Ellen Gleditsch: Professor, radiokjemiker og mentor

Av Annette Lykknes

Som universitetsstipendiat (1912), dosent (1916) og professor (1929) startet hun den møysommelige prosessen med å bygge opp et undervisningstilbud og forskningsmiljø innen radiokjemi i Norge. Gleditsch var ikke bare pioner innen sitt fagfelt; hun var en av få kvinner på universitetet og ble Norges andre kvinnelige professor.

Radioaktivitet

I 1896 hadde Henri Becquerel i Paris oppdaget at uranmineraler spontant avgir stråling, et fenomen som senere ble kalt radioaktivitet. To år senere fant Marie og Pierre Curie to nye radioaktive grunnstoffer - radium og polonium. Sammen med Becquerel fikk de i 1903 Nobelprisen i fysikk for sine oppdagelser. Marie Curie fikk i 1911 sin andre Nobelpris for arbeider innen radioaktivitetsforskning, denne gangen i kjemi. Radioaktivitet var altså helt fra begynnelsen et tverrfaglig felt, hvor både fysikere og kjemikere bidro.

Curies laboratorium

Ellen Gleditsch, som opprinnelig var utdannet farmasøyt, lot seg tidlig fenge av fenomenet radioaktivitet. Hun syntes det var fascinerende at ”stråler man ikke kunne se, virket like fullt.” 28 år gammel, i 1907, søkte Gleditsch seg til Marie Curies laboratorium i Paris. Å få plass hos Curie, i et av de ledende fagmiljøene innen radioaktivitet i Europa, ville sikre henne den beste opplæring, samtidig som det ga muligheter for videre karriere.

Oppholdet i Paris, 1907-12

Marie Curie var i 1906 blitt enke og hadde overtatt som leder for laboratoriet etter sin mann, Pierre. På grunn av plassmangel avviste hun første forespørsel om plass til Gleditsch. Men da Curie fikk høre om hennes kjemikvalifikasjoner, ombestemte hun seg, for hun trengte en kjemiker til å ta seg av isolasjon av radium fra bariumsalter. Dette ble Gleditschs hovedansvar i fem år, og hun bidro etter hvert innenfor flere debatter i den tidlige radioaktivitetsforskning, både alene og sammen med Curie. I denne perioden tok hun også licenciatgraden ved Sorbonne-universitetet. Gleditsch beholdt den gode kontakten med Curie og reiste tilbake til Paris så ofte hun hadde anledning også senere i karrieren.

Større kvinneandel

Curielaboratoriet var allerede den gang et internasjonalt senter for radioaktivitet med forskere fra mange land, og mange av dem var kvinner. Også andre fagmiljøer innen radioaktivitet i Europa hadde en større kvinneandel enn det som var vanlig i andre fag. Det finnes flere mulige årsaker til dette; én kan være forbildet i Marie Curie, en annen at fagfeltet var så nytt at nettverk av menn som var sterkt tilstede i andre fagfelt, ennå ikke var etablert. Kvinnene, deriblant Gleditsch, deltok i forskningen på lik linje med mennene og fant stor støtte i hverandre, ikke minst da de skulle etablere seg i sine hjemland.

USA, 1913-14

Etter fem år i Paris fikk Gleditsch et adjunktstipend ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Kristiania, som ga henne mulighet til å undervise radioaktivitet, lansere sitt felt og forske. Men mulighetene for å gjøre eksperimenter i Kristiania var beskjedne, og hun søkte seg igjen utenlands. I 1913/14 jobbet hun ved Sloane Physics Laboratory ved Yale University, USA, under Bertram Boltwood.

Tiden Gleditsch tilbrakte i utlandet kan på mange måter karakteriseres som en pionertid innenfor radioaktivitetsforskningen, hvor mange av de grunnleggende spørsmålene ble forsøkt besvart. Gleditschs høstet blant annet mye anerkjennelse for sin forskning på forholdet mellom radium og uran (Ra/U) i mineraler, som bidro i kartleggingen av hva radium stammet fra. I USA arbeidet hun med radiums (226Ra) halveringstid, som tidligere hadde blitt bestemt med svært ulikt resultat. Dette arbeidet ble siden fremhevet fra flere hold som en av hennes viktigste.

Dosent ved Universitetet i Oslo, 1916-1929

Da Gleditsch kom tilbake til Norge i 1914, jobbet fire professorer (deriblant Kristian Birkeland) for at det skulle opprettes et personlig dosentur i radiokjemi for henne, slik at man også i Norge kunne bygge opp et fagmiljø i radioaktivitet. Forslaget ble positivt mottatt i alle ledd og i juni 1916 ble Gleditsch, som hadde vært eneste søker, utnevnt i stillingen.

Tolv år senere søkte Gleditsch professoratet i uorganisk kjemi som ble ledig etter Heinrich Goldschmidt. Denne gangen hadde hun ikke så mange støttespillere i miljøet; de som hadde foreslått henne til dosenturet var enten døde eller pensjonerte, og Gleditsch hadde gjennom sine mange år i utlandet knyttet flere kontakter internasjonalt enn hjemme. Saken skapte debatt både internt og i media, og Goldschmidt selv argumenterte sterkt for ansettelsen av konkurrenten Odd Hassel. Flertallet av de utenlandske sakkyndige og fakultetets medlemmer gikk imidlertid inn for Gleditsch, og etter mer enn ett års saksbehandling og flere utsettelser, ble Gleditsch enstemmig valgt. Hun tiltrådte stillingen i juni 1929, og ble dermed Norges andre kvinnelige professor etter Kristine Bonnevies utnevnelse i 1912 (i zoologi).

Professor ved Universitetet i Oslo, 1929-46

Da Gleditsch ble professor i uorganisk kjemi i 1929, ble hennes ansvarsområde omdefinert fra kun radiokjemi til det mer omfattende uorganisk kjemi. Dette medførte bredere undervisningsansvar og flere timer; hun hadde ansvar for grunnundervisningen i generell og uorganisk kjemi, som ble gitt både til realistene, medisinstudentene og farmasøytene. I tillegg veiledet hun hovedfags- og doktorgradsstudenter innen radiokjemi og andre emner under uorganisk kjemi. Flere av Gleditschs studenter har beskrevet henne som en åndelig mor eller jordmor, en energetisk faglærer med ekte interesse for unge mennesker og deres problemer. ”Hvis du har et problem – gå til Ellen,” var et vanlig uttrykk blant studentene, forteller hennes etterfølger, Alexis Pappas.

Forskning møtt med internasjonal interesse

I tiden som dosent og professor jobbet Gleditsch med forskning knyttet til anvendelsen av radioaktivitet på geologiske spørsmål. Blant annet var hun opptatt av datering av mineraler basert på radioaktiv nedbrytning. Gjennom arbeidet med den radioaktive kaliumisotopen 40K, avdekket Gleditsch og hennes ungarske medarbeider, Tibor Gráf, blant annet at kalium bidro med 20 % av varmeproduksjonen i vulkanske (eruptive) bergarter på den tiden – et arbeid som vekket betydelig internasjonal interesse.

Et engasjert medmenneske

Gleditsch var internasjonalt orientert hele livet, og gjennom sine kontakter i utlandet hjalp hun norske studenter med å få studieopphold ved et annet universitet. Dels var det viktig å lære nye metoder og utvikle seg faglig, men like viktig var det for Gleditsch at studentene gjennom sine utenlandsopphold fikk utvide horisonten og lære nye kulturer å kjenne. Gleditsch hadde opplevd to verdenskriger og ville bidra til å unngå flere slike store lidelser. Hun var hele livet aktiv i, eller ga sin støtte til, fredsfremmende organisasjoner som Internasjonal kvinneliga for fred og frihet, International Federation of University Women (IFUW)/Norske Kvinnelige Akademikeres Landsforbund, Fredens forkjempere i Norge og UNESCO, for å nevne noen.

I IFUW var hun president i tre år. I denne organisasjonen kunne Gleditsch kombinere sitt engasjement for kvinners rettigheter med arbeidet for fredsbevarende nettverk verden over.

En aktiv æresdoktor

Gleditsch var aktiv til det siste. Etter at hun gikk av for aldersgrensen i 1946, skrev hun for det meste kjemihistoriske artikler, blant annet biografier om radiokjemikere. Det siste manuskriptet leverte hun rett før hun døde som 88-åring våren 1968. Av hennes mange æresbevisninger bør spesielt æresdoktoratene ved Strasbourg i 1948 og ved Sorbonne i 1962 nevnes. Ved Sorbonne ble hun hedret som den eldste levende radiokjemiske pioner, og hun ble den første kvinne som mottok en slik heder fra dette universitetet.