Av Linn Willetts Borgen
På 1870-tallet var det flere som så behovet for et kunsthistoriestudium ved universitetet. Mange anså at Lorentz Dietrichson (1834-1917) ville være rett mann til jobben. Han hadde bred erfaring fra Sverige: I 1860 ble han dosent ved Universitetet i Uppsala, innen fagene estetikk og nordisk litteratur. I 1866 ble han utnevnt til amanuensis ved Stockholms Nationalmuseum. Tre år etter fikk han et professorat i kunsthistorie ved Fria Konstnernas Akademi. Hans forelesninger i Sverige kunne trekke opp mot 1000 mennesker. Stortinget opprettet et ekstraordinært, persontilknyttet professorat, og Dietrichson ble Norges første kunsthistorieprofessor i 1875.
Samlingen av kunsthistorisk undervisningsmateriale
I vår tid med digitalisering og billige flybilletter er kunstens tilgjengelighet en helt annen enn i 1870-årene. Dietrichson skaffet en samling av fotografier, grafikk og malerier som kunne illustrere undervisningen. Dette var helt grunnleggende for det nyopprettede faget. Allerede før han tiltrådde skrev han et brev til universitetskollegiet om hva han trengte. Listen hadde en total prislapp på 5000 spesidaler, en anselig sum den gangen. Ønskene ble ikke innfridd i sin helhet, men det første innkjøpet til samlingen fant sted allerede i 1876. Fra 1878 ble det innvilget et fast tilskudd på 1200 kroner i året. Samlingen vokste videre under senere professorer, deriblant Carl Wille Schnitler, Anders Bugge og Axel Seeberg, og består idag av 12 000-13 000 gjenstander.
Fotografi og grafikk
De vanligste måtene å gjengi kunst på var fotografi og grafikk. Begge deler ble brukt hyppig i undervisningen. De eldste fotografiene i samlingen er fra midten av 1800-tallet, og mange av dem tilhørte opprinnelig Dietrichson, som solgte dem til universitetet i 1879. Han mente selv at fotografi var velegnet når man ønsket helhetsoversikt og sammenheng, men at bildene ofte ikke var klare nok til å brukes i detaljstudier. Når man skulle se motivet tydelig var grafikk å foretrekke.
Både fotografi og grafikk kunne presenteres i form av plansjeverk, som man ofte hadde muligheten til å abonnere på. Blant annet fantes det abonnementer på plansjer fra arkeologiske utgravninger, som viste fremdriften i arbeidet. Dietrichson var opptatt av å holde samlingen oppdatert med slike tilskudd.
Den bergske akvarellsamling
Kunstneren Hans Johan Frederik Berg (1813-1874) reiste rundt i Europa og laget kopier av kjente malerier. Han jobbet hovedsakelig i akvarell, gouache, pastell og blyant. Dietrichson skrev om ham at “Overalt – hvor man kom – kunde man træffe til at se den flittige Kunstner plantet foran sit Staffeli i de store Samlinger”. Bergs kopiserie ble utstilt i Tyskland, Sverige og Norge, og fikk flere gode mottagelser.
Det ble foreslått at samlingen burde anskaffes til Nasjonalgalleriet og brukes i undervisning. Særlig filosofiprofessor Marcus Jacob Monrad gikk inn for dette. Dietrichson var ennå ikke blitt formelt ansatt ved universitetet, men støttet Monrad og mente bildene ville være et ”uvurderligt og uundværligt forelæsningsmateriale for en lærer i kunsthistorie”. Derimot var mange av datidens kunstnere kritiske. De mente at kvaliteten var for varierende til å forsvare kostnaden, som tilsvarte det dobbelte av museets innkjøpsbudsjett. Tross motstanden ble 275 av Bergs bilder anskaffet i 1875. Kort tid senere ble Dietrichsons professorat godkjent, og kopiene ble formelt overført til universitetet i 1882.
Den bergske akvarellsamlings store fortrinn som formidlingsverktøy var at man kunne vise de ulike malerskolenes fargebruk, noe som ellers var vanskelig. Dietrichson mente dette veide opp for en “ofte inkorrekt, næsten altid noget svag tegning”.
Lysbildeapparat i brannsikkert rom
I takt med den teknologiske utviklingen ønsket Dietrichson seg et lysbildeapparat. I korrespondanse med universitetsledelsen argumenterte han for hvor nyttig en slik innretning ville være. Kostbare innkjøp måtte i midlertid behandles av Stortinget, som først sa nei. Noen år etterpå fikk universitetet likevel gjennomslag, og i urbygningen ble det bygget et eget brannsikkert rom til apparatet. Dette lille kammeret er fremdeles bevart. Fra og med 1913 ble det jevnlig kjøpt inn lysbilder til Samlingen av kunsthistorisk undervisningsmateriale.
Forelesninger for allmenheten
De fleste av Dietrichsons forelesninger var åpne for allmenheten og ble annonsert i dagspressen. Undervisningen kunne tiltrekke seg mange tilhørere, og universitetets festsal ble ofte brukt. Han arrangerte i tillegg runder i Skulpturmuseet, med utgangspunkt i gipsavstøpningene der. Det ble ikke satt opp pensum eller faste eksamener, og forelesningene hadde gjerne en populær form.
Dietrichson tok for seg de fleste kunsthistoriske perioder. Han startet med den orientalske antikken og jobbet seg fremover til gresk og romersk tid. Han foreleste også om kunsten fra senantikken, middelalderen, renessansen, barokken og 1800-tallet. I tillegg underviste han i mer spesialiserte emner. På de første forelesningene hans var det 350 tilhørere i gjennomsnitt. Antallet holdt seg høyt for de mest populære emnene, som gresk antikk og italiensk renessanse. Om lag 150 mennesker var vanlig.
Derimot var interessen mindre for foredragene om romertiden, som i 1882-83 endte med å ha rundt 20 tilhørere. Fremdeles var romerne ansett som ingeniører mer enn estetikere. Dietrichson selv kjente derimot Romerrikets kunst godt, etter flere lange studieturer til Italia. Noen av de eldste gjenstandene i samlingen er fotografier fra Roma. Disse er interessante som fotohistorie, men forteller i tillegg om hvordan byen fremsto for 150 år siden.
Norsk kunsthistorie
Da Dietrichson tiltrådde som professor hadde han fra begynnelsen av et nasjonalt prosjekt. Han følte særskilt ansvar for å arbeide med norsk kunsthistorie, både for å kartlegge den og som et ledd i folkeopplysningen. Dette kom til syne i undervisningen, der han forsøkte å formidle den lokale estetikkens særpreg, innen bøndenes folkekunst så vel som nyere malerier.
Middelalderens kunst og arkitektur fikk en spesielt sterk stilling, som levninger fra en nasjonal storhetstid. På 1880-tallet var periodens monumenter for lengst gjenoppdaget av Fortidsminneforeningen og nasjonalromantikerne, og arkitektene hadde begynt å bygge i dragestil. Likevel var det så sent som i 1884 bare åtte fremmøtte på Dietrichsons forelesninger om stavkirkene. Til gjengjeld var en av dem prins Eugen, kong Oscar IIs kunstnerisk anlagte sønn.
Samtidskunst
I tillegg til gjengivelser av historiske verk inneholder samlingen kunst fra Dietrichsons egen periode. Han engasjerte seg i samtiden, og skrev den første monografien over en norsk maler – om Adolph Tidemand. Denne kom ut i 1878-79, kort tid etter kunstnerens død. I 1880 begynte han å forelese om 1800-tallets kunsthistorie. Mens Dietrichson var leder for Nasjonalgalleriets styre fikk han dessuten kjøpt inn en del nyere verk til museet.
Samtidig havnet professoren i konflikt med mange av de unge kunstnerne, og debatten var særlig opphetet i 1880-årene. I sine erindringer nevner Dietrichson selv Fritz Thaulow, Otto Sinding og Ludvig Skramstad blant dem som hadde lagt ham for hat. Man reagerte mot den sentrale posisjonen han hadde innen kunstlivet, og at han satt med makt kunstnerne selv kunne forvaltet. Dietrichson selv hevdet at han ikke ønsket alle vervene han fikk.
Det ble også anført at han var for konservativ. Dietrichson kritiserte mange av de nye –ismene i kunsten. Han mente man ”tog Farvel med Livet og gav sig Theorierne i Vold”, innenfor retninger som impresjonisme, kubisme og futurisme. Med ”denne Hexesabbath, hele dette Virvar af aandrige, men sjælløse Farve-Experimenter og intet Andet” svek man ”den store Gjerning, Kunsten hidtil havde gjort, at befrugte Folkets Fantasi, dets Følelse, dets Tanke, med ét Ord dets Cultur”. Dietrichson prøvde likevel å nyansere sitt eget syn ved å påpeke at det mest var de unge kunstnernes teorier han mislikte, mens han alltid hadde rost deres verk.
Kunsthistoriske øvelser
Dietrichson arrangerte etter hvert også gruppeundervisning, som han kalte ”kunsthistoriske øvelser”. Mange av disse foregikk i hans eget hjem, og deltakerne var spesielt interesserte studenter. Flere av dem fikk senere fremtredende stillinger i norsk kulturliv, blant annet Jens Thiis, Harry Fett og Carl Wille Schnitler. Med et smalt publikum kunne man gå dypere inn i emnene, og det var særlig her samlingen av undervisningsmateriale ble brukt. Fremvisningen foregikk ved at plansjer og bilder ble hengt opp eller satt på staffeli.
Presentasjon av forskningsresultater
Dietrichson mente at undervisningen måtte suppleres med forskning dersom kunsthistorie skulle følge akademiske standarder og dekke samfunnets behov. Hans forskningsresultater ble gjerne presentert i forelesninger først, og senere publisert i bokform. I samlingen av kunsthistorisk undervisningsmateriale finnes originale illustrasjoner fra to av Dietrichsons bøker, De norske stavkirker: studier over deres system, oprindelse og historiske udvikling: et bidrag til Norges middelalderske bygningskunsts historie (1891-92) og Monumenta Orcadica: Nordmændene paa Orknøerne og deres efterladte Mindesmærker (1906)
I forbindelse med begge disse prosjektene reiste Dietrichson for å gjøre egne undersøkelser. Under arbeidet med stavkirkene dro han til Russland for å utforske J. C. Dahls teori om innflytelse fra russiske trekirker. Fra denne turen finnes en rekke små tegninger. Han konkluderte med at det ikke fantes noen sammenheng mellom de russiske kirkene og stavkirkene.
I år 1900 reiste Dietrichson og arkitekt Johan Meyer til Orknøyene, for å studere spor etter Norgesveldet i middelalderen. De besøkte kirker og ruiner, samt keltiske og skotske monumenter. Meyer hadde for anledningen lært seg å fotografere, og tross tungt utstyr og en del ulendt terreng fikk de sikret en liten samling bilder.
Aldri nok undervisningsmateriale
På et tidspunkt fikk Dietrichson spørsmål fra Stortingets budsjettkomite om når bevilgningene til undervisningsmateriale kunne opphøre. Professoren skal da ha svart: ”naar den sidste Udgravning er gjort, den sidste Statue er hugget og det sidste Billede malet”.