Av Øyvind Østerud, professor i statsvitenskap, leder av jubileumskomiteen
Statsøkonomi var et eget studium ved det juridiske fakultet siden før krigen. Etnografi, med studiet av seder og skikker, hadde også lengre røtter. Opprettelsen av et samfunnsvitenskapelig fakultet skjedde ikke uten strid. Sosialøkonomene med Ragnar Frisch i spissen ville gjerne forbli ved Det juridiske fakultet fremfor å bli slått sammen med noen små og uprofilerte fag. Også i andre fagmiljøer var entusiasmen ganske beskjeden. Fagene ville hegne om sine særskilte tradisjoner, fra sin base ved ulike fakulteter.
Faglige vendinger
Instituttene som skulle samles i et nytt fakultet, var alle opprettet tidligere. Psykologisk institutt gikk helt tilbake til 1909 og ble et profesjonsstudium i 1948, året etter at det ble opprettet et fagstudium med magistergrad i statsvitenskap. Sosiologi ble også eget studium med vitenskapelige stillinger etter annen verdenskrig. Sosialantropologi het etnografi helt til i 1970-årene. Navneendringen fullbyrdet en anglo-amerikansk vending i faget. Sosiologi og statsvitenskap hadde også gjennomgått en slik vending i tiårene etter krigen, fra et mer kontinentalt og tysk preget utgangspunkt. Økonomifaget ved Universitetet i Oslo fulgte også internasjonale bevegelser, med betegnelser som statsøkonomi, sosialøkonomi og videre til samfunnsøkonomi, i motsetning til bedriftsøkonomien.
Helt tilbake til 1800-tallet, lenge før fagene var formelt opprettet, har det vært drevet studier av politikk og samfunnsliv ved Universitetet i Oslo, men innenfor faglige paraplyer som jus, historieforskning, filologi og teologi. I dag ligner fagene ved fakultetet lite på de fagene med samme navn som drev sin forskning og undervisning i de første årene etter krigen. Med et visst unntak for psykologi og økonomi, var det små fag som kjempet for å etablere en faglig identitet. De fleste fag ved fakultetet er fortsatt metodisk og teoretisk sammensatte.
De evige spørsmål
Hva er egentlig samfunnsvitenskap? Det er fortsatt rester av noen av de tidlige diskusjonene, innenfor og mellom fagdisipliner. Skulle samfunnsvitenskapene være styringsvitenskaper til hjelp for myndighetene, eller systematisk samfunnskritikk fra utsiden? Var idealet de presise naturvitenskapene med sitt matematiske språk, eller tolkningsmetodene i humanistiske studier? Skulle statsvitenskap og sosiologi nærme seg økonometrien, eller sto historieforskningen disse fagene nærmere? Hvor lå balansepunktet mellom medisinsk orientert og psykodynamisk orientert psykologi? Ingen av disse diskusjonene ligger i stabilt sideleie. De har fulgt fakultetet siden starten, i skiftende faser.
Livlig fagkritisk arena
Noen faglige kamper har vært mer gjennomgripende enn andre, med høyere temperatur og innenfor flere fag. Ulike sosiale bevegelser uttrykte et kulturskifte, og satte preg på samfunnsfagene og diskusjonen om dem. Det gjelder kvinnebevegelsen, m-l-bevegelsen og positivismestriden i årene rundt 1970, forsterket av det internasjonale studentopprøret. Det gjelder også diskusjonene om «den språklige vending» på 1990-tallet, med konstruktivisme, diskursanalyse og post-modernisme som signalord. Som fagkritisk arena har SV-fakultetet vært et livlig sted. Internasjonale strømninger, kulturomslag og faglige konjunkturer har preget fakultetets utviklingshistorie.
Høykonjunktur, ekteskap og skilsmisser
Samfunnsvitenskapene sto på terskelen til sterk vekst da fakultetet ble opprettet. 1960-tallet var den første kraftige ekspansjonsfasen, med store etterkrigskull og et gunstig arbeidsmarked. Fagene fikk plassproblemer i sine leide lokaler – skoler og villaer – i Oslo sentrum. Høybygget på Blindern sto klart for innrykk i 1967. Samfunnsfagene vokste i omfang både på 1960- og 70-tallet. Under lavkonjunkturen på 1980-tallet ble det bevilget mange nye studieplasser, men et begrenset antall nye stillinger. Både hus og ansatte kom under sterkt press.
Bygget fra 1966 ble tidlig for lite. Det har huset mange, men ikke alle. Sosialantropologene var ute i en lengre periode, i en av de gamle tyskerbrakkene på Nedre Blindern. Psykologene flyttet til eget bygg i Forskningsveien i 2002. Pedagogene var oppe i en skarp fagdebatt på 1980-tallet, med striden rundt et sosialpedagogisk studiealternativ, men ble samlet i et eget utdanningsvitenskapelig fakultet fra 1996. Mediefag (Institutt for presseforskning) ble overført til HF-fakultetet i 1987, mens samfunnsgeografi ble splittet fra naturgeografi, først lagt til HF og så overført til Sosiologisk institutt i 1994. Sosialantropologisk institutt ble fusjonert med Etnografisk museum for en periode, men museet ble senere skilt ut igjen og slått sammen med noen av universitetets øvrige museer. Fakultetet har også fått to flerfaglige sentra – TIK Senter for teknologi, innovasjon og kultur, som var en sammenslåing av «Senter for teknologi og menneskelige verdier» ved HF og ESST (Society, Science and Technology in Europe)/Prosjektforum ved SV; ARENA, som ble et fast senter for Europaforskning ved fakultetet i 2004, etter en tiårsperiode som forskningsrådsprogram.
Blikk fra utsiden
Institutt for samfunnsforskning er en privat stiftelse som har spilt en betydelig rolle for rekrutteringen til samfunnsfag, og for den faglige utviklingen, siden 1950-årene. Den eksterne instituttsektoren har generelt hatt stor betydning for utviklingen av samfunnsforskningen ved universitetet, gjennom samarbeid og som rekrutteringsbase. Endringer i forskningsfinansieringen, blant annet gjennom utviklingen av Forskningsrådet, har formet mye av forskningsprofilen. Programsatsingen i Forskningsrådet har satt sitt preg på universitetsmiljøene.
Økonomene har markert seg internasjonalt med «Riksbankens Jubileumsfonds pris til Alfred Nobels minne» både til Ragnar Frisch (1969) og Trygve Haavelmo (1989). I 2007 ble det første «Senter for fremragende forskning» ved fakultetet – om den nordiske modellen – opprettet ved Økonomisk institutt. I 1998-2003 hadde Makt- og demokratiutredningen sete ved Institutt for statsvitenskap; en rekke forskere fra de ulike fagmiljøene ved fakultetet deltok i arbeidet. Eksternt finansierte programmer, også gjennom EU og det europeiske forskningsrådet, har økt i omfang i de seneste årene. Instituttene ved fakultetet konkurrerer i større grad på samme marked som den eksterne instituttsektoren.
Forskjellige studieordninger
I 1963 og de neste 40 årene var studieordningene i de ulike fag svært forskjellige. Psykologi og økonomi har en lang historie som embetsstudier, mens de øvrige lenge hadde grunnfag, mellomfag og magistergrad. Magistergraden ble gradvis erstattet av hovedfag, og på 1990-tallet fikk alle hovedfagsstudiene et kurssystem, slik statsvitenskap hadde hatt det siden 1970-årene. Kurssystemet, der faglærer var ansvarlig for kursinnhold og pensum, bidro til å dempe de faglige dragkampene om et fellespensum for alle på høyere grad. Den store samordningen skjedde med den såkalte kvalitetsreformen tidlig på 2000-tallet.
Flere studenter og flere jenter
Fakultetet hadde samlet rundt 800 studenter i 1963 og omkring 5000 i 2012. Samfunnsfagene er i dag lukkede studier, med begrenset opptak, av hensyn til studiekvaliteten. I 1963 hadde fakultetet hovedsakelig mannlige studenter. I 2012 er andelen kvinnelige studenter rundt 65 %, med atskillig variasjon mellom fagene (Økonomisk institutt har en kvinneandel på 47 % mens psykologi har 78 % kvinnelige studenter).
Fra kollegium til ledelse
Fakultetet og instituttene blir styrt på en annen måte enn i de første tiårene. Øverste styringsorgan både faglig og økonomisk, var et stort fakultetsråd med 5-6 valgte representanter fra hvert institutt. Her ble alle fagbedømmelser ved tilsettinger og alle innstillinger til doktorgrader sirkulert og godkjent, eller forkastet, ved flertallsbeslutninger. Dermed hadde et flerfaglig kollegium stor innflytelse inn i de enkelte fag. De enkelte fagmiljøene måtte argumentere overbevisende både for stillingskrav, ansettelser og budsjettbehov. Instituttenes representanter ble valgt blant de ansatte ved eget institutt, der instituttrådet var høyeste organ. Her satt alle vitenskapelig ansatte i kraft av sin stilling, i tillegg til valgte representanter for stipendiater, kontorpersonale og studenter.
Det var først med de store studiereformene fra 1990-tallet at antallet administrativt ansatte vokste sterkt, både på fakultets- og instituttnivå. Samtidig er instituttene blitt faglig og administrativt mer autonome, med en valgt instituttleder med videre fullmakter enn før, et valgt instituttstyre og et valgt fakultetsstyre med ekstern representasjon. Tilsetting av vitenskapelig ansatte er blitt en mer lukket prosess, men kriteriene er utvidet ved at intervju og prøveforelesning kan rokke ved rangeringen av skriftlig produksjon.
Færre møteplasser, men mer flerfaglighet
Med nedleggelsen av fakultetsrådet er en sentral møteplass for flerfaglig debatt og fagkontakt borte. Et uttrykk for samme tendens er nedleggelsen av felles kantine for ansatte. Matpakkene er flyttet til de enkelte institutter og kontorer. På studiesiden derimot, er det opprettet nye kontaktformer. Ved lavere grads studier er det nye flerfaglige programmer, og studenter med ulike planer for masterstudiet kan møtes i valgfrie kurs. Fakultetet har også opprettet flerfaglige masterstudier – et i teknologi, vitenskap og samfunn, et i konflikt og fred og et i organisasjon og ledelse.
Samfunnsoppdraget
Det blir brukt atskillig penger på samfunnsfag i Norge, både direkte til universitetene og gjennom forskningsråd og departementsmidler. Fagene betaler tilbake gjennom forskning og publisering, men også i en mer direkte samfunnstjeneste.
For det første foregår den viktigste formen for formidling gjennom utdanning og yrkesrettede studier. Samfunnsfagene har etablert seg tungt i norsk arbeidsliv. Økonomien har vært en sentral forvaltningsprofesjon siden annen verdenskrig. Psykologene er et viktig innslag i norsk helsevesen. Statsvitenskap ble også forvaltningsprofesjon gjennom en målrettet satsing fra 1960-tallet. Sosiologene har sentrale nisjer både i offentlig og privat sektor, mens sosialantropologene fikk nye ekspansjonsmuligheter gjennom innvandringen fra fjerne land. Arbeidsmulighetene er stadig gode.
For det andre spiller samfunnsfagene en stor rolle i offentlige utredninger, styrer og utvalg. De store utredningene av samfunnsproblemer har på mange måter vært en skandinavisk spesialitet etter krigen, og samfunnsvitenskapene har satt sine spor i utredninger av velferd, fattigdom, fordeling, arbeidsmarked, makt og innvandring.
For det tredje spiller samfunnsvitere en betydelig rolle i offentligheten, over hele spekteret fra forskningsformidling over kommentarinnslag til meningsytringer på mer og mindre faglig grunnlag. Når mediene vil ha en annen røst enn politikere og journalister i en aktuell sak, blir gjerne en samfunnsviter spurt. Også her er hvert enkelt fag mangfoldig, med ulike perspektiver og vurderinger. Derfor blir det også mye intern diskusjon rundt samfunnsfagenes eksterne rolle. Av og til blir samfunnsforskning gjenstand for offentlig flombelysning, som under den store Hjernevask-debatten i 2010. Mye av bakgrunnen ligger i den prekære balansen mellom det analytiske og det normative i studiet av menneske og samfunn.
