Professorens rolle i masseuniversitetets tidsalder

Fra 1800-tallets beregnelige samfunnsbærere til førkrigstidens uberegnelige eksperter: Professorens rolle i samfunnet ble annerledes med masseuniversitetet fra 1960-tallet.

Av Jan Eivind Myhre

Bildet kan inneholde: dagtid, blå, arkitektur, bygning, fasade.
Vinduer inn til cellekontorene i Niels Henrik Abels hus. Foto: Kine Selbekk Ottersen/MUV

Det klages stundom at de er usynlige. «Fem av seks forskere skyr offentligheten», viser en NTNU-undersøkelse gjengitt i Morgenbladet fra 2009. Det gjennomsnittlige populærvitenskapelige bidrag pr. vitenskapelig ansatte var ca. ett hvert år. Om vi snur på tallene, finner vi at bare Universitet i Oslo bidro kanskje 3000 ganger hvert år. Så kan vi spørre om hvor mye det er plass til. En annen regnemåte er å finne ut hvor stor del av bidragene i mediene som professorer eller andre akademikere står for. Det er faktisk en betydelig andel, om vi konsentrerer oss om Aftenposten og Dagbladet. En undersøkelse fra Dagbladet i 2002 ga som resultat at universitets- og høyskoleansatte og andre akademikere dominerte kronikker og lignende innlegg. Et problem, sett fra et ønske om uhildethet, var riktignok at ganske mange bidrag bar preg av partsinnlegg på vegne av faglige eller institusjonelle særinteresser. Når en konklusjon av undersøkelsen var at «debattdrømmen brast», var riktignok en begrunnelse at avisen ikke hadde klart å rekruttere de akademiske toppfolkene. Avisen mente de hadde for dårlig nettverk i Akademia.

Bildet kan inneholde: arkitektur, plakat, historie, font, illustrasjon.Sterk etterspørsel

Det blir ikke færre universitetsakademikere om vi vender oss til de allmennkulturelle tidsskriftene: Nytt Norsk Tidsskrift, Samtiden, Prosa, Syn og Segn. Sett utenfra, for eksempel fra den anerkjente amerikanske sosiologen Craig Calhoun, er Norge faktisk et ekstremt tilfelle av sterk forbindelse mellom akademisk forskning og offentlig politikk, men også offentligheten allment, vel vitende, selvsagt at sosiologene spiller en viktig rolle her. Realfagenes folk er langt færre, med noen slående unntak, som Dag O. Hessen. I alle fall: Det er ingen tvil om at etterspørselen i mediene etter eksperter av mange slag, eksperter i betydningen folk med forskerbakgrunn, er meget stor. Det gjelder både dagsaktuelle og mer prinsipielle spørsmål, i medisin (i anledning epidemier), astronomi (solformørkelse), klima (oversvømmelse), geologi (oljeutvinning), økonomi (arbeidsløshet), politikk (valg), litteraturforsker (dikterjubileum), historikere (diverse jubileer). Jurister er i vinden støtt. Folk med universitets- og høyskoleutdannelse kommer ut i offentligheten gjennom sitt arbeid i offentlige kommisjoner, komiteer og utvalg.

Professorens «decline and fall» i offentligheten

Til tross for Calhouns positive utsagn og andre vurderinger: Det finnes en slags stor fortelling om akademikeres, eksempelvis professorers, «decline and fall» i offentligheten. Denne bekreftes om vi ser på innslaget av dem i Hvem er Hvem, Hvem-Hva-Hvor eller biografiske oppslagsverk. I forrige utgave av biografisk leksikon var alle norske 1800-tallsprofessorer på én nær biografert. Langt fra slik i den nye utgaven. At høyere utdanning verdsettes lite økonomisk, sammenlignet med andre land, er et empirisk faktum. Men dette kan også godt leses som at lav utdannelse og manuelt arbeid betales spesielt godt. Den store fortellingen kan knyttes opp mot anti-akademiske tradisjoner i arbeiderbevegelsen og delvis i motkulturene, men disse er ikke så aktuelle i våre dager. Det anti-akademiske og anti-intellektuelle finnes heller to andre steder, i den populistiske høyresiden og i deler av medieoffentligheten. Offentligheten er stor, men konkurransen om en plass i lyset er enda større, og plassen derfor relativt mindre for eksempelvis professorer. Men det er ikke sikkert at dette nedveier den allment høye vurdering av vitenskapen og dens utøvere i Norge som sammenlignende internasjonale studier viser. Og tenk bare på den sterke akademiske drift som tidligere svakt akademiserte fag har vist. Professorer finnes for eksempel på sykepleievitenskap og kan være sykepleiere med videreutdanning.

Bilder kontra ord

Om vi aksepterer at forskere, særlig i rollen som intellektuelle, må kjempe mer enn før for en posisjon i offentligheten, hva er de springende punkter? Det første punkt må være at akademikernes styrke, rasjonaliteten, er på vikende front i en offentlighet der bildemediene preger den stadig mer. Bilder taler mer til følelser og mindre til tanker enn det ord gjør. Dessuten finnes det en del mekanismer i offentligheten, som, med et uttrykk fra Ottar Brox, perverterer den offentlige samtalen. Disse har ofte et irrasjonelt islett, som å bunte sammen synspunkter som ikke hører sammen, legge vekt på det estetisk tilfredsstillende, iscenesetter diskusjoner som skuespill eller rettssaker, konsentrere seg om det personlige framfor det saklige og overse resultater som ikke er intendert.

Profesjonalisering

Det neste punkt gjelder profesjonaliseringen, ett ord med flere valører. Én gjelder vitenskapelighet og høy grad av spesialisering. Selv med uttrykte idealer om tverrfaglighet, betyr dette at mange forskere kvier seg for å gå ut over eget fag, kanskje også på grunn av frykt for kritikk fra kolleger. Dette synes å være tydeligst innenfor naturfagene. Dernest kan profesjonsorganisering true forskeres uavhengighet. Dette gjelder i mindre grad de rene forskerforeninger enn de mer profesjonsorienterte foreninger. De første er da heller ikke særlig sterke. Men forskernes profesjonsorganisasjoner er blitt sterkere og viktigere enn tidligere, og den akademiske frihet betraktes av mange som truet.

Kommersialisering

En annen mulig trussel mot denne uavhengigheten er kommersialiseringen av universitetene og professorrollen. Det truende ligger ikke i ønsket om samfunnsnytte, også økonomisk. Det ligger i ekstern finansiering som gjør at forskere kan komme til å tjene særinteresser i stedet for allmenninteresser og at (deler av) forskningen kan komme til å bli hemmelig i stedet for åpen. Professoren arbeider for betalende brukere og kunder istedenfor samfunnsborgere.

Elitisme

Det siste poenget gjelder spørsmålet om elitisme. Det dreier seg om avstanden mellom de vel utdannede og dem som mangler høyere utdanning, og spesielt slik avstanden artet seg som gjensidig mistro. Dette har vært lite studert i Norge, i motsetning til ellers i Europa. Det kan også skyldes at motsetningene ikke har vært så store i Norge. Kampen mot embetsstanden på 1800-tallet var ikke først og fremst en kamp mot embetsstandens utdannelse, men mot dens maktmonopol. De folkelige motkulturene ønsket selv å innta parnasset, noe de et stykke på vei kom til å gjøre. Arbeiderbevegelsens hovedfiende var pengemakten og ikke utdanningsmakten. Mange velutdannede, ikke minst de intellektuelle, var også uttrykte venner av det folkelige, først bøndene og siden arbeiderne. Det gjaldt flere perioder i historien, sist ikke minst i 1960- og 70-årene.

Den siste generasjonen kan det synes som om forholdet er blitt mer antagonistisk, og det kan synes som om mistroen og motviljen først og fremst kommer fra grupper med lav formell utdanning. Til forskjell fra arbeiderbevegelsens skepsis mot borgerskapet, har denne ikke rettet seg mot næringsborgerskapet, men mot det som gjerne kalles dannelsesborgerskapet, og som i motstandernes språkbruk blant annet kalles «kultureliten». Den bygger ikke minst på en oppfatning av at folk med høy utdanning ser ned på folk uten mye slik, og at de latterliggjør og diskriminerer folkelig smak og folkelige oppfatninger. Dette har vært lite studert, og i den grad slike studier finnes, gir de lite støtte til et slikt fiendebilde.

Nasjonal overlærer?

Hvilke former tar slik mistro? Den ene er motstand mot en rekke normer, lover og reguleringer i det moderne (velferds-)samfunnet som tilskrives det styrende, utdannede, sjikt i samfunnet. Det kan dreie seg om holdninger til rovdyr, fartsgrenser, røyking eller normer og forslag for hva som sunt å spise og drikke. Folk med lite utdanning opplever at velutdannede forteller dem hvordan de skal leve og hva de skal tenke og tro. Denne oppførselen ovenfra kan i blant lokaliseres til universitetet. Tanken på Universitetet i Oslo som «nasjonal overlærer» har i perioder vært tilstede i institusjonen selv.

Tillit

Tilliten til en universitetsprofessor hviler altså på ekspertise og fornuft. Den siste er som kjent en ensom ting, en uavhengig størrelse. Tilliten hviler også langt på vei på en økonomisk, sosial og organisasjonsmessig uavhengighet. En slik intellektuell uavhengighet, der professoren er både beregnelig og uberegnelig, en annerledes skikkelse, kan i lengden vise seg å være hennes styrke.

Kilder:

Teksten er et lett omarbeidet utdrag fra artikkelen "Professorene - beregnelige og uberegnelige universitetsfolk i offentligheten gjennom 200 år" trykt i Årbok for Det norske videnskaps-akademi 2009: 166-189. Novus: Oslo 2010. Artikkelen bygger på et foredrag i Vitenskapsakademiet.

Artikkelen ble skrevet mens Myhre arbeidet med boken «Kunnskapsbærerne 1811-2011: Akademikere mellom universitet og samfunn». Den ble utgitt i 2011 som bok 8 i bokverket «Universitetet i Oslo 1811-1911.»

Av Jan Eivind Myhre
Publisert 28. mai 2020 20:27 - Sist endret 28. mai 2020 20:38