Universitetsstudenter gjennom 200 år

Veien til masseuniversitetet var verken rett eller tydelig skiltet. Jan Eivind Myhre skriver studentenes historie.

Studentfest ca 1905. Ukjent fotograf. Oslo museum.

Av Anders Nordstoga

Høsten 1825 immatrikulertes 17 år gamle Henrik ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Christiania. Han hadde bestått testen for å komme inn, den såkalte ”examen artium” – eller ”førsteeksamen”, som den også ble kalt, ettersom det var den første studentene avla ved universitetet. Henrik var dermed blitt en av landets 446 universitetsstudenter. De ble undervist i innleide lokaler i sentrum av hovedstaden.

Brødstudier

I likhet med de fleste av de vel femti unge studentene i universitetets attende kull, var Henrik sønn av en embetsmann. Hans far var sogneprest i Eidsvoll. I løpet av sitt første halvannet år ved universitetet fikk Henrik innføring i et bredt utvalg fag, fra matematikk og biologi til historie og filosofi. Etter å ha bestått den såkalte ”anneneksamen”, valgte han å gå i sin fars fotspor – til tross for at hans store interesse syntes å ligge annetsteds: Henrik skrev lyrikk. Embetsstudiet i teologi var én av de to store studieretningene. Den andre var jus. En mindre gruppe studenter valgte å studere medisin. Filologi var et svært lite – og kanskje litt eksentrisk – studium.

– Henrik Wergeland var en typisk student på den måten at han valgte det man på den tiden kalte et ”brødstudium”. Man sikret seg ved å ta et studium som ledet til et yrke, selv om man kanskje helst ville studere noe annet, sier historieprofessor Jan Eivind Myhre, som for tiden skriver om UiOs historie.

Elitepreg

Universitetets elitepreg endret seg lite de første tiårene. Minst halvparten av studentene var barn av embetsmenn, altså akademikere eller offiserer. En fjerdedel var barn av næringsborgerskapet, det vil si forholdsvis godt stilte kjøpmenn og andre næringsdrivende. Den siste fjerdedelen var vanlige håndverkere, bønder, lærere og funksjonerer. Frem til 1870 kom nesten ingen studenter fra rene arbeidermiljøer.

– Det var en utpreget selektert mengde folk. Selv om Norge ikke hadde noen adel, var det en overklasse som virkelig levde opp til navnet. På den annen side var det ikke umulig for bønder og arbeidere å komme inn på universitetet. Vi fikk tidlig stor lesekyndighet. Allerede før universitetet ble grunnlagt i 1811 kunne store deler av befolkningen lese, deriblant ganske mange bønder. Undersøkelser på Nordvestlandet viser overraskende høye tall, forteller Myhre.

Prælene

Teologistudent Søren Hagerup Holck Swensen 1872. Foto: L. Szcasinski.

Kravet om å kunne latin ville likevel utelukket store deler av befolkningen fra universitetet. I en tid da det var stor mangel på kvalifiserte yrkesutøvere, spesielt jurister og medisinere, vedtok myndighetene å gjøre et unntak. Noen få – særlig blant dem av beskjeden bakgrunn – fikk adgang til universitetet gjennom en ”præliminær examen”, hvor latin ikke var påkrevet.

– Ganske nedsettende ble disse kalt ”præler”. Det faglige innholdet i studiene var like bra, men de fikk ikke de samme titlene. Istedenfor ”candidatus juris” ble de ”examinatus juris”. Som uekte studenter, fikk de heller ikke adgang til Studentersamfundet. De utgjorde et slags proletariat på universitetet, men de kunne gjøre gode karrierer etterpå, forteller Myhre.

Ordningen med preliminær eksamen ble avviklet i 1845, men allerede i 1869 ble realartium sidestilt med latinartium. Dermed kunne man igjen komme inn på universitetet uten å ha lært latin. I internasjonal målestokk var dette svært tidlig. Det bidro vesentlig til å åpne universitetet for nye samfunnslag. Kvinner, derimot, fikk ikke adgang til universitetet før i 1882.

To grupper av studenter

– Hva var det som drev de unge til universitetet de første tiårene?
– Jeg tror at for veldig mange var det en helt selvsagt ting å begynne på universitetet. De fulgte i sine fedres fotspor. Barn på denne tiden var i stor grad resultat av foreldrenes ambisjoner. Bondestudentene, som det ble flere av etter 1870, studerte som regel teologi. Presten var lokalsamfunnets autoritet. Så hvis du hadde en skoleflink sønn, var det prest du ville han skulle bli. Fogder og prokuratorer var ikke så populære. Universitetsprofessorer hadde bønder flest aldri møtt.

Studentene kunne deles inn i to grupper, forteller Myhre. Enten gikk de løs på brødstudier fordi de ville ha en posisjon i samfunnet, eller så var de genuint interesserte i fagene.

– Noen hadde drømmer om bestemte yrker, og kunne forfølge det, mens andre var drevet av faglig interesse. Sistnevnte kan ha valgt jus, medisin eller teologi fordi det var nettopp disse fagene som interesserte dem, eller de kan ha vært interesserte i andre og mindre yrkesrettede fag, men valgte å sikre seg med et brødstudium, samtidig som de forfulgte sine egentlige interesser ved siden av studiene. Mikael Sars er et berømt eksempel. Han var prest på Nordvestlandet, men var mest interessert i livet i fjæra. Han fikk internasjonalt ry for studiene, og ble kallet til universitetet som professor i biologi.

Wergelands valg

Henrik Wergeland kan altså ha tilhørt gruppen av studenter som valgte et ”brødstudium” som teologi mer av hensyn til yrkesmulighetene enn på grunn av en sterk interesse i nettopp dette faget.

– Hans interesser lå vel først og fremst i diktningen, men det er ingen grunn til å tvile på at han var oppriktig interessert i teologien. Han søkte flere prestekall som han ikke fikk, blant annet i Nannestad. Han tjente penger på å skrive, men det var ikke nok til å leve av. Til slutt endte han som Riksarkivar. Den gang var det et lite og ubetydelig kontor i et departement. Det var systemets måte å ta vare på folk som ham. Det var en anerkjennelse av hans store talent. Han fikk en fast inntekt, men arbeidet var ikke mer krevende enn at han også fikk tid til diktningen, sier Myhre.

Skolene

På siste halvdel av 1800-tallet begynte det å skje ting i det norske utdanningssystemet. I tillegg til universitetet fikk man rundt om i landet skoler for høyere utdanning uten krav om avlagt artium. Det ble opprettet, lærerskoler, sykepleierskoler, landbruksskoler, folkehøgskoler, amtsskoler, husflids- og husmorskoler og i Trondheim en ingeniørskole. En mye større del av befolkningen fikk da tilgang til høyere utdanning.

– Fra slutten av 1800-tallet fikk folk nedenfra i samfunnet mer utdanning, men ikke først og fremst ved universitetet, sier Myhre.

Åpningen av universitetsutdanningen for de videre lag av befolkningen skjedde ikke som en rettlinjet bevegelse. En stund så det ut som om eliten skulle få et fastere grep om flere av universitetsstudiene. Innenfor enkelte fag skjedde det en innsnevring av rekrutteringsgrunnlaget frem mot 1960-tallet. Dette gjaldt for eksempel medisin. Hvis man samler kategoriene håndverkere, bønder og arbeidere, utgjorde de 21 prosent av medisinstudentene mellom 1890 og 1909. Mellom 1940 og 1951 var andelen gått ned til 17 prosent. Rekrutteringen nedenfra ble altså mindre.

– I løpet av hundre år fra midten av 1800-tallet til begynnelsen av 1960-tallet gikk Norge fra å være et fattig og teknologisk tilbakeliggende land til å bli rikt og industrielt høyt utviklet, men tallet på universitetsstudenter økte veldig lite i forhold. Man kan spørre seg om ikke universitetsutdanning hadde noe med denne kolossale utdanningsutviklingen år gjøre. Svaret er at den først og fremst skjedde ved andre utdanningsinstitusjoner. Universitetet spilte bare en indirekte rolle, sier Myhre.

Eksamen i Ex.phil avholdes i Njårdhallen. Foto: Hallvard Sandberg.

Masseuniversitetet

Overgangen til masseuniversitetet skjedde på 1960-tallet. Fra 1885 til 1960 økte antallet registrerte studenter ved Universitetet i Oslo fra 1366 til 5593. I 1970 var antallet nådd 16774.

– Hvilke krefter førte til fremveksten av masseuniversitetet?
– En del av veksten skyldtes økt etterspørsel, altså at flere ønsket universitetsutdannelse. Men det er ikke hele forklaringen. Etter krigen vokste barnekullene. Det var mange flere som tok artium. Det var også resultat av et politisk ønske fra 1950-tallet. Det kom signaler fra departementet om at de ønsket økt allmenndannelse. Utdanningen i seg selv ble sett på som et gode for samfunnet, ikke bare som et middel til å fylle stillinger med kvalifisert arbeidskraft. Og ikke minst kom flere kvinner inn på universitetet. I dag er 59 prosent av studentene ved Universitetet i Oslo kvinner.
Med denne veksten i antallet studenter, skulle man tro at universitetsstudentene mistet den høye statusen de hadde nytt godt av da universitetet var en mer elitepreget institusjon. Myhre påpeker at det ikke bare er antallet studenter som bestemmer studienes prestisje.


– Det er også andre ting som bestemmer hva slags status som er knyttet til bestemte studieretninger. Man tenker gjerne på medisin som det erketypiske elitestudiet. Det har alltid vært et begrenset antall plasser, men det var først etter krigen at det ble sterkt selektert. Før 1940 hadde ikke medisinstudiet noen høy status, forteller Myhre

Hvis man kan anta at de flinkeste artianerne helst søker seg til de mest prestisjefylte studiene, kan man slutte seg til hvilke fag som var mest prestisjefylte i tiden før andre verdenskrig.

– Fra denne perioden da alle studiene var åpne, har vi artiumskarakterene til studentene ved alle de store studieretningene. Det generelle bildet var slik: de ”dummeste” artianerne studerte medisin og teologi; litt over dem lå jus; nest øverst lå realstudentene; og på toppen lå filologene, inkludert dem som studerte psykologi og filosofi.

Tøffere arbeidsmarked?

– Når var det ikke lenger sikkert at man fikk relevant jobb med en universitetsgrad?
– Også før masseuniversitetets tid gikk det opp og ned i arbeidsmarkedet. Etter den voldsomme rekrutteringen av jurister og teologer de første tiårene, ble det på 1830-tallet vanskeligere for dem å få jobb. I mellomkrigstiden hadde juristene store problemer med å få jobb. I langt større grad enn medisinere, realister og filologer, er jurister prisgitt konjunkturer i privat sektor. Det er en berømt annonse fra den tiden: ’Jurist med laud og sykkel søker jobb’.

– Hvorfor førte ikke universitetets vekst på 1960-tallet til større arbeidsledighet blant akademikere?
– Akademisk arbeidskraft trengte inn i større deler av arbeidsmarket. Antakelig fikk vi en voldsom utdanningsheving i det offentlige byråkratiet, både sentralt og kommunalt. Det har oppstått en rådgiverstand ved siden av det gamle beslutningshierarkiet. Offentlig sektor utbygdes også kolossalt, særlig på 1970-tallet. Det trengtes mange lektorer og adjunkter. Det er kanskje litt vanskeligere å få jobb nå enn på 1970-tallet, men jeg tror ikke noe annet vestlig land har lavere akademisk arbeidsløshet enn Norge.

Av Anders Nordstoga
Publisert 25. okt. 2012 18:48 - Sist endret 10. des. 2012 14:54