Beregnelige samfunnsbærere

Professorene fra universitetets oppstart i 1813 til rundt 1880 kan karakteriseres som beregnelige samfunnsbærere. De var samfunnsbærere fordi de fant det rimelig og naturlig å lede den unge nasjonen i den famlende frihetsfasen - politisk, praktisk og i opplysning.

Av Jan Eivind Myhre

Bildet kan inneholde: person, portrett, selvportrett, maleri, kunst.
Gregers Fougner Lundh. Kopi etter Johannes Flintoes oljemaleri. Norges Vel.

De så på seg selv mer som naturlige folkelærere enn som forskere. Det fantes en rekke utmerkede vitenskapsmenn i disse første generasjonene, som Hansteen, Schweigaard, Keyser og Munch. De endret nasjonens syn på mangt og mye, men de fleste prosessorene var i sitt virke langt på vei beregnelige, forutsigbare. De gjenga kunnskapen mer enn de skapte den.

Ut av hiet

Som universitetets lektor i teknologi fra 1814 og professor fra 1822 hadde Gregers Fougner Lundh reist til Sverige og Tyskland. I Uppsala hadde man en tilbøyelighet til å se universitetet som et elfenbenstårn. Professorene i Göttingen «føre et underlig Eremitliv, idet de aldrig komme du af Hien». Dette stod etter Lundhs mening i kontrast til det nye norske Det Kongelige Frederiks Universitet, som institusjonen het den gang. Der var det om å gjøre å bruke sakkunnskapen på til å bygge den nye nasjonalstaten. Her kom man virkelig ut av hiet. Fire av de første seks professorene utnevnt 16. januar 1813 ble valgt til riksforsamlingen på Eidsvoll eller til Stortinget. Den femte, Niels Treschow, ble statsråd i Kirke- og undervisningsdepartementet. Gregers Fougner Lundh ønsket selv sterkt å bli økonomisk rådgiver for regjeringen; hans legning var mer praktisk enn teoretisk.

Politiske ledere 

Bildet kan inneholde: portrett, selvportrett, panne, kunst.
Litografi av Schweigaard etter tegning av Gørbitz. MUV.

Embetsmennene på seg selv som politiske ledere i kraft av sin sakkunnskap og innsikt, og sin upartiskhet. Og siden alle embetsmenn, med unntak av offiserene, var utdannet ved universitetet, var det en nærliggende tanke at universitetslærerne hadde mest av de rette egenskapene. Professoratet var Anton Martin Schweigaards plattform som allvitende og uovervinnelig i politikken. Politisk virksomhet ble ikke ansett å komme i konflikt med forskerrollen, men sprang heller ut av den, fordi samfunnet trengte innsikten. Partidannelse ble ansett som uheldig fordi det fremmet særinteresser.

Administrasjon for almanakkmesteren

Feltet mellom universitet og politikken ble for mange formidlet av rollen som administrator, som i tilfellet Ole Jacob Broch. Det administrative arbeidet (ikke nødvendigvis på universitetet) kunne ha et voldsomt omfang. De vitenskapsmenn og andre embetsmenn som påtok seg arbeidet gjorde det stundom med blandede følelser. Universitetets mest kjente naturvitenskapsmann i de første par generasjonene var professor i astronomi og anvendt matematikk (1814-1861), Christopher Hansteen. Hvordan skulle han gi seg til kjenne hos en bonde på en skysstasjon under en av sine reiser? Han var embetsmann og hadde rett til gratis overnatting. Men hva slags embetsmann var han? Å komme fra universitetet sa folk veldig lite, å være vitenskapsmann eller professor enda mindre. I noen grad kunne bøndene forstå at han var «prestelærer», men det var sant å si på kanten av sannheten. Men astronomen Hansteen var mannen bak den boka nesten alle husstander var kjent med. Hansteen var altså «almanakkmesteren».

Hansteen beklaget seg i 1825 over det «Statstieneri» som ødet hans krefter. Hansteen var faglig velegnet til å lede arbeidet med et norsk system for mål og vekt, tatt i bruk i 1824. I en generasjon hadde han medansvar for alskens handelsstandarder. Gjennom hele 55 år, mellom 1817 og 1872, var han direktør for den geografiske oppmåling. Arbeidet med disse feltene var ikke bare oppgaver som bød seg fram for en sivilisert stat, men de hadde også store økonomiske konsekvenser. Dette syntes aller best gjennom den nevnte almanakken.

Jurist og statstjener

Professor i jus Claus Winter Hjelm hadde permisjon fra sin stilling i 16 år (1827-43) for å arbeide med revisjon av lovverket. Professor Torkel Halvorsen Aschehoug illustrerer en senere generasjon statstjenere. Han var utdannet jurist og representerte i flere perioder hovedstaden på Stortinget. Aschehoug satt mellom 1850 og 1880 i kommisjonene angående husmannsvesenet, pensjonsvesenet og fattigvesenet på landet, i maltskattkommisjonen, skattekommisjonen (1859), unionskomiteen (1865-67) og kommisjonen angående formuesforhold i ekteskap. Han var medlem av den skandinaviske myntkommisjonen, kommisjonen angående penge-, mynt og banklovgivning og i tollkommisjonen (1880-81, som formann). Han var også direktør i Hypotekbanken. Aschehougs kompetanse i jus, økonomi og statistikk gjorde ham spesielt velegnet til mange av disse oppdragene. Mange av dem hadde karakter av utredning og lå opplagt i skjæringspunktet mellom politikk, administrasjon og vitenskap.

Organisasjonsmenneske og pressemann

Bildet kan inneholde: person, fotografi, portrett, hake, panne.
Professor Aschehoug. Foto: Ludvig Forbech/MUV. 

Aschehoug virket i høy grad som organisasjonsmenneske og pressemann. Hans innsats var preget av at han fram til 1880-årene stod langt nærmere makten enn den eldre og opposisjonelle professorkollega Ludvig Kristensen Daa noensinne gjorde. Han var medlem av en rekke offentlige kommisjoner, medlem av Hovedbanens direksjon og medstifter av Creditbanken. Han stod sentralt i Norges Vel, Enkekassen og landbrukshøyskolen. Han deltok i avholdssaken, men vel og merke i dens halvoffentlige variant, stiftet som regimets svar på de folkelige bevegelser. Aschehoug var mangeårig medarbeider i Morgenbladet og var en tid også hovedredaktør etter at bladet ble konservativt på 1850-tallet. Han var et sentralt medlem av Norges Vel og Selskabet til Folkeoplysningens Fremme. Torkel Aschehoug var en skrivende mann, en av de viktigste betingelser for å figurere i offentligheten.

Nasjonens naturlige ledere

Embetsmennene så seg selv på 1800-tallet som nasjonens naturlige ledere. De hadde ingen konkurranse fra noe aristokrati. Det næringsdrivende borgerskap var lenge svakt. Opposisjonen nedenfra, fra bønder, håndverkere og arbeidere, vant kraft først mot slutten av århundret. Og på toppen, i en viss forstand, tronet altså universitetslærerne. Embetsmennene, blant dem professorene, var dermed også sosialt ledende.

Kilder:

Teksten er et lett omarbeidet utdrag fra artikkelen "Professorene - beregnelige og uberegnelige universitetsfolk i offentligheten gjennom 200 år" trykt i Årbok for Det norske videnskaps-akademi 2009: 166-189. Novus: Oslo 2010. Artikkelen bygger på et foredrag i Vitenskapsakademiet.

Artikkelen ble skrevet mens Myhre arbeidet med boken «Kunnskapsbærerne 1811-2011: Akademikere mellom universitet og samfunn». Den ble utgitt i 2011 som bok 8 i bokverket «Universitetet i Oslo 1811-1911.»

Av Jan Eivind Myhre
Publisert 28. mai 2020 20:28 - Sist endret 28. mai 2020 20:31