Av Bjørn V. Johansen
Christiania sett fra Ekeberg 1814. Maleri av Margrethe Kristine Tholstrup. Tilhører Oslo Museum. Wikimedia Commons.
Artikkelen er en fortsettelse av Universitetet blir til: Frem mot grunnleggelse.
Kronprins Frederik tok makten i Danmark-Norge i 1784. I begynnelsen stod kronprinsregenten for en reformvennlig og liberal politikk. Fire år seinere besøkte han Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim. Et ønske om et norsk universitet ble lagt frem for ham personlig. Velstående trelasteksportører og godseiere på Østlandet fulgte opp i 1790-årene. Debatten ble senere kalt for ”Universitetsurolighedene i Norge”.
En egen komité ble oppnevnt for å arbeide med saken, og det ble ulyst en pris for beste forslag til organisering av et norsk universitet. Vinneren, Christen Henriksen Pram, fremholdt at et norsk universitet – eller ”høyskole” – måtte være et supplement til København. I de andre innkomne forslagene dominerte patriotiske ideer. Kritiske røster viste til at Norge i europeisk sammenheng var ganske alene om å bli nektet et eget universitet.
Farlig trussel?
Komiteen sendte i 1795 et forslag til kronprinsregenten om å få opprette et universitet i Norge. Søknaden ble avslått. Trang økonomi gjorde det uaktuelt. Men i stedet skulle de norske katedralskolene få rett til å holde den første eksamen ved universitetet – examen artium. Begrunnelsen var reell nok: Komiteen hadde nå forutsatt at driftsutgiftene for et norsk universitet måtte dekkes gjennom overføringer fra Danmark. Samtidig ble det antatt i norske kretser at dette ikke var den eneste grunnen. Et norsk universitet kunne være en trussel. København skulle være unionens sentrum, og Frederik fryktet tendenser til opprør. Flere av medlemmene i universitetskomiteen var allerede på listen over farlige opposisjonelle. Rapporter hadde fortalt om demonstrative feiringer av den franske revolusjonen i Norge. Det tryggeste var å avvise forslaget.
Det kongelige Selskab for Norges Vel
Norge ble isolert fra Danmark som følge av krigen i Europa. Britiske krigsskip sperret trafikken til sjøs. På land ble det krig med Sverige. Danmark-Norge hadde alliert seg med Napoleon, mens svenskene stod på Storbritannias side. Den politiske situasjonen gjorde at Frederik – siden 1808 kong Frederik VI – måtte oppnevne en regjeringskommisjon i Christiania (Oslo) til å styre Norge på hans vegne. Det ble nå større muligheter for å utvikle en selvstendig norsk linje på tvers av kongens politikk.
Grev Herman Wedel-Jarlsberg ble en betydelig lederskikkelse innenfor disse kretsene. Han var embetsmann, hadde erfaring fra regjeringskontorene i København og landets fremste adelsmann. I tillegg hadde han giftet seg inn i Ankerfamilien – en av Norges rikeste. I 1809 var grev Wedel sentral i stiftelsen av det som snart skulle bli kalt Det kongelige Selskab for Norges Vel. Selskapet skulle arbeide for alt som kunne tjene Norge materielt og åndelig. Et norsk universitet ble en kampsak.
1809: En norsk høyskole?
Frederik VI var fremdeles sterkt imot tanken. En slik institusjon ville kunne bidra til å skape enda større rift mellom Danmark og Norge, mente kongen. Norsk misnøye ble derimot møtt med et forslag om å opprette professorater ved de norske katedralskolene, hvor man skulle få eksamensrett for de innledende universitetsstudiene. Forslaget ble snart endret til å omfatte opprettelsen av en norsk høyskole, lagt i forbindelse med Bergseminaret på Kongsberg. Avlagt examen artium eller latinkunnskaper skulle ikke være nødvendig. Naturvitenskap, økonomi og teknologi skulle stå som sentrale fag. Forslaget ble ikke godt mottatt i Norge. En høyskole var ikke det universitetet man mente landet trengte.
1810: Mnemosyne
I desember 1809 hadde Norges Vel utlyst en konkurranse om en prisoppgave ”Om Universitets Oprættelse i Norge”. Innleveringsfristen var 1. november 1810. Grev Wedel og svigerfaren Peder Anker finansierte premiering av de beste bidragene. Vinneren ble en adjunkt ved Christiansands Katedralskole, Nicolai Wergeland, med avhandlingen Mnemosyne. Hovedkonklusjonen var at Norge trengte et universitet med alle vitenskapsgrener. Et universitet var helt nødvendig for alle nasjoner som ville utvikle seg til å bli en kulturstat, mente han. De forskjellige vitenskapene hørte i følge Wergeland sammen i en større helhet. Mnemosyne vakte begeistring i Norge. I København var ikke entusiasmen like stor.
1811: Universitet til Kongsberg?
Grev Wedel hadde fremdeles planene om høyskolen i reserve da han ble kalt til København i februar 1811. Frederik VI mistenkte Grev Wedel for å intrigere med svenskene og en årsak til innkallingen kan ha vært å få ham bort fra Norge. Overraskende nok ble han satt til å utrede universitetssaken mens han var i København. Grev Wedel gikk inn for det fullstendige universitet, og forsikret Frederik VI om at takknemligheten ville bidra til å befeste nordmennenes kjærlighet til kongen. Det norske universitetet burde ligge på Kongsberg, foreslo greven. Der kunne man benytte seg av lærerkreftene ved Bergseminaret. Samtidig trengte byen ny sysselsetting.
Innsamling og fond
Greven kunne også forsikre at Norges Vel skulle stå for en landsomfattende innsamling i Norge. Universitets driftsutgifter kunne dekkes gjennom midler fra Det Ankerske fideikomiss, en stiftelse opprettet etter trelasthandleren og jernverkseieren Bernt Ankers død i 1805. Nordmennene skulle selv dekke kostnadene. Til gjengjeld ble det forlangt et fullstendig universitet. Da innsamlingen ble avsluttet to år senere hadde 3600 givere donert penger, fra embetsmenn og rikmenn til vanlige bønder. Østlandet og Sørlandet var sterkest representert. I tillegg stilte Wedel, Peder Anker og en rekke andre innenfor Østlandets handels- og godseierstand med årlige avkastninger basert på deres jordeiendommer.
Et norsk universitet – i Christiania
Den 2. september 1811, universitetets stiftelsesdato, oppga Frederik VI formelt all motstand.
Kongen bidro selv med et universitetsfond, opprettet etter salg av eiendommer i Norge. Han forskutterte midler fra statskassen og godkjente at dubletter fra bibliotek og samlinger i København skulle sendes til Norge. Overføringer fra formuen til Sorø akademi, opprettet etter Ludvig Holbergs testamentsgave, kom også universitetet til gode. Kongsberg ble godkjent som fremtidig universitetsby. Slik gikk det ikke. Universitetet ble lagt til Christiania. Frederik VI hadde skiftet mening etter påtrykk fra flere hold. I Christiania fantes det også sykehus, noe som gjorde det mulig å inkludere legestudier. Etter å ha planlagt åtte fakulteter endte det med fire; medisin, jus, teologi og filologi.
Fest og feiring
Sent på høsten 1811 arrangerte Norges Vel festligheter over hele landet for å markere begivenheten. Også i København ble stiftelsen av universitetet markert. Feiringen ble kanskje vel så mye uttrykk for norsk nasjonal bevissthet. Takknemligheten overfor kongen var nok med et visst forbehold. Men Frederik VI levde videre i universitetets navn helt til 1939. Det nye universitetet hadde fått navnet Det Kongelige Frederiks Universitet, Universitas Regia Fredericiania.
Artikkelen er en fortsettelse av Universitetet blir til. Frem mot grunnleggelsen.
Kilder
Teksten er bygget på John Peter Collets bok ”Historien om Universitetet i Oslo” (1999)