Det historisk-filosofiske fakultetet: Fra arkitektkonkurranse til ferdige bygg

Av Trude T. R. Simonsen

Nybygget for Det historisk-filosofiske fakultet var det første som skulle prosjekteres på øvre Blindern. Universitets tomt lå nå som ubebygd mark fra Niels Henrik Abels vei og helt ned til bygningene for naturvitenskaplige fag, som ble bygget i 1930-årene. Arealet som var satt av til fakultetet fylte nesten hele tomtens bredde mot nord, og grenset til den omkringliggende villabebyggelse. Fakultetet ville altså komme til å markere inngangen til det framtidige universitetsanlegg, og overgangen fra boligområdets private sfære.

Arkitektkonkurransen

Byggeoppgaven skulle omfatte de to avdelingene som på denne tiden utgjorde fakultetet: Historisk-filosofisk og Psykologisk-pedagogisk-sosiologisk. Prosjektets omfang tilsa at utbygging burde planlegges i flere etapper. Oppgaven for konkurransen var å legge opp disposisjonen for hele nybygget, og en mer detaljert utarbeidelse av den første etappe. Denne skulle hovedsaklig omfatte instituttene for historisk-filosofisk avdeling, samt felles auditorier.

Det var på forhånd ikke tatt stilling til hvorvidt fakultetet burde oppføres som én eller flere bygninger. Konkurransedeltakerne stod altså fritt til å vise ulike løsninger. Det ble imidlertid understreket at fakultetet måtte utformes med tanke på framtidig utbygging av universitetsområdet. Det skulle fungere som et naturlig ledd i det anlegg som etter hvert ville bli skapt, med utgangspunkt i den overordnede ideen om bygninger som lå fritt i et parkmessig behandlet område.

Ingen vinner

Deltakelsen i konkurransen var vesentlig lavere enn juryen hadde ventet seg ved en oppgave av slik betydning. Kun 15 utkast ble levert, som samlet ikke kunne gi en så mangesidig belysning av oppgaven som juryen hadde ønsket. Det ble konstatert at ingen av utkastene i tilstrekkelig grad oppfylte de funksjonsmessige og arkitektoniske krav oppgaven stilte. 1.premie ble dermed tildelt det utkastet som juryen enstemmig vurderte som det beste utgangspunkt for videre bearbeidelse. Dette var MNAL Leif Olav Moens utkast med motto ”Campus”.

”Campus”

Moens vinnerutkast baserte seg på en løsning med atskilte kubiske volumer, og åpne plasser med grøntområder mellom disse. Fakultetets avdelinger framstod som separate bygningsgrupper, på hver sin side av et felles undervisningsbygg med sentral plassering på tomten. Dette skilte seg fra de to andre premierte utkastene som i større grad etterstrebet innendørs forbindelse gjennom anlegget, og var preget av langstrakte volumer.

Juryen vurderte oppløsning av bygningsmassen som et svært gunstig prinsipp. Det ble framhevet at forfatteren av utkastet bevisst arbeidet med utvendige romdannelser, der bygningene fungerte sammen med omgivelsene i et levende miljø. Moen poengterte at området mellom bygningene måtte reserveres for fotgjengere, og at all motortrafikk burde legges til sidene. Utover de rent praktiske sider av byggeoppgaven, var arkitekten opptatt av kvaliteten ved omgivelsene som omgav bygningene. Utkastets motto understreker nettopp dette.

Et helhetlig universitetsanlegg

I sin egen beskrivelse av prosjektet skrev Moen at tanken bak utformingen var å oppnå avsluttede bygningsgrupper som gjennom materialvalget kunne knyttes til de eksisterende universitetsbygg. Moens begrunnelse for å dele opp bygningsmassen var at dette ville gi den best mulige tilpasning til universitetsanleggets helhet. Han skrev at de nye bygningsvolumene fortrinnsvis burde ligge parallelt med eller vinkelrett på aksen som var antydet i de oppførte bygg. Blant de premierte utkastene var det dette som klarest videreførte aksen. En bred passasje skar gjennom tomten, mellom de to avdelingene. Passasjen åpnet seg mot Niels Henrik Abels vei i nord og ledet samtidig an til framtidige universitetsbygg lenger sør.

Konkurranseteksten hadde vektlagt at forbindelsen nord-sør ville bli stadig sterkere etter hvert som universitetsanlegget ble utbygget, og at det sannsynligvis ville bli nødvendig med en vei inn til anlegget også nordfra. Juryen etterlyste imidlertid mer effektive forbindelser mellom fakultetets bygninger, og innvendte at modellen for ”Campus” røpet at strukturen var for oppløst. Bearbeidelsen av utkastet skulle vise seg å resultere i en klarere gruppering av bygningsmassene, som hadde nær sammenheng med at studieordningen ble omlagt.

Bygningsvolumet økes

Det ferdige nybygget for HF-fakultetet ble presentert i Byggekunst i 1964. I løpet av prosjekteringsfasen hadde SV-fakultetet blitt etablert som en selvstendig enhet. Omlegging av studieordningen og sterk økning i studenttallet medførte at det opprinnelige bygningsvolumet nesten måtte fordobles. For HF-fakultetet resulterte dette blant annet i at høyblokken, Niels Treschows hus, ble besluttet øket fra 8 til 12 etasjer. I sin generelle kritikk av konkurranseutkastene hadde juryen advart mot for høye bygningsblokker av hensyn til det bakenforliggende villastrøk. Videre ble det poengtert at: ”Det må legges vekt på at anlegget formes slik at det kan danne en levende ramme om det undervisnings- og forskningsmiljø som skal holde til her”. Nettopp ved å øke bygningsvolumene i høyden ble det mulig å bevare de utvendige romdannelser som juryen hadde fremhevd som utkastets styrke, til tross for et større rombehov.

I presentasjonen i Byggekunst het det at den sterke grunnutnyttelsen ville gi et urbanisert parkmiljø. Det er interessant å merke seg hvordan ordbruken hadde endret seg i forhold til konkurranseteksten som ble skrevet seks år tidligere. Ideen om bygninger som lå fritt i et parkmessig behandlet område fikk her en ny dimensjon.

De oppførte bygg

Til tross for omlegging av studieordningen kunne hovedideen fra utkastet beholdes, da avdelingene var planlagt som atskilte bygningsgrupper. Konsentrasjon av bygningsmassene gav likevel fordeler, både funksjonelt og estetisk. Rommet mellom avdelingene ble åpnet opp ved at det sentrale undervisningsbygget ble flyttet vestover, med nærere forbindelse til bygningene for HF-fakultetet. Det framstod dermed som en mer naturlig del av dette fakultetets bygningskompleks. Bygget som vi i dag kjenner som Sophus Bugge er med på å ramme inn Peter Rokseths plass foran høyblokken, mens en pergola sikrer overbygget forbindelse til Henrik Wergelands hus.

Allerede i utkastet var løsningen med en blokk som griper inn i et lavere langstrakt volum, et karakteristisk trekk ved begge avdelinger. Når rommet mellom dem nå er åpnet er det nærmest som at de to fakultetene ligger og speiler hverandre fra hver sin side av aksen, og lar sine sammenflettede historier komme til uttrykk.

Kilder:

• Det historisk-filosofiske fakultet, Universitetet, Oslo. Norske Arkitektkonkurranser 1958, nr. 48. Norske Arkitekters Landsforbund
• Historisk-filosofisk fakultet. Byggekunst 1964, s.127-136