke uten sammenheng med darwinismens frammarsj. «Jeg er sygelig forfængelig», skrev han en gang til sin kone. Han var i alle fall ofte sykelig, ett trekk så påfallende blant 1800-tallsprofessorene at det roper på nærmere undersøkelse, noe jeg kommer tilbake til.

Bildet kan inneholde: fotografi, vintage-klær, historie.
Fest utendørst i Kongshavn. Ekteparet Bjerknes til venstre. Fru fullmektig Falch Ytter i midten. Foto: Oluf V. Falch Ytter/Oslo byarkiv. 

Uten kontoret og laboratoriet

En 1800-tallsprofessor var ikke en mann med kontor, det var for så vidt vanligvis heller ikke 1900-tallsprofessorene. Det gjaldt fram til Blindern-utbyggingen. Peter Rokseth, professor i romansk filologi, veiledet på Holmenkollbanen. Professor i historie, Ludvig Ludvigsen Daae, skal ha uttalt at det første mål for en ung historiker var å få eget hus med plass til bibliotek. En universitetsprofessor i naturfag er en mann med et laboratorium, vil man kanskje tenke, men selv dét er et relativt nyere fenomen. Carl Anton Bjerknes måtte kjempe for å få bruke et kjellerlokale da han ville drive med eksperimentell fysikk. Med sitt laboratorium var Bjerknes en overgangsfigur, det var nemlig slike fasiliteter som markerte overgangen til et mer forskningsrettet universitet. På tilsvarende måte markerte innføringen av kontoret den andre overgangen, som fikk sitt større fysiske uttrykk gjennom utbyggingen på Blindern.

Forskningsassistent i hjemmet

Professor Bjerknes hadde to assistenter. Instrumentmaker Andersen i laboratoriet i sentrum, og sin kone Alette, født Koren, på hva vi kan kalle hjemme-laboratoriet. Hun skrev på sine gamle dager:

«En liten episode fra min manns studier: Han eksperimenterte med kuler i vand og hadde en stor balje fuld av vand staaende i sit studerværelse. En dag kom han farende ind til mig i stuen. ’Du maa knytte en traad paa et egg straks!’ ’Det kan ingen gjøre,’ var mit svar. ’Men du maa.’ Jeg tænkte: gaar det an at jeg syr nogen sting rundt hele egget og ender i en lang traad? Jo det gikk an, og saa var knuten løst.

Nogen aar maatte jeg forsøke at være min mands sekretær, han hadde faat skrivekrampe. Jeg skrev i kontoret, saa begyndte spædbarnet at skrike i kammeret, jeg visste det var sulten. ’Nu maa jeg ta barnet,’ sa jeg. ’Aa bare vent litt.’ Barnet skrek. ’Aa bare vent litt til,’ sa han igjen. Men saa reiste jeg mig resolut op, la barnet til brystet og fortsatte at skrive. Saaledes kan det gaa til, naar man er en videnskapsmands hustru.»

Selskapelighet

Ektefellene hadde imidlertid ofte andre og viktigere oppgaver. Én var å binde embetsstanden, inkludert professorstanden, sammen via giftermål. Kjente gamle familienavn var gode kort å ha på hånden når man for eksempel søkte professorater i teologi på slutten av 1800-tallet. En annen var å stå for representasjon. Selskapelighet var nemlig en måte å holde faglig kontakt på, både mellom kolleger på samme universitetet og med folk fra andre institusjoner i inn- og utland. Hustruen var spesielt viktig, men i blant hele familien spilte en viktig rolle i så måte. De ugifte, som brødrene Ernst og Ossian Sars, kunne stole på mødre og søstere. Men selskapelighet var dyrt. Professor i geologi, Johan H. L. Vogt, hadde forbindelser som gikk langt ut over de vitenskapelige. Han var også litt av en industribygger og hadde betydelige inntekter på si. Det var han også nødt til siden hans kone Abigael ikke var beskjeden i sine sosiale fordringer. Hans hjem ble dermed et forum for vitenskap og forretningsdrift der inntekter ble skaffet, men penger også ble forbrukt. Vogt-familien er et godt eksempel på det den danske etnologen Thomas Højrup har kalt karrierelivsformen, der yrkesliv og privatliv blandes eller går i ett. I det 20. århundret svant denne gradvis. Ikke når det gjaldt universitetet som en plass for karrierebygging, naturligvis, men det private, eller snarere halvprivate, selskapslivet som en integrert del av denne.

De aspirerende professorene

For selv ikke oppkomsten av kontoret, gjerne høyt oppe i universitetets redbrick-bygninger, hindrer professorene, og de aspirerende professorer, fra å ha universitetsarbeidet som livsform - fortsatt med hjemmekontor. De har gjerne ry for å besitte Sitzfleisch, et talende tysk uttrykk for en viss type utholdenhet. «Der Historiker darf kein grüner Junge sein», skrev den berømte tyske historiker Droysen. Rekruttene, de aspirerende professorer, vet dette alt for godt. Den aspirerende perioden har blitt stadig lengre. På 1830-tallet ble folk i gjennomsnitt fast ansatt da de var 30, riktignok som lektorer, slik skikken var. Etter få år ble de automatisk professorer. Hundre år etter, i 1930-årene, var professorene i gjennomsnitt 43 år ved ansettelse, senere ble de enda eldre.

Arbeid alltid og overalt

Bildet kan inneholde: panne, portrett, historie, bart.
Nattarbeider Christie.

Karrièreveien er riktignok av forskjellig lengde for matematikere og historikere, men de lange arbeidsdagene hadde de felles. For 1800-tallsprofessorene er anekdotene mange. P.A. Munch (1810-1863) arbeidet alltid og overalt, på toget eller gående. Han kunne sitte midt i dagligstuen med familien støyende omkring og arbeide. Om natten ville han lese romaner for å utvide sin horisont. Da familien ville beskytte helsa hans og nærmest forbød slikt nattlig virksomhet, kunne han om morgenen fornøyd fortelle at han hadde lurt dem med en gjemt lyskilde. Professor i teologi Carl Paul Caspari (1814-1892) og fysikeren Hartvig Christie (1826-1873) bodde rett ved hverandre. Nattevandrere ville kunne iaktta at når Christies arbeidslys ble slukket klokka 3, kom Casparis lys på. Jon Skeie, juristen, sa en gang at ferier hadde han aldri hatt, men at han var sammen med familien av og til. For eksempel løp han alltid inn til juletreet klokka seks om ettermiddagen julaften. Vi må være klar over at dette er historier skapt i et universitetsmiljø og gjengitt i en bok om «anekdoter og episoder fra hovedstadens akademiske liv», redigert av folk med tilknytning til institusjonen.

Bildet kan inneholde: frakk, fotografi, hake, panne.
Nattarbeider Caspari. Ukjent fotograf/MUV.

Flittig eller doven?

Hadde oppfatningen av at professorene alltid arbeidet feste i befolkningen utenfor Det Kongelige Frederiks? Ikke om en skal tro et utkast til universitetslov fra 1900: Der heter det at «den populære eller skoleaktige opfatningen, at universitetets professorer dovner sig 4 maaneder af aaret, kan trygt tilbakevises.» Det argumenteres nok mot den ikke sjeldne forvekslingen av undervisningstid med arbeidstid.

Normalisert professor

I et arbeidsliv som fra slutten av 1800-tallet og innover i det nye århundret ble vel så mye orientert mot arbeidstid som mot arbeidsoppgaver, ble på mange måter professorene, med sine arbeidsvaner noe spesielt og avvikende, så å si det motsatte av det normale. Nå var arbeidstiden og arbeidsrytmen langt fra var det eneste avvikende ved professorene. De hadde ikke som mange andre et fast arbeidssted. Enkelte kledde seg og oppførte seg høyst utstikkende. Hvordan er dette blitt i tidsalderen til en campus og et kontor? Professoren er nok på mange måter normalisert. Lange arbeidsdager er mer vanlig enn ikke innenfor det vi kan kalle karrieremiddelklassen. Professorenes fleksibilitet er stor, men er under press under krav og ønsker fra departement, fagforeninger og universitetet selv. Professorene er også blitt kvinner, men ikke i høyere grad enn ellers innen klassen.

Var professorene spesielt sykelige?

Carl Anton Bjerknes var mye syk. Dels var det snakk om somatiske plager, men for en stor del var det tale om depresjoner og andre nervøse lidelser. Dette var han på ingen måte alene om blant hovedstadens 1800-tallsprofessorer. En lege diagnostiserte den 32-årige Ole Jacob Broch med «Nervegikt forenet med betydelig Svækkelse». Han tok et hvileår gjennom å reise til Middelhavet og Madeira. Sophus Lie, også en matematiker, var kjent for sin fysiske styrke og kondisjon, en «urkraft» er det sagt, men også for sin åndelige styrke. Han hadde imidlertid tidlig legning for melankoli, var søvnløs og deprimert til selvmordets rand. Et nervesammenbrudd førte ham som 45-åring til et opphold på nerveklinikk i Tyskland. Teologen Edvard Munch Myhre var nervøst anlagt og juristen L.M.B. Aubert brøt sammen ved Aprilministeriets nederlag. Botanikeren Nordal Wille var så syk, så syk. Welhaven (filosof), Rudolf Keyser (historiker), Henning Junghans Thue (greskfilolog), Gregers Fougner Lundh (økonom) og Andreas Conradi (medisin) var syke, dels på kropp, dels på sjel. Geologen W.C. Brøgger, universitetets rektor tidlig i det 20. århundret, en betydelig akademisk entreprenør og administrativ kraft, stod ofte på sammenbruddets rand. Listen kunne lett gjøres mye lengre.

Andre syke

Den tidligere universitetslektoren Frederik Stang (jus) ble deprimert og legemlig syk ved ubehageligheter. Men Stang var ikke syk fordi han hadde vært ved universitetet. Serien av embetsmenn og politikere med vedvarende sykdom er relativt lang: Georg Sibbern, Christian Birch-Reichenwald, Ole Richter og Bernhard Dunker. Også næringslivets folk var syke, selvsagt var de det. Likevel kan det virke som de universitetsansatte var hardere rammet eller synligere syke.

Snakk om sykdom

Blant 1800-tallets professorer og andre høytstående akademikere synes det som man må lete med lys og lykte etter folk som ikke hadde allehånde nervøse lidelser, som ikke var ofte somatisk syke (de to hørte åpenbart sammen), og som ga sykdommen mye oppmerksomhet. Filosofen Marcus Jacob Monrad (1816-1897) var av de få friske. Og vi snakker altså ikke om sykdom i høy alder, det vil si sykdom på det stadium i livet da slutten begynner å nærme seg. På 1800-tallet var jo dødeligheten på alle alderstrinn høyere enn i våre dager, selv om den forventede levealder for medlemmer av borgerskapet var ganske høy straks man hadde passert tenårene. Medisinen hadde kommet langt kortere i å kurere og lindre enn tilfellet ble siden. Det ville vært rart om de mennene vi snakker om ikke var syke av og til og underlig om de ikke stundom led. Faktum er likevel at de fleste av dem ble nokså gamle, og levealder er unektelig en god indikator på brukbar somatisk helse. Jeg mener altså at vi står foran et problem som trenger forklaring. Enten var professorene spesielt syke; noen som krever en forklaring. Eller så gav de inntrykk av at de var syke uten sammenligningsvis å være det. Det krever nok en annen type forklaring. Selvsagt kan begge deler være tilfelle.

Bildet kan inneholde: person, linjekunst, hvit, tekst, nese.
22 professorer i den akademiske prosesjon ved Studentersamfundets 100-års jubileum i 1913. Tegner Frederik Bødker har fått fram de forskjellige karakterene i jubileumsavisen Løgnhalsen

Hypokondri og strategi

Hvis det er slik at professorene kjenner seg veldig syke uten å ha påviselige somatiske symptomer, står vi normalt overfor en type nervøs lidelse, enten vi snakker om innbilte syke, hypokondere eller noe annet. Vi har likevel unntak. Professor Bjerknes brukte sykdom som strategi for å oppnå sympati eller unnslippe plikter. Uttrykket strategi knytter seg vanligvis til en høy grad av bevissthet. I en situasjon som den som beskrives om Bjerknes, vil jeg likevel tro at grensen er flytende mellom det kjølig planlagte og det ubevisst gunstige i å bruke sykdommen strategisk. 

Regel eller unntak?

Når man spiller ut sykelighet kombinert med sterke følelser, slik mange av 1800-tallets professorer, men også andre akademikere, gjorde, befinner vi oss i et felt med mye nervøsitet og nervøse lidelser. Dette var jo også de begrepene disse mennene, og samtiden ellers, brukte om sine sykdommer. En skulle kanskje tro at sykdom eller i alle fall nervøse lidelser i samtidens øyne ville gå ut over mandigheten. Det synes ikke å være slik. Bjerknes’ dårlige helse var ingen sosial hemsko, sier hans biograf. Men kanskje professorenes ekstreme sensibilitet og oversykelighet bare var tilsynelatende, et uttrykk for at det er dem vi vet mest om. Kanskje næringsborgerskapet også hadde det slik? Og hva vet vi egentlig om psykologien til håndverkere, bønder og arbeidere?

 

Status inkongruens

Hva kan denne mulige sykeligheten eventuelt forklares? Jeg velger, kanskje uklokt, å se bort fra arkivstøv, kjemikalier og pasienter. En nærliggende hypotese er at lidelsene skyldes ett av to forhold, eller begge til sammen. Det ene forhold angår den totale belastning som professorrollen innebar, og da tenker jeg ikke bare snevert på en professors faglige oppgaver. Det andre forhold er om de ulike sider av rollen kunne komme i konflikt med hverandre. Det finnes mange fagbegreper for å beskrive en slik situasjon, som krysspress (uforlikelige forventninger) eller status inkongruens (at de ulike sider ved ens stand og stilling står ikke i stil med hverandre). En teori, riktignok anvendt på våre dager, er at professorer er misfornøyde og ulykkelige fordi de på universitetet ikke får den enestående oppmerksomhet de fikk som klassens dukser på skolen. En avdød professor ved et annet universitet enn Oslo, internasjonalt feiret for sin forskning, forsømte ingen anledning til å minne om sin utmerkede artium.

Konflikter og konkurranse

Man skal ikke se bort fra at sykdom kunne oppfattes som et tegn på at man arbeidet hardt, et godt rykte å ha i et protestantisk samfunn. Som jeg har vært inne på synes arbeidsbelastningen i seg selv å være voldsom for de fleste av professorene. Selv om arbeidet for mange nærmet seg et kall, eller kanskje nettopp derfor, kunne det gå på helsa løs. Vi vet derimot en del om konflikter på jobben, om konkurranse, misunnelse, sjalusi og skuffelser, som Ehn og Löfgren beskriver så godt i sin bok Hur blir man klok på universitetet? med annen halvdel av 1900-tallet som erfaringsramme. Og ikke rent få utviklet paranoialignende symptomer, som for eksempel Carl Anton Bjerknes gjorde. I avisene i det 21. århundret kan vi lese artikler om «når forskere blir fiender».

Friskere enn før?

Men hvor mye vi vet om professorenes mentale tilstand, det vet jeg faktisk ikke. Hva vi vet, er at de er mindre syke enn før, spesielt når det gjelder langvarige fravær. De medisinske gjennombrudd i etterkrigstiden spiller selvsagt en rolle. Spørsmålet er om tilstedeværelse betyr at man er frisk og vel. Er det like «tillatt» og opportunt å være syk rundt år 2000 som hundre år før? Er det lettere å være professor enn tidligere? Det er neppe lettere å bli professor. Alderen på nye professorer har steget jevnt og trutt gjennom generasjonene. Det er tøft å være rekrutt, «lausunge». På et svensk universitetet rapporteres rundt årtusenskiftet at en tredel av de kvinnelige stipendiatene er langtids sykemeldt. Er veien til professoratene ikke bare avhengig av hva som ligger i hodet, men også hva som sitter i kroppen? Her ligger prosjekter og venter på sine forskere.

Kilder:

Teksten er et lett omarbeidet utdrag fra artikkelen "Professorene - beregnelige og uberegnelige universitetsfolk i offentligheten gjennom 200 år" trykt i Årbok for Det norske videnskaps-akademi 2009: 166-189. Novus: Oslo 2010. Artikkelen bygger på et foredrag i Vitenskapsakademiet.

 

Sitatet fra Alette Bjerknes er hentet fra Nanna With (red.), Illustrert biografisk leksikon, 1916

 

Artikkelen ble skrevet mens Myhre arbeidet med boken «Kunnskapsbærerne 1811-2011: Akademikere mellom universitet og samfunn». Den ble utgitt i 2011 som bok 8 i bokverket «Universitetet i Oslo 1811-1911.»

Av Jan Eivind Myhre
Publisert 28. mai 2020 20:28 - Sist endret 28. mai 2020 20:33