Lohengrin: Et tapt kulturminne?

Landets eneste universitetsarkitekttegnede sjokolade, Lohengrin, tas ut av produksjon. Arkitekten bak Historisk museum, Henrik Bull, kunne også formgi søte gleder. I 108 år har smaken, formen og minnene bundet generasjonene sammen. Massiv Facebook-mobilisering, mediaomtale og underskriftskampanje for å bevare Lohengrin viser stort engasjement.

Lohengrin. Innpakning anno 2019. Fotograf: Kjetil Lenes
 

Den lå i en eske på disken. En gang mot slutten av 1940-årene. Avlang, rett på midten og med en runding i hver ende. Som et tegneserie-kjøttbein innpakket i blankt sølvpapir. Hun kjente smaken i munnen. Mørk, litt stram sjokolade. Søt romkrem inni. Det beste var å spise den på høykant, kjenne den lyse kremen på tunga først, spare sjokoladen. Hun så den hver gang hun hadde syklet til butikken. Lange blikk mot esken, oppfordrende blikk til de voksne. Vanligvis - ingenting. Men når det skjedde, når den sølvskimrende sjokoladen ble tatt ut og lagt frem, da ble kolonialen i bygda fylt av forventning. Navnet var sagt. Dette rare, fremmede navnet som var gymnastikk for tunga: Lohengrin.

Sjokolade – og kulturminne

Under Kulturminneåret i 2009 valgte det nasjonale sekretariatet ut Lohengrin-sjokoladen som ett av de ukentlige kulturminnene. Valget var et forsøk på å utvide kulturminnebegrepet. Tanken var at kulturminner nødvendigvis ikke trenger å være stedfaste, monumentale eller stå som symboler på viktige hendelser i nasjonens historie. De kulturminnene vi ofte har sterkest forhold til er gjerne de små tingene. De som minner om hendelser i livet vårt, eller kanskje om personer som har betydd noe spesielt for oss. Lukt og smak kan være viktige sider ved et kulturminne, eller til og med være kulturminnet. Fysisk utforming kan være en del av vår felles minnebok. Design vekker ofte nostalgi, gjenkjennelse, følelser og personlige minner. Lohengrin fyller alle disse aspektene. Sjokoladen har bundet generasjonene sammen.

Nationaltheatret. Foto: Colourbox

Opera og enerett

Lohengrin ble først lagt fram for salg i Nationaltheatret i Kristiania (Oslo). Sjokoladefabrikken Freia hadde i 1911 fått eneretten til alt sjokoladesalg i huset. Det skulle markeres med et nytt produkt. Sjokoladen skulle være kun for eksklusivt salg i Nationaltheatret. Det var verken et Bjørnson- eller Ibsenstykke som fikk æren av å gi navn til nyvinningen. Når ouvertyren til Richard Wagners opera Lohengrin bruste gjennom teatersalongen samme år lå det nye produktet klart i teatrets salgsdisk. Norges internasjonale operastjerne Borghild Langaard var hentet hjem for å synge den kvinnelige hovedrollen, Elsa. Oppsetningen var en begivenhet.

Noen egen operascene fantes ikke i Norge på den tiden. Derfor ble flere operaoppsetninger lagt til Nationaltheatret. De var ofte prestisjefylte poster på teatrets program. Dette var neppe en ulempe for lanseringen av det nye produktet. En langvarig norsk assosiasjon mellom Lohengrin-navnet og sjokolade var født. Nationaltheatret holdt godt fast på eneretten til sitt suksessrike, spiselige souvenir i et par år. Da fikk sjokoladen slippe ut av teaterets sal og inn i landets kolonialforretninger.

Fra venstre: Portrett av Henrik Bull, ca. 1900. Ukjent fotograf. Thorleif Sohlberg og Borghild Langaard i rollebilder fra Lohengrin, 1911. Fotograf: Atelier Rude. Alle foto tilhører Oslo Museum.

Arkitekt i sjokolade

Freia tok ingen sjanser med sitt nye prestisjeprodukt. Romkrem og mørk sjokolade var smakskombinasjoner man regnet med ville falle i smak hos Nationaltheatrets kresne publikum. En særegen utforming med høy kvalitet måtte også til. Hva var da mer naturlig enn å henvende seg til Nationaltheatrets arkitekt, Henrik Bull?

Arkitekten ble engasjert for å tegne både selve sjokoladen og emballasjen. Dette var i god tradisjon for Bull. Som mange av tidens arkitekter tegnet han ofte selv interiørene og innredningselementene i sine byggeprosjekter. Å tegne et spiselig element, eksklusivt for sin egen bygning, var et oppdrag som sannsynligvis ble tatt imot med entusiasme. Eller kanskje med en porsjon humoristisk sans? Om Bull fikk smaksprøver eller selv ble en livslang Lohengrin-tilhenger er ukjent.

Historisk museum: Fra Henrik Bulls interiør i jugendstil. Fotograf: Bjørn V. Johansen

Mann med mangfold

Henrik Bull var en av de viktigste og mest innflytelsesrike arkitektene i årene rundt 1900. Paulus’ kirke på Grünerløkka i Oslo var hans første store arbeid. Nationaltheatret stod ferdig i 1899. Bygningen speiler 1800-tallets interesse for tidligere stilarter som barokk, renessanse og rokokko. I detaljene snek det seg inn elementer av norsk dragestil og et nytt europeisk stiluttrykk, jugendstilen. Denne stilarten preget Bulls neste og i dag kanskje mest kjente prosjekt, universitetets Historisk museum på Tullinløkka. Her ble moderne internasjonal design kombinert med Bulls interesse for eldre norsk og nordisk kulturarv. Gjenstander i universitetets samlinger av oldsaker ga inspirasjon til ornamentikk og materialbruk. Også de etnografiske samlingene inspirerte.

Henrik Bull som designer: Kaffekanne i sølv og tre, 1905. Foto: Nasjonal-museet/Larsen, Frode. Dørgitter i Historisk museum, ca. 1902. Foto: Bjørn V. Johansen. Spisestuestol, 1896. Foto: Nasjonalmuseet/Harvik, Andreas.
 

Da Historisk museum stod ferdig i 1902 var det en viktig begivenhet i norsk nasjonsbygging. Da var Bull allerede i gang med den nye Regjeringsbygningen. Kun én fløy ble oppført av et planlagt stort anlegg. Fløyen er i dag bygningen til Finansdepartementet. Når finansministeren intervjues i sitt kontor på TV er det Bulls innredning som fyller bildet. Arkitekten var en mangfoldig formgiver også utenom egne byggeprosjekter. Han designet møbler, lamper, servise, sølv, bokinnbindinger, mynter, politiuniformer og altså - sjokolade.

Tidstypisk designklassiker…

Lohengrins hoveddekor er to runde stiliserte roser i hver ende av et smalere midtparti. Sjokoladen preges av den kraftfulle nordiske nybarokke stilen som var begynt å komme på moten i 1911. Rosene hinter både til rosemaling og til vikingtiden og middelalderens flettverksornamentikk. Vi ser fremdeles sterke trekk av jugendstilen, her med klar inspirasjon fra østerriksk design. Sjokoladens midtparti er preget med «Freia» og en stilisert bord. Tynt sølvpapir utenpå sjokoladen fremhever den spesielle kjøttbeinformen. Et magebelte i rødt papir rundt det smale midtstykket fungerer som etikett.

 

Lohengrin uten sølvpapir. Versjonen som gikk ut av produksjon i 2019. Foto: Kjetil Lenes

… med noen endringer

Utformingen har blitt noe forenklet siden 1911. Rosene på selve sjokoladen har blitt flatere og litt mer stiliserte.  Utformingen av det grafiske trykket og typografien har også endret seg noe gjennom årene. Siste redesign ble gjort rundt 2009. Freia droppet de tidstypiske hvite bordene langs det røde magebeltet og fikset på bokstavtypen i «Lohengrin». Sølvpapiret og det røde magebeltet fikk derimot bestå. Hovedpreget ble fortsatt bevart. Sjokoladekjennere har imidlertid kommentert at fyllets smak av rom ikke lenger er like markant. I stedet dominerer vanilje. En tillemping mot fyllet i andre av sjokoladefabrikkens produkter?

Massiv mobilisering

Lohengrin har lenge blitt flittig diskutert i sjokoladefora på internett. Hatet av noen – men lidenskapelig elsket og forsvart av andre. Sjokoladen ble en designklassiker, tross justeringene og fjerning av bullske border. Da nyheten om nedleggelse av produksjonen ble sluppet i februar 2019 ble det rasket en massiv mobilisering i digitale, sosiale media. Underskriftskampanjer, tips om restlagre i navngitte butikker, bytteringer og svartebørssalg eksploderte over natten. Opplevelsen av kollektivt og personlig tap var tydelig.

 

Utsnitt fra Facebook, 20.20.2019: Støttegruppen "Lohengrins venner".

Varsel om nedleggelse av produksjonen var ikke helt nytt. Lohengrin var også truet på 1970-tallet. Sjokoladen ble da reddet etter massiv protest. I 2019 avviste produsenten at noe tilsvarende kunne skje. Lohengrins siste arie var over.

Et tapt kulturminne?

Hun fulgte ivrig med på fjernsynet da oppslaget kom i Dagsrevyen, denne milde februarkvelden i 2019. På den heklede bordduken stod en skål med lange, kjøttbeinformede sjokolader. Studiolyset på Marienlyst speilet seg i sølvpapiret. Oldebarna vendte oppmerksomheten bort fra smarttelefonene. Blikkene falt på glimt av sølv.

Min mor sykler ikke lenger til butikken. Lohengrin fremkalte kanskje ikke lenger den samme ekstasen i hennes pensjonisttilværelses daglige overflod som under kolonialbesøkene i barndommens knappe etterkrigsår. Men hun pushet Lohengrin på oppvoksende generasjoner helt til siste oppdrivbare sjokoladebit var fortært. Smaken av barndom var til for å deles.

Norges eneste universitetsarkitekttegnede sjokolade er en del av vår felles minnebank. Vil Lohengrin få en ny sjanse? Kan den en gang komme tilbake? En klassisk fjellvettregel kan stå som inspirasjon for produsenten: Det er ingen skam å snu.

Artikkelen er basert på forfatterens bidrag til Ukens kulturminne, Kulturminneåret 2009. Se www.digitaltmuseum.no.

Av Bjørn Vidar Johansen
Publisert 20. feb. 2019 15:45 - Sist endret 27. mars 2021 14:12