Forskjellsfeministen Alette Schreiner

Hun mente at kvinner og menn er grunnleggende ulike fra naturens side, og derfor har ulike naturgitte samfunnsroller. Selv var hun en profilert forfatter, samfunnsaktør og internasjonalt anerkjent medisiner og biolog.

Av Jon Røyne Kyllingstad

Alette Schreiner hører med blant de første kvinnene som tok artium og fullførte en universitetsutdannelse. Til forskjell fra sin mer kjente venninne siden studiedagene, Kristine Bonnevie, Norges første kvinnelige professor, så hadde aldri Alette Schreiner noen akademisk stilling. I stedet var hennes akademiske virke nært knyttet opp mot ektemannens (Kristian Emil Schreiner) akademiske karriere. Hun stod imidlertid ikke skyggen av ektemannen, men synes å ha vært en profilert figur i den norske offentligheten i første del av forrige århundre.

Ekteparet Schreiner drev kromosomstudier på den biologiske stasjonen i Drøbak. Ukjent fotograf/MUV

Alette Schreiner drev internasjonalt anerkjent forskning innen celleforskning og fysisk antropologi. Dessuten skrev hun lærebøker, artikler og populærvitenskapelige verk om biologiske emner og forskjellige samfunnsspørsmål. Hun var særlig opptatt av barn og unge, av kvinners stilling i samfunnet og av forholdet mellom kjønnene. Det kan se ut om det er noen paradoksale sammenhenger mellom hennes syn på disse spørsmålene og hennes livsvalg med hensyn til karrierekvinne, familie og ektemann.

Hun var født inn i embedstanden. Hun vokste opp på Eidsvoll der faren Ingvald Falch (1825–1909) var sorenskriver. I 1899 tok hun medisinsk embetseksamen, og året etter giftet hun seg med medstudenten Kristian Emil Schreiner(1874–1957). Sammen tilbragte de de neste par årene på studiereise i Europa. Han studerte embryologi, vevslære og cellebiologi. Hun studerte kvinne- og barnesykdommer.

Partnere i ekteskap og vitenskap

Alette Schreiners akademiske virke foregikk i nært samarbeid med ektemannen. Zoologen Hjalmar Broch, som i studietida hadde assistert Schreiner ved den biologiske stasjonen i Drøbak, beskrev et det nære samarbeidet mellom de to Schreinerne slik: …jeg minnes en uttalelse av senere professor H. H. Gran om hva som gjorde at ekteparet Schreiners vitenskapelige arbeider alltid lå på et så høyt plan: "Jeg har det inntrykk at fruen er den intuitive seer og han den ubønnhørlige skarpe kritiker".

Da de kom hjem fra utenlandsreisen i 1902 ble Kristian Schreiner bestyrer for Universitetets biologiske stasjon i Drøbak. Her innledet de to et samarbeid om celleforskning som fikk internasjonal betydning. Mendels arvelære ble gjenoppdaget i 1900, og ifølge kromosomteorien som ble framsatt i 1902 inneholdt kromosomene de mendelske arvefaktorer (senere omtalt som gener). Alette og Kristian Schreiner studerte den såkalte «parallelle konjugasjon», og viste at kjønnscellenes kromosomer i forkant av reduksjonsdelingen ligger parallelt med hverandre. Dette er den fasen da det skjer overkrysning av arveanlegg mellom kromosomparene.

Raseantropologi og rasehygiene

Fra 1908 ble Kristian Schreiner professor i anatomi og bestyrer for Anatomisk institutt. Da begynte de begge med fysisk-antropologisk forskning. Dette handlet i første rekke om inndeling i «raser» og forskning på disse «rasenes» evolusjon, slektskap, utbredelse og migrasjon, gjennom sammenligning av menneskers ytre kroppslige kjennetegn. De forsket på både den den norske majoritetsbefolkningens og den samiske befolkningens raseopphav, og samlet inn data om slikt som hodeform og kroppsform fra levende mennesker og levninger etter tidligere tiders befolkninger. Kristian Schreiner sørget for en sterk utvidelse av Instituttets antropologiske knokkelsamling og igangsatte omfattende antropologiske undersøkelser av landets nålevende befolkning. Mens han utga store referanseverk om hodeskaller fra arkeologiske utgravninger, konsentrerte Alette Schreiner seg om en serie fysisk-antropologiske studier av raseforholdene i dagens Norge.

Denne mannen, Torleiv Aakre (1880–1972), fra Setesdal skulle ifølge Alette Schreiner være en typisk representant for den nordiske rase og en prototypisk viking. Hun beskrev ham som intelligent, vital, poetisk, sunn og dertil ganske så kjekk. Fra boka Anthropologische Lokaluntersuchungen in Norge : Valle, Hålandsdal und Eidfjord (Oslo 1930)

Alette Schreiner var et barn av sin tid. Hun antok at menneskeheten kunne deles inn ulike raser, og at noen raser var bedre mentalt utrustet og stod på et høyere evolusjonært utviklingstrinn enn andre. Hun var imidlertid kritisk til mer ytterliggående raseteorier. Dette kom særlig til uttrykk fra slutten av 1920-tallet. Omkring 1930 framsatte både hun og ektemannen kritikk av den rasehygieniske ideen om en “nordisk” eller “germansk” eliterase. De var ikke kritiske til selve ideen om rasehygiene, men hevdet at rasehygienens oppgave var å verne om verdifulle arvelige enkeltegenskaper som fantes iblandet i alle raser.

Barns oppvekstsvilkår

Et av hennes mest kjente arbeider er den populærvitenskapelige boken Slegtslivet hos menneskene fra 1914. Her hevdet hun blant annet at samfunnet var belemret med en berme av genetisk mindreverdige individer, som burde forhindres fra å få barn. Et mer sentralt perspektiv i boken var imidlertid ideen om at oppvekstsvilkårene setter et grunnleggende preg på mennesker og at samfunnets viktigste oppgave er å ta skikkelig vare på de barna som blir satt til verden. Alette Schreiner var en forkjemper for å forbedre barns og unges oppvekstsvilkår. Hun gikk inn for de Castbergske barnelovene om barneforsorg som gav “uekte” barn rett til arv etter faren, og hun støttet arbeidet for mødrehygienekontorer og prevensjonsopplysning og argumenterte for reformer i skolen. Dessuten er Blindern studenthjem i Oslo i stor grad et resultat av hennes innsats. I denne delen av hennes virksomhet kommer hennes syn på kjønnsroller sterkt til syne. I likhet med hennes rasetenkning og hennes rasehygieniske – eller eugeniske - ideer, så bygget hun sine resonnementer om forholdet mellom mann og kvinne på biologiske premisser.

Naturgitte kjønnsroller

Forutsetningen for kulturelt framskritt var at kulturen gikk i arv mellom generasjonene. Og, ifølge Alette Schreiner var det i første rekke gjennom familien at kulturen ble arvelig. Ekteskapet var derfor ikke i første rekke en pakt mellom mann og kvinne. Ekteskapet var "den hellige pakt til vern om barnet" som var "civilisationens og kulturens grundvold”. Hun hevdet at menn og kvinner er ulikt biologisk utrustet, og derfor har ulike roller i samfunnet og i kulturutviklingen. Mannen representerte storsamfunnet, arbeidsdelingen, «sivilisasjonen» og den fremadskridende, bevisste og "oppsplittende" tenkningen. Kvinnen representerte hjemmets og familiens verden, og det naturlige. Alette Schreiner følte at mannens verden hadde vokst ut over alle grenser, og hevdet at en naturlig og harmonisk samfunnsutvikling krevde at kvinnenes og mennenes verden igjen ble brakt i balanse.

Slegtslivet hos menneskene var en folkopplysningsbok som særlig tok for seg seksualitet og fødsel.

Ifølge A. Schreiner foregikk det en naturlig utvikling i retning av et stadig mer avansert og differensiert samfunn. Dette fordret at individet i økende grad underordet seg fellesskapet og fikk sine rettigheter innsnevret. Problemet var at dette kunne gjøre menneskene til ”samfundsslaver”; underkastet mannens, arbeidsdelingens og den oppsplittende logikkens verden, som maur i ei maurtue. Men underordning under fellesskapet behøvde ikke å innebære ufrihet. Underordningen under samfunnet kunne være en frivillig selvbegrensning, ved at den enkelte følte seg som en del av det hele, og det hele som en del av seg selv. Ved å utvikle en ”slektsbundet”, ”personlig” åndskultur i tråd med menneskenaturen, og sørge for at denne gjennomsyret hele samfunnet, kunne individet både frigjøre seg og samtidig underkaste seg samfunnet. Dette fordret imidlertid at balansen mellom mannens og kvinnens verden ble gjenopprettet.

Liv og lære

Alette Schreiner kan kanskje karakteriseres som en feminist, i den forstand at hun ville styrke kvinnenes posisjon i samfunnet. Samtidig er det klart at hun mente at kvinner og menn er grunnleggende forskjellig fra naturens side, og derfor har ulike naturgitte samfunnsroller. Hun gikk ikke inn for at kvinner skulle erobre mannsbastioner, men ville i stedet heve statusen og betydningen av kvinnerollen og kvinnenes sfære på bekostning av mennenes. Denne tenkemåten står i et paradoksalt forhold til hennes egne livsvalg. På den ene siden var hun en mor og familiekvinne som, i motsetning til sin ugifte professorvenninne Bonnevie, avstod fra å forsøke å skaffe seg en selvstendig akademisk stilling. Mye av hennes samfunnsengasjement handlet dessuten om familiepolitikk, seksualopplæring, barselhelse, barn og unges rettigheter og oppvekstvilkår, altså saker som ifølge henne hørte inn under kvinnenes domene. Men samtidig hadde hun også en vitenskapelig karriere, og deltok i et vitenskapelig ordskifte. Hun sørget altså for å hevde seg også på et område som ifølge henne selv egentlig var mannens og den «oppsplittende logikkens» verden.

Av Jon Røyne Kyllingstad
Publisert 27. aug. 2018 12:25 - Sist endret 24. mars 2021 11:14