Presseklipp: Leve uvitenheten

Arbeiderbladet, 22. mai 1962: Elise Ottesen Jensen hadde nylig et program i skandinavisk fjernsyn fra en time i seksualundervisning i en småbarnklasse. Alle var begeistret for programmet.

Med full rett. Den åpne beretningen om hvordan barn blir til var både lærerik og vakker. Bak dette programmet lå et menneskes livslange kamp mot fordommer, sneversyn og mørklegging av seksuelle spørsmål. Samfunnets støtter opphøyde uvitenhet til moral. Det som ti-tusener opplevde som noe vakkert og fint på fjernsynsskjermen, ble for få år siden stemplet som skittent og uanstendig.

Det kan være nyttig å minne om denne utviklingen når Kristelig Folkepartis fører, Kjell Bondevik, forteller Stortinget at det er umoralsk av Studentsamskipnaden å opprette et helsekontor, der legen også kan gi kvinnelige studenter veiledning i prevensjon. Opplysning på dette området var ifølge Bondevik ”opplæring til utukt”. Uvitenhet er fremdeles moralsk.

Vi er nokså sikre på at det syn Kristelig Folkeparti gjør seg til talsmann for vil høre historien til om noen år. Vi husker ennå stormen omkring utdelingen av preventiver til soldatene i Tysklandsbrigaden. Det var også opplæring til utukt. I dag, femten år seinere, hører vi ikke noe om det. Og vi tror ikke at verken feltprester eller sjhømannsprester står overfor disse protestene i det virkelige liv, ser det som noen synd at samfunnet gir soldater og sjøfolk bedre opplysning og beskyttelse. De er heller ikke dårligere kristne av den grunn.

Studentsamskipnadens tiltak er et riktig tiltak. Den samvittighetskonflikt helsekontoret skal ha brakt enkelte studenter i, har vi vanskelig for å få øye på. Ingen tvinger noen studenter til å søke veiledning i barnebegrensning. Men de som ønsker det, kan få betryggende veiledning hos en lege. Skal de heller søke den hos andre? Eller ikke søke den i det hele tatt?

Avisoverskrift og tekstutsnitt Arbeiderbladet 22. mai 1962

De som på moralsk grunnlag svarer ja på det siste spørsmålet, kan ikke regne med å bli fri fra noen samvittighetsnød. De vet – eller burde vite – at det hvert år er omkring 10 000 illegale aborter her i landet, at mange kvinner blir merket for livet, fordi de tvinges til kvaksalvere eller får ukyndig behandling. Rystende detaljer er kommet fram under rettssaker. Da hører vi gjerne: Dette må unngås. Vi ma forebygge slike tragedier.

Men enigheten forsvinner, når en ansvarlig institusjon begynner med opplysningsvirksomhet som alle vet er nødvendig. Å sette et skille mellom ugifte og gifte, som Kristelig Folkeparti gjør, frir ingen for ansvar. Det er jo nettopp de ugifte som rammes av moralistenes fordømmelse, som i fortvilelse søker kvaksalvernes hjelp og ofte blir tilføyd skader for livet. Det er de ugifte som trenger hjelp.

Også ut fra et annet synspunkt var interpellasjonen i Stortinget nedslående. Med religiøs motivering ble spørsmålet om barnebegrensning moralsk bedømt, og inntrykket var at man ønsket å mørklegge det mest mulig, for å ikke å ”drive opplæring til utukt”.

Det er en innstilling til et av tidas alvorligste problemer, som kan få katastrofale følger. Den katolske kirken rir den hardt og konsekvent og påberoper seg nettopp sin kristne etikk for å hindre all planmessig opplysning om barnebegrensning i utviklingslandene. Verden står overfor en befolknings-eksplosjon, som gjør de fattige land enda fattigere, fordi folkemengden vokser fortere enn velstanden. Men, heter det, av samvittighetsgrunner kan vi ikke gripe inn med en effektiv kampanje for barnebegrensning.

Mot en slik bakgrunn kan debatten i Stortinget fortone seg som en storm i et vannglass. Men det burde fått enkelte av talerne til å innse hva den snevre, religiøst betonte argumentasjon fører til.

Kilder

Leder, Arbeiderbladet 22. mai 1962

Emneord: [] Av Leder, Arbeiderbladet 22. mai 1962
Publisert 25. okt. 2012 19:01 - Sist endret 26. sep. 2019 15:29