Professor Gudleiv Bø
Daniel Braut, hovedpersonen i Bondestudentar, er bondestudent mens hovedtyngden av studentene fortsatt kom fra embetsstanden og borgerskapet. Daniel føler seg som en inntrenger i studentmiljøet. Han omgås fortrinnsvis andre bondestudenter, og iakttar embetsmannssønnene og borgersønnene på ærbødig avstand.
Sosial indignasjon
Handlingen i Bondestudentar ses fra Daniels synsvinkel. Han er et ydmykt og forsagt barn av klassesamfunnet. Han trur på klasseforskjellene som noe naturgitt og godt enda han hører til de underprivilegerte. Det som skjer rundt Daniel, viser likevel dikterens sosiale indignasjon. Det blir en klar konflikt mellom romanens sosiale tendens og Daniels egne holdninger og oppfatninger. En klar tendens i Bondestudentar er at utdanning av ungdommer fra nye samfunnslag burde føre samfunnet i retning av ei mer rettferdig fordeling av samfunnsgodene. Denne tematikken blir likevel gjenstand for sammensatt og allsidig belysning.
Frons urbana
Daniel merker seg tidlig at studentflokken er delt. Når han så sjøl endelig har slitt seg til sin artium, og har rett til å iføre seg duskelue, venter han nærmest å bli et nytt menneske, og å se ut som en borgersønn. Men duskelua virket ikke!
"Han lagde dusken bak; lagde dusken fram; lagde dusken midt på aksli; nei. Det vart ikkje den rette svingen. Og frakken, - frakken sat, som alle frakkane hans hadde siti. Han såg ikkje ut som student. Han var ikkje student. Han var ein forklædd bonde. (…) Alle dei unge bystudentane som kom strukande fine og lette som fuglar i sol og bar duskeluva so flott og fjongt som ho skulde vera støypt til deim (…) Dei fleste (…) var folk med store plattyske namn, og med dette særskilde fine lag, som Daniel hadde undra seg yvi i alle sine dagar (…) Dei hadde i all si ferd noko trygt og sjølvbyrgt; dei hadde det som Horats kalla frons urbana; og når alt kom til alt, var visst det det sanne daningsmerke."
Klassemotsetninger
Et hovedspørsmål i boka er hvorledes overklassen prøvde å kamuflere de rådende klassemotsetningene i luftig filosofisk diskusjon. Klasseforskjellene privilegerte borgerskapets sønner økonomisk så vel som kulturelt. Hindringer lå i veien for bondestudentene, og mange ble brutt ned som mennesker. I samfunnsdebatten bagatelliserte overklassen urettferdigheten ved å hevde at det materielle er uvesentlig i forhold til det åndelige – ideene.
En talsmann for dette synet er professor Darre. Han er en lett gjenkjennelig karikatur av professor Monrad, filosofiprofessor og hegelianer, og en av de dominerende ideologene på den konservative sida i denne perioden. Darre er hovedtaleren på russefesten før Daniel skal opp til artium og inn på Universitetet. Daniel lytter henført. Han er lat og avskyr alt slags arbeid, derfor ruser han seg nå i professorens hyllest til åndens velsignelser: ”(…) det akademiske stand (…) (var) som ein høgre mannheim ovanum det vanlege livet. Den som kom herinn var dermed vigd til ideens prest; han skulde heretter (…) liva åndslivet (…) her, i åndsheimen (…) skulde ein (…) sjå Gud som han var, tala med åndi andlit til andlit.”
Sult
De konservative akademikerne og overklassen prøver å kamuflere klassemotsetningene som en filosofisk konflikt på et abstrakt plan mellom ånd og materie, men handlingsforløpet viser hvorledes økonomiske forhold gir konkrete utslag i menneskenes liv.
Et eksempel som belyser studentenes situasjon, er den måten studiefinansieringen var ordnet på i Kristiania i 1880-åra. Daniel overlevde på nåde fra velmenende velgjørere, men det ble for snaut. Han er for doven til å arbeide ved sida av studiene og prøver derfor i det lengste å klare seg ved å smiske til seg smålån fra venner og medstudenter som han ikke akter å betale tilbake. Han forfaller mer og mer. Han sulter, og skildringene vi møter her inspirerte sannsynligvis Hamsun når han skrev romanen Sult syv år senere.
"Utanfor ein hushaldshandel stana han; krambui var full av folk. Han såg med svoltne augo på all den maten som vart langa ut yvi disken, brød, smør, ost, pylsesnabbar, ølflaskur (…) Studde seg til veggen; var so trøytt. Aksline verkte; knei bar han snart ikkje. Å, å, eit grand mat, å, berre lite turt brød og eit glas vatn … han stirde med feber i augo på alle dei gode ting"
Også klærne hans blir mer og mer fillete: ”Nedetter føtane låg broki i store kne, og upptafsa og fæl utyvi dei skeive, sprukne styvlane (…) no når vinteren kom, kunde han løyne det verste av armodsdomen med vinterfrakken”
Bløffer seg til trygghet
De fysiske påkjenningene fører til at Daniel stadig forfaller mer og mer også i moralsk forstand. Til slutt stamper han til og med symbolet på sin nye studentverdighet, sjølve studenterlua. Og enda så lat han er, søker han arbeid. Da er han en så ynkelig og forkommen skapning å se på, at han er nødt til å spille fortapt sønn og nyomvendt og angrende synder for å kunne få noe oppdrag. Han går til en from kristen velgjører som i romanen kalles ’Pater omnipotens” (Allmektige fader), og som er en karikatur av en mann som i si tid hadde hjulpet Garborg sjøl – Peter Hærem. Daniel bløffer predikanten med at han har omvendt seg. Velgjøreren lar seg lure, og hjelper Daniel til en jobb som huslærer i en godseier-familie.
Her velger han motstrebende å simulere forelskelse i den betydelig eldre og ennå ugifte dattera Hanna. Familien synes åpenbart at utsiktene til å få henne anbrakt som prestekone virker forlokkende, så Daniel og Hanna blir forlovet. Studiefinansieringen er dermed i orden, i og med at det nå er blitt et anliggende for godseieren at Daniel blir i stand til å gjennomføre studiet. Han blir prest og en respektabel forsørger. Seinere viser det seg riktignok at også Daniel er blitt lurt: Godseieren står i virkeligheten svakt økonomisk, og går konkurs.
Kristiania-romanene
Bondestudentar er fra 1883 og er den første av Garborgs Kristiania-romaner. Dernest Mannfolk fra 1886, Hjå ho mor fra 1890 og Trette menn fra 1891. Mange av skikkelsene er gjennomgangsfigurer, men fokus skifter fra roman til roman slik at ulike personer blir stående i sentrum i hver bok. De fleste av dem er studenter i Bondestudentar mens mange er blitt unge akademikere i de følgende bøkene.
Virkeligheten som tegnes opp for oss er fattig, rå og brutal, men likevel er det morsomt å lese Arne Garborg. For om han skriver om djupt alvorlige ting, er prosaen hans gjennomvevd av underfundig humor. De sentrale personene avsløres, men ironien er nennsom og raffinert. Det er alltid noe tilforlatelig og sympatisk eller rørende ved romanfigurene i tillegg til det ufrivillig komiske.