Forskere i felt

Sosialantropologer er reisende akademikere. Å være ute i felt, å leve en periode i miljøer folk vet lite om, er fagets varemerke. Og feltet kan like gjerne være indianere i Sør-Amerika som en ungdomsklubb på Bøler. Målet er: å forstå miljøer fra innsiden gjennom selv å delta i dem.

Av Linn Stalsberg

I begynnelsen het ikke faget sosialantropologi. Det begynte som etnografi, og etnografi begynte slik: Da Universitet i Oslo ble grunnlagt i 1811 havnet en hel del gamle gjenstander i deres eie. Oldsaker, gamle mynter og andre rare ting. Det kom stadig mer - fra misjonærer og oppdagelsesreisende. For å vise frem alt dette, opprettet universitet tre museer. Det siste av dem, Etnografiske museum, ble opprettet i 1857.

Skjold fra Borneo i Etnografisk museums samlinger. Foto: Ann Christine Eek/Kulturhistorisk museum.

Fra ting til folk

Frøet var sådd for faget etnografi, et fag som skulle ha fokus utenfor Europa. Det var ”naturfolkene” og deres kulturer man skulle studere. Mange av studentene ville bli geografilærere i høyere skole. Etter hvert ble det ikke interessant nok for forskeren å studere gjenstander på et museum. Forskeren ville ut å se for seg selv! Altså, gjøre feltarbeid. Fra 1950-tallet begynte mange å ta i bruk betegnelsen sosialantropologi om faget, selv om det skulle gå enda 30 år før dette ble formalisert.

Ambisjonene for sosialantropologi var det intet å si på. Førsteamanuensis Harald Eidheim skrev i forbindelse med fagets 25-års jubileum i 1989: ”Eit fag som sette andre i skuggen og ga ny og nyskapande innsikt i samfunn og kultur. Ikkje noko mindre”.

Feltarbeid ute og hjemme

At mange begynte å kalle faget sosialantropologi, var et skifte som markerte at det ikke var etnografiske fakta, men sosialantropologisk analyse som sto i sentrum. Samtidig ble feltarbeidet definert på nytt: Nå var det ikke bare ”primitive” samfunn utenfor allfarvei man skulle studere, men samfunn og kultur generelt. Også paradokser og gåter i vår egen samtid og samfunn krevde svar. Stikkord var for eksempel utviklinghjelp, innvandring, rasisme, motkultur eller bedriftskultur.

Det kunne like gjerne bety feltarbeid i en fiskefabrikk i Lofoten som Australias villmark. Slik hadde det seg at en del forundrede studenter måtte høre forelesninger om småvokste Australopothecinae, mens de selv drømte om å gjøre feltarbeid på en helsestasjon i Drammen.

Fagets stolthet

Feltarbeidet var uansett sosialantropologenes stolthet. Man skulle på innsiden av noe annet. Det handlet om å formidle kulturforståelse og det å klare seg selv i fremmed landskap. Å skaffe seg kunnskap om andre, utenfor universitetets vegger. Man skulle møte ”de andre”, med respekt og interesse. Mange brukte mye tid på å lære seg nye språk. For mange studenter har feltarbeidet på mange måter blitt sosialantropologiens selve rite de passage, kanskje omsluttet av en viss mystikk?

Drømmen om å bli pelsjeger

En vanlig dag på havet utenfor Hellingvær. Fra Brochs feltarbeid hos kystfiskere i Nordland. Foto: Harald Beyer Broch.

For noen var det nettopp feltarbeidet som gjorde at deres villeste barndomsdrømmer kunne bli virkelig. Harald Beyer Broch, professor emeritus ved Sosialantropologisk institutt, forteller hvordan guttedrømmen å bli pelsjeger ble vekket til live da han hørte Georg Henriksen forelese om sin tid hos Naskapi-indianerne. Målet for Broch ble etter denne åpenbaringen å komme seg til Canada og Hareindianerne. På tross av at han egentlig ikke likte å prate med andre mennesker, en viss svakhet i antropologisk feltarbeid, dro han av gårde. Han ble tatt godt i mot, selv om antropologer ikke var populære hos indianerne. De ville gjerne ha han med på jakt, men likte ikke at han stilte spørsmål. Se og prøv selv sa de. Dermed fikk Broch prøve seg som pelsjeger etter prøv og feil-metoden.

Som mange antropologer i felt ble også Broch politisk vekket opp: Overgrep fra multinasjonale selskaper som truet indianernes livsgrunnalg bidro til at magistergraden hans ble en analyse av stor-politisk spill. I dag sier han:

Ingen ferietur

-Feltarbeidet – mulighetene det ga – var selve drivkraften for studiet – og har fortsatt å vært det gjennom hele karrieren som profesjonell sosialantropolog. Dette er i og for seg litt underlig; etnografisk feltarbeid er ingen ferietur. De medfører alltid en rekke ubehagligheter og en del prøvelser. Jeg har alltid gruet meg når tiden for avreisen har nærmet seg og ofte lurt på hvorfor i all verden jeg gjør dette. Likevel trekkes man mot dette ukjente, sier Beyer Broch og legger til:

- Det kan være en prøvelse å møte ukjente mennesker man vet man etterhvert blir ganske avhengige av.

Selv har han blant annet drevet feltarbeid på flere små øyer i Indonesia, i håndballmiljøer i Akershus og hos kystfiskere i Nordland.

Strandet på feil felt

Ofte var det et strev bare å komme frem til feltet, og noen ganger kom ikke antropologen frem i det hele tatt:

- På vei til feltarbeid i Indonesia var målet en liten øy som heter Madu, men dit kom jeg aldri. Etter en måned på reise fra Ujung Pandang der vi hadde både dårlig vær og lite sjødyktige båter og sjømenn, kom jeg til øya Bonerate. Men her ville ikke kapteinen seile videre til Madu. Jeg hadde bestemt meg for at jeg i alle fall ikke skulle gjøre feltarbeid her, fordi jeg hadde lest svært negativ omtale av øya og beboerne i nederlansk litteratur. Allikevel - der og da ga jeg opp, jeg turte ikke bruke lengre tid på å reise, og ble værende på Bonerate nesten et år, forteller Broch.

Broch hadde fått beskjed om at han ikke trengte betale for turen, fordi han var ”fylkets” gjest. Dette papiret rev mannskapet imidlertid i stykker, før en kar grep han i beina og holdt han utenfor båtstripa. Da betalte Broch.

Fra museum…

I november 1963 ble Institutt for etnografi opprettet ved UiO, og etablerte seg i lokalene etter indo-iransk institutt på Historisk museum. Dette var samtidig med Blindernutbyggingen. Debatten sto om etnografi da var en humanistisk disiplin, eller skulle inn i det nye fakultetet for samfunnsvitenskap. Det endte med å bli det siste, og sakte men sikkert løsrev instituttet seg helt fra Etnografisk museum.

… til brakkeliv på Blindern

Men akkurat hvor på fakultetet skulle man gjøre av disse etnografene? På grunn av debatten rundt fakultetstilhørighet kom ikke instituttet helt med i planleggingen av Samfunnsvitenskapelig fakultet. Instituttet fikk tildelt en ørliten plass i Eilert Sundts Hus i 1968. Men studentene strømmet til, plassen ble rask for liten. Løsningen ble å flytte hele instituttet til en rød tyskerbrakke på Nedre Blindern i 1974. Brakka hadde visstnok huset russiske fanger under krigen og var flyttet fra Etterstad. Her i brakka holdt de til i hele 15 år, sammen en med hel skokk mus man drev kjemisk krigføring mot, før det atter ble plass til dem i det samfunnsvitenskapelige miljøet.

Institutt for etnografi foran Fysikkbygningen. Ukjent fotograf/MUV.

Mot nasjonalstater og imperialisme

Instituttet var fra starten av preget av bredde i forskning og feltarbeid. Arbeid i Afrika, studier av samene, og marxistisk og kritisk antropologi fikk raskt fotfeste i Oslo. Mange ble, som Beyer Broch, politiserte under opphold i fremmede felt. Mange tok minoriteters side i kamp mot nasjonalstater og imperialisme. I Alta-saken støttet absolutt alle norske sosialantropologer samenes sak.

Antropologien kommer ”hjem”

Først i 1977 ble navet sosialantropologi kanonisert, etter flere års masing fra flere ansatte.

Etterhvert som stadig flere tok hovedfag eller Master innenfor sosialantropologi har også antall studier av snevre miljøer, som ungdomsklubber, økt i omfang.

-  Det har alltid vært uenighet om feltarbeid hjemme og ute. Men det er opplagt at det kan gjennomføres både gode og slette feltarbeid hjemme – og ute! Meningene rundt dette er litt ujevnt fordelt ved instituttet, sier Beyer Broch.

- I tillegg er studiene strukturrasjonalisert, deriblant er feltarbeidet forkortet – det har stor betydning for hvilke problemstillinger det er mulig å undersøke gjennom et feltarbeid, sier Broch. Det er blitt vanskelig å jobbe på samme måte, og å bruke like lang tid i felt, som før. Broch minnes konservator ved Etnografisk Museum, Johannes Falkenberg: Han arbeidet som mannskap på en norsk lastebåt for å komme seg til Australia. - Om jeg husker rett tok den turen ca. et halvt år! sier han.

Ingen ferietur

I dag reiser unge mennesker generelt. Dette gir dem et større erfaringsgrunnlag når det gjelder hvor de vil – eller ikke vil – gjøre feltarbeid, mener Broch. Han understreker at feltarbeid likevel ikke er å anse som en ferietur. Mange felt er nokså utilgjengelige. Studerer man sør-amerikanske indianere som lever i sumpområder, kan feltarbeidet innebære å måtte dra  langt til store avfallsplasser på jakt etter ting. Arbeidet kan bli mer tøft enn eksotisk.

Men er det slik at medstudenter og kolleger flokker seg rundt den hjemkomne feltarbeider for å høre om at det spennende vedkommende har opplevd i sumpen eller på fiskefabrikken?

- Om noen flokker seg rundt, går det i så fall fort over. Ofte har kolleger forbausende liten tålmodighet til å høre om etnografiske detaljer, avslutter Broch.

Kilder:

Klausen, Arne Martin (red.) 1989: ”Sosialantropologi ved Universitetet i Oslo : Institutt for sosialantropologi gjennom 25 år, 1964-1989”.

”Norsk Sosialantropologi 1993 – et utsnitt. Rapport fra fagkonferansen i sosialantropologi mars 1993”. Utgitt av Norges Forskningsråd

Av Linn Stalsberg
Publisert 25. apr. 2013 14:47 - Sist endret 5. nov. 2019 11:07