Uberegnelige eksperter: Professoren mellom 1880-1960

Mot slutten av det 19. århundre ble vitenskapsmennene mindre forutsigbare. Professorpolitikernes tid var forbi. I offentligheten opptrådte professorene heller som premissleverandører for politikken.

Av Jan Eivind Myhre

Hva slags professorer fikk vi innover i det 20. århundre, med tanke på den offentlige framtreden? Ulf Torgersen har satt fram den interessant teori at politikerne og universitetets menn skiftet roller på slutten av det 19. og begynnelsen av det 20. århundret. Politikken, som hadde vært en skapende virksomhet, ble profesjonalisert og rutinisert. Vitenskapsmennene, fremdeles nesten bare menn, sluttet å være forutsigbare. De ble skapende og derfor, i en spesiell forstand, uberegnelige.

Embetsstandens svanesang

Professorpolitikernes tid var over. Professorene sluttet å være embetsmenn ─ ikke formelt selvsagt, det skjedde mye senere (1989) ─ men i den gamle betydningen av rutiniserte forvaltere. Ved slutten av første verdenskrig var det over. Kristian Elster d.y. utga i 1919 «Av skyggernes slekt», om embetsstanden svanesang. I folketellingen 1920 bestemte Statistisk sentralbyrå at embetsmann ikke lenger var egen kategori, men hørte under høyere funksjonærer. Ved utgangen av 1925 opphørte rangordningen blant embetsmenn, behørig oppført gjennom alle år i Statskalenderen. I 1918 ble Embetsmennenes landsforbund stiftet, et sikkert tegn på at stillingen var truet.

Tilbakekomst som eksperter

Professorenes tilbakekomst i offentligheten skjedde som eksperter. De ble ikke borte fra politikken. Men mens det på 1860 tallet fantes seks professorer blant Christianias 24 stortingsrepresentanter og suppleanter, var det på 1900-tallet vanligvis bare én, enda både tallet på professorer og de folkevalgte var blitt langt høyere. Vitenskapsmennene befant seg innover i det 20. århundre heller et steg bak politikken, så å si, som premissgivere for en stadig mer vitenskapeliggjort politikk. Eller de var entreprenører for institusjoner som dannet basis for politiske beslutninger, ikke minst i helsevesenet.

Kulturell offentlighet

Professorene, eller de aspirerende professorer, ved det Kongelige Frederiks Universitet var sterkt tilstedeværende i den kulturelle offentlighet i århundrets to første generasjoner, for eksempel i mellomkrigstiden. De grunnla og drev en rekke tidsskrifter, Samtiden, Syn og Segn, Kirke og Kultur. Her, og på andre arenaer, gikk ekspertrollen over i en formidlerrolle, eller som det engang het, folkeopplysning.

Universitetets radioforedragBildet kan inneholde: tekst, font.

Intet medium belyser folkeopplysningen og vitenskapens vending tydeligere enn Norsk Rikskringkasting. Fra 1930 innstiftet NRK i nært samarbeid med Det Kongelige Frederiks «Universitetets radioforedrag». Dette var en serie hvor forskningens fremste representanter holdt populærvitenskapelige foredrag. I 1953 ble foredragene hørt av så mange som 40-50 prosent av lytterne. Universitetet var ikke dårlig representert. Av landets om lag to hundre professorer hørtes kanskje brorparten i eteren, og i alle fall majoriteten av de best kjente: Blant realistene fra pionerårene 1930-32 og framover finner vi blant andre astrofysikeren Svein Rosseland, meteorologen Vilhelm Bjerknes, geografen Werner Werenskiold, matematikeren Carl Størmer, kjemikeren Odd Hassel, fysikerne Egil Hylleraas og Sem Sæland, geologen Olaf Holtedahl, zoologen Kristine Bonnevie, medisinerne Kristian Schreiner og Otto Lous Mohr. I 1930-årene kunne man på den humanistiske siden høre arkeologen Anton W. Brøgger, juristene Fredrik Stang, Ragnar Knoph, Carl Jacob Arnholm og Frede Castberg, økonomene Ingvar Wedervang, Ragnar Frisch og Wilhelm Keilhau (som også var historiker), lingvisten Alf Sommerfeldt, kulturgeografen Fridtjov Isachsen og historikeren Halvdan Koht.

Ingen føringer

I 1957 fikk den unge matematikkstudenten Jens Erik Fenstad overdratt oppgaven fra Arne Næss om å fylle 30 minutter bak en mikrofon. Temaet valgte Fenstad selv: «Paradokset i logikkens historie.» Innføringen var seriøs og kompromissløs, og hele nasjonen, eller store deler av den, lyttet. NRK brukte ingen myke introduksjoner eller musikkledsagelse bortsett noen toner i bakhånd i tilfelle foredragsholderen ble for kort. Der lå ingen føringer, men Kringkastingen hadde lest foredraget på forhånd.

Trekant

Bildet kan inneholde: hvitkrage-arbeider.
Olav Midttun ca 1940. Ukjent fotograf/Oslo museum.

I mellomkrigstiden og den tidligere etterkrigstid foregikk åpenbart en rekruttering mellom NRK, universitetet og tidsskriftene, en vitenskapens og kulturens trekant, en slags parallell til økonomenes «jerntriangel». En fremtredende representant for alle hjørnene var Olav Midttun (1883-1972), dosent i landsmål 1917-34 og professor i nynorsk diktning og målbruk 1940-53, redaktør i Syn og Segn 1908-60 og riksprogramsjef i NRK 1934-40 og 1945-47. Tidlig i trettiårene var alle lokalisert nær hverandre i Oslo sentrum. Fra 1932 og utover etablerte en del av realfagene seg på Blindern, og fikk fra krigsårene NRK som nærmeste nabo på Marienlyst.

Populærvitenskapelige bøker

Professorenes i de første par generasjoner av det 20. århundre inngikk i en imponerende tradisjon av populærvitenskapelig forfatterskap. Lesergruppen som var blitt langt større enn i århundret før. I tråd med vitenskapelige framskritt og med en betydelig kunnskapsoptimisme i bagasjen, kom det i første halvdel av det 20. århundre ut bøker som fant veien til mange hjem. Ikke minst 1930-årene synes å ha markert et gjennombrudd. Norske forskere var internasjonalt ledende i fag som meteorologi og geologi. Nok å nevne Godskes Hvordan blir været? eller Holtedahls Hvordan landet vårt ble til. Werenskiold beskrev hele verden i Jorden, dens land og folk så vel som Norge i Norge vårt land.  I sine bøker befant disse to seg i en dobbelt tradisjon, den topografisk-statistiske beskrivelse av Norge og reisebeskrivelser fra alle verdens kanter, ofte foretatt av akademikere og gjerne med et populærvitenskapelig tilsnitt. Mange var oppdagelsesreiser med tilsnitt av eventyr, vågemot og sport, som hos en Fridtjof Nansen eller en Helge Ingstad.

Bildet kan inneholde: tekst, geologi, vann, stein, tilpasning.

Nordmenns naturinteresse artet seg også i stor interesse for bøker om flora og fauna. Professor Wille skrev om botanikk i dagspressen, Johannes Lid ved Botanisk museum utga en rekke bøker om blomster fra 1940-årene av. Et umåtelig svært forfatterskap hadde Knut Fægri, blant annet som redaktør av Naturen. Historikerne produserte bindsterke verk som solgte godt, likeså litteraturhistorikerne. Psykologer og pedagoger kom etter.

Samme språk

Populariteten til all denne faglitteraturen skyldes stigende utdannelsesnivå i leserskaren og hyppig omtale i en stadig bredere offentlighet. En annen forutsetning var kanskje like viktig. De akademiske forfatterne, mange av dem professorer ved universitetet, anvendte et språk som ikke var svært forskjellig fra det som «den opplyste allmennhet» brukte. Carl W. Schnitler ble professor i kunsthistorie i 1921, men er mest kjent for sin bok Slegten fra 1814 (1911). Den inneholder riktignok omfattende studier av stilen i arkitektur og interiør, men bokas berømmelse, i det minste blant historikere, hviler på den lange innledningen og avslutningen om embetsstandens rolle etter 1814, sosialt, politisk og i mentalitet. Yngvar Nielsen var historiker av utdanning og identitet, men ble professor i geografi og etnografi i 1890. Hans historiske bøker ble lest av mange, men det var som forfatter av et imponerende antall utgaver av Reisehaandbog for Norge (1879-1915) at han vant videre berømmelse, blant de økende antall turister.

Formidlere og popularisatorer

Professorene var eksperter, de var formidlere og popularisatorer, i noen tilfeller politikere. Var de også intellektuelle? Med det mener jeg i denne sammenheng folk som ytrer seg i offentligheten som debattanter og som trekker videre samfunnsmessige konsekvenser av sin ekspertkunnskap eller som på et argumentert grunnlag fremmer prinsipielle standpunkter, ofte av kritisk natur. Mitt svar er: i beskjeden grad. Det var i de første par generasjoner etter 1900 ikke først og fremst professorene som satte dagsorden eller la premisser for samfunnsdebatten, selv om det kunne forekomme.

Religion og mystisisme

Et eksempel var religion og mystisisme, der professorene ved Menighetsfakultetet Hallesby og Wisløff var høyst synlige. Religionshistorikeren Wilhelm Schencke lot falle ord under et intervju i Dagbladet i 1929 om at han var professor i «illusjonsvitenskap». Uttalelsen vakte ikke minst oppsikt blant teologer fordi Schencke også underviste kommende prester. Professor i biologi Kristine Bonnevies kritiserte kristendommen med bakgrunn i et evolusjonisk syn. Hun tilegnet seg tidlig, i egne ord, en «naturlig livsinnstilling, helt dogmefri og uortodoks» De gjentatte bølger av religiøse vekkelser, mystisisme og spiritisme, mye omtalt i offentligheten, møtte en sterk motstander i arkeologen Anton W. Brøgger. Og det er kanskje karakteristisk at stifterne av Human-Etisk Forbund i 1956 var en amanuensis i botanikk, Kristian Horn, og en professor i psykiatri, Gabriel Langfeldt.

Dagsorden

Dagsorden i det offentlige ordskifte ble nok heller satt av politikere, journalister og forfattere. De siste var påfallende til stede i perioden, uten at man trenger omfavne begrepet om «poetokratiet», lansert av professor Ernst Sars i 1903 og erklært passé av den vordende professor Gunnar Skirbekk i 1968.

Kilder:

Teksten er et lett omarbeidet utdrag fra artikkelen "Professorene - beregnelige og uberegnelige universitetsfolk i offentligheten gjennom 200 år" trykt i Årbok for Det norske videnskaps-akademi 2009: 166-189. Novus: Oslo 2010. Artikkelen bygger på et foredrag i Vitenskapsakademiet.

Artikkelen ble skrevet mens Myhre arbeidet med boken «Kunnskapsbærerne 1811-2011: Akademikere mellom universitet og samfunn». Den ble utgitt i 2011 som bok 8 i bokverket «Universitetet i Oslo 1811-1911.»

Av Jan Eivind Myhre
Publisert 28. mai 2020 20:27 - Sist endret 29. mai 2020 08:23