Ambisjonen var at en ny festsalen skulle bli det viktigste representative rommet til Det Kongelige Frederiks Universitet (i dag Universitetet i Oslo). Samtidig skulle salen være av nasjonal betydning. Den gamle festsalen i universitetsbygningen Domus Academica var for lengst blitt for liten. Den hadde heller ikke flksibliteten som et voksende universitet ønske seg.
En driftig rektor
Universitetets rektor, W. C. Brøgger, var pådriver for prosjektet. Geologiprofessoren løftet fram vitenskap og kunnskap som byggesteiner for landets fremtid. I Brøggers program lå det ikke bare en kamp for økte ressurser, men også en fysisk synliggjøring av universitetet. Etter 1900 ble de naturhistoriske museene på Tøyen planlagt og oppført. Brøgger satte også fokus på behovet for et nytt og større representativt rom knyttet til det gamle universitetsanlegget fra 1852. Han pekte på at en slik sal ville få en nøkkelrolle under universitetets 100-årsmarkering. Brøgger hadde lyktes overfor Stortinget med å etablere begivenheten som et nasjonalt jubileum. Å få offentlige bevilgninger til en ny festsal var derimot uaktuelt.
Innsamling til en ny festsal
Universitetets rektor hadde et alternativt kort på hånden. I 1908 hadde det kommet en henvendelse fra medisineren Edvard Boeckmann i St. Paul, Minnesota. Representanter for såkalte norske akademi i USA ønsket å bidra med en gave til hundreårsjubileet. Brøgger koblet gaven opp mot behovet for en ny festsal. Universitetets kollegium nedsatte en komité for å samle inn private midler utover amerikanernes skisserte minimumsbeløp på 50 000 kroner. Aftenpostens redaktør Amandus Schibsted ble bedt av rektor om å lede arbeidet. Året etter ga Stortinget tillatelse til at en ny festsal – en aula - kunne oppføres, men uten offentlige utgifter.
Økte ambisjoner
Innsamlingene fortsatte inn i selve jubileumsåret. Budsjettet økte i takt med ambisjonsnivået. Kun 60 000 av et totalbudsjett på 540 000 kroner kom fra andre siden av Atlanteren. Resten ble, takket være Schibsted og ikke minst Brøggers egen iherdige innsats, bekostet av et mindre antall velstående norske kvinner og menn. Kongeparet stod i spissen. Allikevel kan ikke det amerikanske initiativet overvurderes. Gaven ga Brøgger muligheten til å igangsette prosjektet som en markering av hundreårsjubileet, som en gave til universitetet selv og til nasjonen. De amerikanske giverne hadde vært tydelige på at man ønsket å gi en gave i takknemlighet til gamlelandet. De øvrige giverne sikret prosjektets legitimitet.
Arkitektene velges
Arkitektene var valgt av universitetet. Den ene av de to, Holger Sinding-Larsen, var institusjonens egen bygningsinspektør. Sinding-Larsen var blitt ansatt som universitetets bygningsinspektør i 1907, mens han var i siste fase som arkitekt av universitetets zoologiske museum på Tøyen. Universitetet hadde gode erfaringer med Sinding-Larsens gjennomføringsevne og interesse for å se funksjon som grunnlag for plan og form. Hans arkitektur var nøktern og rasjonell, preget av gode materialer og proporsjoner. Den andre, Harald Bødker, var kommunearkitekt i Aker. Han hadde sin utdanning fra Wien under arkitekten Theophilus Hansen og hadde vært hans assistent under oppføringen av flere nyklassisistiske bygninger i Athen. Denne erfaringen var nok attraktiv for Sinding-Larsen og byggekomiteen.
Gresk stil og moderne fasiliteter
Aulaen skulle bygges som siste rom i en helt ny fløy. Fløyen skulle være en umiddelbar fortsettelse av det store åpne trapperommet under tempelportikoen til den greskinspirerte Domus Media, universitetets midtbygning fra 1852. Det gjaldt også stilen. Det nyklassisistiske, greskinspirerte uttrykket var fremdeles gangbart som symbolbærer for nasjon og demokrati. I den nye salen skulle kunnskap, kunst og representasjon klinge side om side. En rekke andre funksjoner skulle legges til en full kjelleretasje. Det gjaldt et nytt sentralfyringsanlegg for hele Domus Media. Et flunkende nytt toalettanlegg skulle betjene festsalens inntil 4000 gjester. Egne garderober var tilknyttet galleriet med trapper. Rom ble avsatt for forelesere eller andre med spesielle behov. I aulakjelleren skulle det også bygges en utstillingssal for universitetets paleontologiske samlinger.
Utsmykking av Aulaen
De norsk-amerikanske giverne hadde hatt et ønske som skulle få store konsekvenser både for byggeprosjektet og Aulaens videre skjebne: Deres gave skulle bidra til en kunstnerisk utsmykking av salen. Universitetet vedtok at en slik utsmykking – i monumental skala – skulle skapes parallelt med byggeprosjektet. Fire kunstnere ble i 1909 invitert til lukket konkurranse, en fremgangsmåte som reiste stor offentlig debatt. Internt var det store diskusjoner rundt retningsvalg og hvilke kunstnere som var egnet for oppdraget. Den mest internasjonalt berømte deltakeren, Edvard Munch, møtte neppe særlig begeistring hos byggekomiteen eller arkitektene. Også i utsmykkingskomiteen som var etablert var meningene delte. Kontroversene gjorde samtidig at byggeprosjektet skulle forholde seg til enorme veggflater, avsatt til en dekorasjon ingen visste hvordan ville se ut. På den annen side skulle ble det krevd at de inviterte kunstnere skulle tilpasse seg Aulafløyens greskinspirerte stil.
Norske materialer, norsk arbeide
Brøgger ledet selv byggekomiteen før en av giverne, Amandus Schibsted, tok over rollen. Johan Schweigaard representerte de øvrige giverne, mens generaldirektør Sam Eyde og arkitekt Victor Nordan fylte behovet for bygningskyndige medlemmer. Materialene i Aulaen burde være norske, mente komiteen. Norske firmaer skulle levere de ulike tjenestene og produktene. Marmor skulle være hovedmateriale i interiørene. I et brev fra Sinding-Larsen til komiteens formann slutter han seg til et forslag om ”citronmarmor” fra Kristiansandsområdet. Ikke overraskende kom forslaget opprinnelig fra Brøgger selv. Han hadde engasjert seg sterkt i muligheten for å etablere steinindustrien som en ny næringsvei for landet. Det viste seg umulig å få nok marmor ut av de aktuelle forekomstene. I stedet ble hvit marmor med grå årer importert fra den kjente lokaliteten Carrera i Italia. Midtbygningens gamle trapperom fikk nye brystninger og nytt dekke i norsk granitt.
Manglende arkitektkonkurranse og uformelig snyltedyr
Helt fra planleggingsfasen var byggeprosjektet omdiskutert. At universitetet hadde valgte å engasjere arkitektene direkte uten offentlig konkurranse skapte stor kontrovers og kritikk. Etter måneder med debatt gikk redaksjonen i arkitektenes eget tidsskrift, Teknisk Ukeblad, ut i full offentlig konfrontasjon med Sinding-Larsen. Redaksjonen mente han hadde en uheldig dobbeltrolle i byggeprosjektet. Kunstneren Christian Krohg var blant samfunnsdebattantene som sterkt kritiserte både de arkitektoniske løsningene og utsmykkingsprosessen.
Etter at den nye fløyen var oppført skrev kunsthistorikeren Andreas Auberts en artikkel i tidsskriftet Kunst og Kultur. Han gikk til frontalangrep på Sinding-Larsen, ”universitetets bygmester”. Mens Aubert priste Grosch’ opprinnelige universitetsarkitektur, karakteriseres bygningsinspektørens prosjekt som hensynsløst og ødeleggende, ”… som et uformelig snyltedyr…”. Det anstrengte klimaet var neppe det beste for å virkeliggjøre drømmen om å skape et nasjonens rom.
Aulafløyens søylehall
Det nye tilbygget er tegnet som en langfløy som går fra Domus Medias åpne trapperom og videre gjennom bygningens tidligere gårdsrom og ut i universitetshagen. Fra trapperommet leder en 8,5 meter høy bronsedør inn til et vindfang. Deretter møter publikum en søylehall som opprinnelig skulle tjene både som garderobe og som eksamenssal. Opprinnelig var det flyttbare garderobeskranker mellom søylene. Søylehallen er bygd på forbilder bl.a. fra antikkens tempelarkitektur. På langveggene slipper høye vinduer inn lys, men rommet domineres av tre store krystallkroner som henger i aksen inn mot Aulaen, produsert av den franske krystallprodusenten Baccarat. De stammet fra forretningsmannen Thorvald Meyers palé på Karl Johans gate og gitt i gave fra hans arvinger.
Et fargerikt rom
Søylehallen skinner i rødt, sort, gult, blått, turkis og i gull mot den lyse marmoren. Den strålende fargeholdningen med sine mange dekorative ornamenter gir referanser til Grosch’ interiører andre steder i universitetsanlegget, men det er først og fremst tidens egen tolkning av både antikkens arkitektur og europeisk klassisisme som preger rommet. Her finner vi også egyptiserende elementer. Søylehallens glitrende festpreg står i kontrast til Aulaens kjølige verdighet. Den dekorative planen ble skapt i samarbeid med arkitekt og kunsthistoriker H. M. Schirmer, overlærer i ornamentklassen ved Den Kgl. Tegneskole.
Aulaens lys og materialbruk
I enden av søylehallen leder en ny monumental døråpning inn til en ny mindre søylebåren forhall med overliggende galleri. Forhallen fungerer som en dempet, stemningsskapende sluse. Deretter trer vi inn i selve Aulaen. Ser vi bort fra Edvard Munchs utsmykking som i dag preger salen er det den hvite marmoren og det veldige takfeltet av matt glass som dominerer. Opprinnelig var glasstaket dekorert med ornamenter av farget glass. Salen har ingen vinduer. Over veggfaste benker med forgylte løvehoder er det høy marmorkledning opp til utsmykkingsfeltene. Overgangen mot utsmykkingsfeltene er markert med forgylte dekorative og symbolbærende border. Pilastre av marmor med delvis forgylte, støpte kapiteler deler veggflatene inn i symmetrisk arrangerte felt. Et tannsnitt utgjør overgangen mellom tak og himling. På gulvet ligger parkett i flettverksmønster.
Et moderne anlegg
Bak kulissene var aulafløyen preget av moderne nyvinninger. Under gulvene gikk det store luftkanaler. Varm luft fra det nye sentralfyringsanlegget holdt bygningen varm, mens andre kanaler sørget for ventilasjon. Det store glasstaket, produsert av Norsk Kunstglasmesteri, var et stykke moderne ingeniørkunst. Det gjaldt også loftskonstruksjonen av glass og metall over taket. På kveldstid og på mørke dager skapte det elektriske lysanlegget på loftet lys gjennom glasshimlingen – 420 armaturer sørget for en imponerende effekt. Også da skulle Aulaen åpenbare seg i et hav av lys. Moderne utstyr som lysbildeapparat var på plass. Et kinematografapparat kom sannsynligvis også raskt inn for å sikre de mest moderne fasiliteter til arrangementene.
En nøktern mottakelse
30. august 1911 presenterte Sinding-Larsen og Bødtker det ferdige resultatet for pressen. Det var ennå ikke tatt noen avgjørelse om utsmykking. Derfor hadde Amandus Schibstedt selv bekostet de tomme veggfeltenes midlertidige okergule silkebrokade. Arkitektene hadde valgt fargen. Avisene slo opp saken på sine førstesider. Reaksjonene var delte. Morgenbladet kommenterte at silken hadde en gulfarge som virket alfor påtrengende, men videre at ”Nu er det jo saa, at Silketapeterne bare er anbrakt midlertidig. En vakker Utsmykning kan gi det Hele en ganske anden Harmoni og live op den strenge Arkitektur, som nu virker næsten vel nøkter.” Tidens Tegn roste de vakre materialene i Aulaen, men konkluderte med at ”Naar man gaar den nøiere efter i sømmene, merkes det nok, at virkningen er tam, og at man savner netop den rike, brede kraft, som udmerker den ækte græske arkitektur.”
Positive Aftenposten
Ingen av hovedstadsavisene var bare negative. De monumentale kvalitetene, håndverket, materialbruken, funksjonaliteten og innredningen får rosende omtale. Morgenbladet er sikker på at publikum vil ”…stemmes til Fest av den Glans og Rigdom som Salen virkelig eier.” Dagbladet konkluderer: ”Og det hele er et storartet monument over norsk fædrelandssind og offervilje, en offervilje, som forhaabentlig heller ikke senere i tiden, naar det måtte kræves, vil kvie sig for at utfoldes til norsk kulturs fordel og fremgang.” Aftenposten var generelt mest positiv, men så var jo også Schibstedt avisens sjefsredaktør.
Arena for kunst og kunnskap
Kritikken av byggesaken forsvant etter hvert fra media og universitetets egne arkiver. I oktober 1911 traff Kollegiet avgjørelsen om at salen kunne leies ut til andre formål enn universitetsvirksomheten selv, ”bl. a. til konserter av første rangs kunstnere. Leien blev fastsat til kr 300,00 pr. gang.” Aulaen etablerte seg nå som hovedstadens fremste lokale for kunnskap, kultur og samfunnsliv. Salens eksepsjonelle akustikk gjorde den til et naturlig førstevalg blant musikere. Hver uke var det nye konserter. Kollegiets arkiver viser en jevn strøm av søknader fra forskjellige foredragsholdere, foreninger, organisasjoner og det offentlige Norge. Det ble holdt opplesninger og litterære aftener. Hver søknad ble nøye vurdert i universitetets øverste ledelse.
Munchs utsmykking – og en lykkelig slutt?
Gjennom hele byggeprosessen og etter åpningen raste også debatten rundt utsmykkingen. Etter en lang og betent prosess ble Edvard Munch til slutt valgt som kunstner. I 1916 var hans malerier endelig på plass i Aulaen. At arrangementer fra Aulaen senere ble en gjenganger i radio og fjernsyn har vært viktig for å videreutvikle Brøggers ambisjoner om å skape en sal for hele Norge. Utdeling av Nobels fredspris bidro også til å sette Aulaen på kartet ute i verden. Men paradoksalt nok var det aller mest Munchs kunstneriske utsmykking som skulle etablere salen som et nasjonalt og internasjonalt monument og ikon. Arkitekturen er en verdig ramme, men trekker seg samtidig diskret tilbake i skyggen av rommets kunstverk. Og det er vel også en av rollene til god arkitektur?
Artikkelen er en bearbeidet og forkortet versjon av forfatterens artikkel i Munch-museets publikasjon "Munchs laboratorium. Veien til Aulaen". Munch-museet, 2011.
Kilder: artikler og publikasjoner
- Aubert, Andreas; Særtrykk av Kunst og kultur. 1911.
- Berman, Patricia: "Fra Munchs laboratorium". I: Munchs laboratorium. Veien til Aulaen. Munch-museet, 2011.
- Johansen, Bjørn V: "Universitetets Aula. Kunnskapen og kulturens tempel, nasjonens rom". I: Munchs laboratorium. Veien til Aulaen. Munch-museet, 2011.
- Mohr, Otto Lous: Edvard Munchs auladekorasjoner i lys av ukjente utkast og sakens akter. 1960
- Sørensen, Gunnar: "Edvard Munch og de andre - Konkurransen". I: Munchs laboratorium. Veien til Aulaen. Munch-museet, 2011.
Kilder: avisomtaler
- Aftenposten, 01.09.2011
- Dagbladet, 01.09.1911
- Morgenbladet, 01.09.1911
- Teknisk Ugeblad, nr. 10.1912
- Tidens Tegn, 01.09.1911
Kilder: beretninger og oppslagsverk
- Det Kongelige Frederiks Universitets Hundredeaarsjubilæum 1911. Festberetning.
- Oslo byleksikon
- Store norske leksikon
- Årsberetninger for Det Kongelige Frederiks Universitet. 1908-1912
Kilder: arkivalia
- Bygningsinspektørens arkiv. Holger Sinding-Larsens kopibøker knyttet til aulaprosjektet. MUV.
- Holger Sinding-Larsen. Privatarkiv. Brevs. 160, 201. Nasjonalbiblioteket.