Finn Bryn og Johan Fredrik Ellefsen tilhørte den første generasjonen med arkitekter utdannet i Norge. I 1916 avla de to studievennene sine diplomeksamener ved Norges Tekniske Høyskole (NTH) i Trondheim. I 1910 hadde de fragmentariske norske utdanningstilbudene blitt erstattet av et profesjonelt arkitektstudium ved NTH i Trondheim. Det gjorde at Tyskland ikke lenger var stedet hvor flertallet av norske arkitekter fikk sin hovedutdannelse. De vendte seg nå mer mot hjemlandet og resten av Skandinavia for impulser og inspirasjon. Den fant de særlig i bondekulturen og 16- og 1700-tallets arkitektur.
Ansettelser i Bergen og Kristiania
Etter eksamen i 1916 ble Finn Bryn ansatt som assistent hos arkitekt Georg Greve i Bergen, mens Ellefsen fikk en stilling hos Arnstein Arneberg i Kristiania (Oslo). Etter et års tid dro Bryn til Arneberg, mens Ellefsen ble ansatt hos Greve.
Periodene hvor Bryn og Ellefsen vekselvis var ansatt hos de to var preget av store prosjekter. I 1916 innledet Greve samarbeid med den svenske stadsingeniøren Albert Lilienberg om regulerings- og bebyggelsenplan for delene av Bergen som var brent ned samme år. I 1918 vant Arneberg i kompaniskap med Magnus Poulsson de store og prestisjefylte konkurransene om nytt rådhus og telegrafbygning i Kristiania. Etter verdenskrigens slutt var klassiske former igjen på vei til å prege arkitekturen. Det gjaldt også prosjektene som Bryn og Ellefsen arbeidet med. I 1922 opprettet de to studievennene et arkitektfellesskap i Kristiania.
Reguleringskonkurranse om Blindern
Året etter vant NTH-professor Sverre Pedersen en reguleringskonkurranse for et nytt universitetsområde på Blindern utenfor Kristiania (Oslo). Pedersens prosjekt skulle binde byen sammen med universitetsområdet og samtidig organisere bygninger og ferdselsårer inne på det fremtidige Blindernuniversitet. Løsningen ble en akse som begynte i byområdene og endte i nordenden av det framtidige universitetsområdet.
Konkurranse om bebyggelsen på Blindern
I 1925 ble det utlyst en arkitektkonkurranse for Blindern, men kun for tre institutter; fysikk, kjemi og farmasi. Også andre realfagsmiljøer skulle kunne innplasseres i bygningene ved behov. Konkurransen åpnet opp for en løsere tilnærming til Pedersens regulering. Det var derimot bestemt at fysikk og kjemi skulle plasseres i sammenheng med hverandre.
Bryn og Ellefsen deltok i arkitektkonkurransen med utkast under mottoet «Fond». De to arkitektene så på en kombinert fysikk- og kjemibygning både som universitetets monumentale ansikt mot byen og en inngangsportal til hele universitetsområdet. Mottoet «Fond» var en treffende beskrivelse. En separat bygning skulle oppføres for det nye farmasøytiske instituttet.
Vinnere av arkitektkonkurransen
I 1926 ble Bryn og Ellefsen tildelt førstepremien. Juryen uttalte om det kombinerte fysikk- og kjemibygget:
Det er en reisning over dette bygg som er av en monumental virkning, og de valgte former gir et godt uttrykk for et universitetsanlæg's karaktær. Det er videre en saa stor tilknytning til ældre norsk klassisk bygningskunst, at prosjektet skulle ha betingelser for at bli et kjært monument for vort folk.
Juryens uttalelse, 1926.
I likhet med alle de andre arkitektene i konkurransen hadde Bryn og Ellefsen valgt et klassisistisk formspråk. Fysikk- og kjemibygningens midtparti hadde tempelfasade med kuppel. Som inngangsvestibyle hadde de valgt en rotunde, et sirkelrundt rom, med søylegallerier i alle etasjer opp til kuppelen. Kunsthistoriker Eirik Bøe har vist til likhetene med «The Rotunda» på University of Virginia i USA, påbegynt allerede i 1817 etter tegninger av Thomas Jefferson. Dette var verdens første universitet med separate bygninger lagt i en felles park, en campus. Her skulle det trekkes symbolske paralleller til antikken og romertidens klassiske former. Den nyklassisistiske stilen fant Bryn og Ellefsen igjen også i UiOs gamle universitetsanlegg ved Karl Johans gate, en velkjent norsk symbolbærer av antikkens idealer om dannelse og demokrati.
Konkurranseutkastet bearbeides
Det tok ikke lang tid før Bryn og Ellefsen begynte å bearbeide sine vinnerutkast. Studieturer til Tyskland, Frankrike og Nederland forsterket en interesse for den nye funksjonalistiske arkitekturen som vokste fram i Europa. Mye tyder på at de to arkitektene hadde vært opptatt av denne modernistiske strømningen før de leverte inn vinnerutkastene for Blindern.
Ellefsen holder innlegg i Arkitektforeningen
I 1927 holdt Johan Ellefsen et ideologisk innlegg i Oslo Arkitektforening som senere ble publisert i arkitekttidsskriftet «Byggekunst». Der reflekterte han rundt moderne arkitektur med gjentatte referanser til den banebrytende sveitsiske arkitekten Le Corbusier og hans bok «Vers Un Architecture fra 1923». Ellefsen mente at fokuset på bondekulturens byggeskikk og tidligere tiders stiluttrykk ikke kunne lede til en arkitektur med kunstnerisk verdi, hovedsakelig fordi deres opprinnelige samfunnskontekst ikke lenger eksisterte. Han definerte punkter som kunne danne grunnlag for en moderne arkitektur, igjen inspirert av Le Corbusier. Ett av dem var at nye internasjonale byggematerialer, som jernbetong, ga grunnleggende føringer for bygningenes utforming. Dermed burde de også gå mot mer internasjonale former.
En ny arkitektur
Både Johan Ellefsen og Finn Bryn hadde etter alt å dømme et godt innblikk i det teoretiske grunnlaget for den nye arkitekturen i Europa. Sosiale reformer, helse, rasjonalitet, teknologi og funksjon framfor symbolbærende historiske uttrykk var noen stikkord. De to arkitektene fulgte med i den internasjonale debatten og deltok aktivt i diskusjonene hjemme i Norge. Også deres tidligere arbeidsgiver Georg Greve, begynte etter hvert å orientere seg mot et mer funksjonalistisk formspråk. Han tiltrådte i 1923 som kommunearkitekt i Aker kommune, hvor Blindern lå.
Endringer uten stor motstand
Det ville vært nærliggende å anta at deres foreslåtte endringer i vinnerprosjektet ville møtte mer motstand hos universitetets byggekomité enn hos kommunearkitekten. Overgangen mot et funksjonalistisk formspråk ser derimot ut til å ha blitt akseptert uten større debatter. Eirik Bøe hevder i Nasjonalmuseets utstillingskatalog «Byen og Blindern» at universitetets ledelse var mest opptatt av å få på plass nye lokaler raskest mulig. Han mener videre at de også kan ha sett muligheter for økonomiske besparelser i forenklingen som preget de bearbeidede utkastene.
Nytt formspråk, samme grunnplaner
Grunnplanene ble i hovedsak beholdt fra de opprinnelige klassisistiske vinnerutkastet. Det gjaldt både Fysikk- og kjemibygningen og Farmasibygningen. Klassisismens vekt på symmetri ble beholdt, selv om det ble trukket en funksjonalistisk hud over bygningskroppen og interiørenes formspråk ble drastisk endret. Fysikk- og kjemibygningens midtparti med den store vestibylen ser ut til å ha vært vanskelig å lande for arkitektene. Det forelå en rekke versjoner før de landet på dagens enkle blokkform med et rettvinklet inntrukket inngangsparti dekket av en kobberkledt baldakin.
Et tredje oppdrag: Institutt for teoretisk astrofysikk
De to arkitektene fikk i tillegg til Fysikk- og kjemibygningen og Farmasøytisk institutt i oppdrag å tegne en tredje bygning på Blindern. Professor i teoretisk astrofysikk, Svein Rosseland, hadde lykkes i å få den amerikanske milliardæren Rockefeller til å finansiere nybygg for et nytt astrofysisk institutt. Resultatet ble bygningen som i dag bærer Svein Rosselands navn, et hus som fremstår som mer radikalt og mer i tråd med funksjonalismens idealer enn de to andre bygningene. Her var det ingen klassisistisk grunnplan å forholde seg til.
For å knytte dette siste tilskuddet opp mot de andre bygningene valgte Bryn og Ellefsen allikevel en symmetrisk fasade, et langt rektangel i to etasjer på høy sokkel. Sydfasaden mot byen og fjorden er imidlertid den mest sammensatte på Blindern, med sin asymmetri og avrundede former.
Først ferdig: Farmasibygningen
Farmasibygningen ble først fullført. Innflyttingen foregikk høsten 1931. I 1932 stod bygningen formelt ferdig og ble tatt i bruk av det første studentkullet. Astro-bygningen, Svein Rosselands hus, ble fullført i 1934. Fysikk- og kjemibygningen var stort sett ferdig året etter. Den offisielle åpningen fant sted først i 1936, ti år etter at Bryn og Ellefsen vant arkitektkonkurransen. 18. januar 1936 ankom kong Haakon og ble geleidet inn i Store fysiske auditorium hvor den nøkterne åpningsseremonien fant sted.
Fargesterke interiører
Den innvendige fargepaletten som møtte kongen var også komponert av Bryn og Ellefsen og fullført til den offisielle åpningen. Det var til dels fargesterke interiører, slik vi kjenner det fra andre av tidens arkitekter, som for eksempel Lars Backer, Arne Korsmo og Sverre Aasland. Eplegrønt, himmelblått, tomatrødt, turkis og sterk okergult ble kombinert med kontrastfarger. I Farmasibygningen ble trappehimlingen malt med aluminiumsfarge.
En helhetlig design
Bryn og Ellefsen Arkitekter stod selv for design av det aller meste av innredningen i de tre Blindernbygningene. Sannsynligvis ble mange av møblene tegnet av arkitekten Bernt Heiberg, som på den tiden var ansatt i firmaet. Stoler og bord var basert på stålrørskonstruksjoner belagt med krom eller lakkert sjøgrønne. Armstoler hadde armlener med svartmalt treverk eller surret med skinnreimer. Stolene var trukket med brunt eller svart skinn. Det gjaldt også sofaene. Bord og skrivebord hadde tykke planter belagt med eikefinér eller innfelt grønn linoleum. Til møterommene ble det tegnet bord med finér lagt i dekorative felt. Innredning som auditoriebenker, katetre, reoler og skap ble også tegnet av de to arkitektene. Det gjaldt også vinduenes åpne- og lukkebeslag og dørenes håndtak. Lysarmaturene ble stort sett også tegnet av arkitektene.
Priser og oppdrag utenfor universitetet
I 1937 ble bygningene på Blindern tildelt Houen Fonds Diplom - eller Premie - en av norsk arkitekturs viktigste utmerkelser. Bryn og Ellefsen delte det året æren med arkitektene Aasland og Korsmo, som fikk prisen for sitt villakvarter Havna allé i Blinderns umiddelbare nærhet.
I 1938 ble Bryn og Ellefsen igjen tildelt Houens premie, denne gangen for Aftenpostens nybygg i Oslo sentrum. Framtida så lys ut for arkitektfellesskapet. De hadde allerede rukket å sette sitt preg på universitetsområdets omgivelser med det elegante Vestre Aker menighetshus på Halvor Blinderens plass og den høyreiste funksjonalistiske boligblokken Kirkeveien 100. De hadde imidlertid ikke nådd til topps i konkurransen om bygninger for NRK på Marienlyst. En seier her ville ha skapt interessante visuelle sammenbindinger med det tilgrensede universitetet. Et samarbeid om Valler realskole og gymnas i Bærum (1935-1938) resulterte i et stilfullt bygningskompleks i rød tegl og med klare formmessige paralleller til universitetsbygningene på Blindern.
To arkitekter, to retninger
De to arkitektene hadde både før og etter Blindernprosjektet utført separate arbeider, men etter Valler begynte Bryn og Ellefsen å bevege seg i hver sin retning. I 1940 ble arkitektfellesskapet oppløst. Johan Ellefsen vendte i stor grad tilbake til reguleringsarbeidet. Et samarbeid med Ove Bang om forslag til reguleringsplan for Vika ble levert allerede i 1935, mens han fra 1945 hadde en rekke reguleringsoppdrag både for Aker og Oslo kommuner. Mellom 1948 og 1950 var hans tidligere arbeidsgiver Georg Greve blitt byarkitekt i Oslo. Reguleringsplanen for Vaterland fra 1954 er nok den av Ellefsens planer som fikk størst konsekvenser for det Oslo vi kjenner i dag.
Etter krigen ble Johan Ellefsen for et år fradømt retten til å ha tillitsverv i Norske Arkitekters Landsforening. Dette var en straff som ble benyttet som sanksjon mot arkitekter om hadde utført indirekte eller direkte arbeid for okkupasjonsmakten eller Nasjonal Samling. Blant annet deltok Ellefsen i flere konkurransejuryer. Det er ikke kjent hvilke direkte konsekvenser disse aktivitetene hadde for Ellefsens videre karriere.
Finn Bryn og videre arbeid på Blindern
Mens Johan Ellefsen konsentrerte seg om byens utvidelse og avtrykk utviklet Finn Bryn sin interesse for kirkerestaurering. Han ble også en betydelig kirkearkitekt, med Molde kirke som det mest kjente kirkebygget. Skoler var også noe som preget hans produksjon. I 1952 stod Sogn Studentby ferdig, etter tegninger av Bryn og arkitekten Eivind Mostue, en av de andre pionerene innenfor norsk funksjonalistisk arkitektur.
Finn Bryn satte også et betydelig preg på den videre utviklingen av nedre Blindern. I 1955 stod ZEB-bygningen ferdig, med institutter for zoofysiologi, ernæring og biokjemi. Bygningen ble lagt i samme rekke som fysikk- og kjemibygningen, i retning Kirkeveien. To år senere stod Geologibygningen ferdig tvers overfor, i rekke med Farmasibygningen. Slik ble det dannet et gateløp med Svein Rosselands hus som fondmotiv, en tanke som Bryn og Ellefsen hadde hatt allerede mer enn 25 år tidligere.
1950-tallsdesign i ZEB- og geologibygningene
Både ZEB- og geologisbygningen bygget videre på formspråket fra 1930-tallsbygningene. Også materialene var de samme; rød tegl og granittsokler. Fasadebånd med fliser spilte opp mot fasadeløsningen til astrofysikkbygningen. Larvikitt preget gulver og trapper. Finn Bryn arbeidet nå innenfor en etterkrigsmodernisme som ikke var like radikal og dramatisk som de allerede eksisterende bygningene på Blindern.
En mer nøktern tilpasning og et mykere og mer beskjedent uttrykk preget den norske arkitekturen etter krigen. ZEB- og Geologibygningene har fellestrekk med Bryns skolearkitektur i perioden. Vi ser også tydelig påvirkningen fra dansk arkitektur. Det gjelder også interiørene, hvor Bryn skapte noen av tidens fineste uttrykk for retningen Scandinavian Design i norske offentlig arkitektur. Dessverre har ZEB senere blitt modernisert på en lite skånsom måte. Geologibygningen har fått beholde sitt fine preg, selv om de opprinnelige møblene i stort sett har gått tapt. Begge bygninger har fått tilbygg.
Inspirasjon fra Bryn og Ellefsen på 1960-tallets Blindern
Først på slutten av 1940-tallet ble det bestemt at det skulle bli en videre utbygging av universitetsanlegget på Blindern. Tidlig på 1960-tallet begynte de første bygningene å reise seg i nord. De var typiske for sin tid, med tydelige forbilder fra amerikansk modernisme. Arkitekt Leif Olav Moen hentet allikevel opp materialbruken fra Blinderns eldre bygninger; rød tegl, overflatebehandlet jern, kobber og larvikitt. Innvendig bærer mange av trappeløsningene på gjenklang fra Bryn og Ellefsens bygninger.
Skreddersydde realfagsbygninger blir modernistiske ikoner
Finn Bryn og Johan Ellefsen skapte bygninger og interiører som var skreddersydde for realfagenes moderne behov. Samtidig var det bygninger med store arkitektoniske kvaliteter. Da Farmasøytisk institutt, Fysikk- og kjemibygningen og Astrofysisk institutt stod klare skilte de seg dramatisk ut fra de andre universitetsbygningene i Oslo. Arkitektene hadde gitt form til en helt ny universitetsarkitektur, men som modernistiske statlige bygninger var de også med på å legitimere et relativt nytt uttrykk i norsk arkitektur. Bryn og Ellefsens 1930-tallsbygninger er ikoner fra en tid hvor både universitetet og det norske samfunnet beveget seg i nye retninger.
Kilder
Bøe, Eirik: Campus Blindern - mellom politikk, arkitektur, by og land. I: Red: Berre, Nina: Byen og Blindern. Universitetet i Oslo 200 år. Nasjonalmuseet. Oslo, 2011.
Bøe, Erik og Johnsen, Espen: Universitetet på Blindern 1926–36. I: Arkitektur i Norge: årbok 1997.
Ellefsen, Johan Fredrik: Hvad er tidsmessig arkitektur? Av et foredrag i O.A.F. 13 oktober 1927. I: Byggekunst nr 11, 1927.
Findal, Wenche: Funksjonalismens boliger. Oslo, 2007.
Findal, Wenche: Norsk modernistisk arkitektur. Om funksjonalismen. Oslo, 1996.
Konkurranse om planer til det nye universitetsanlæg paa Blindern. Juryens uttalelse. Oslo, 1926.
Pedersen, Sverre: Blindernreguleringen. Oslo, 1925.
Program for konkurranse om planer til det nye universitetsanlegg på Blindern. Oslo, 1925.
Studentene fra 1909. Oslo, 1934.
Studentene fra 1912. Oslo, 1937.
Sørby, Hild: Universitetsutbyggingen på Blindern 1918–1968. Magistergradsavhandling. Universitetet i Oslo, 1972.
Aarønæs, Lars: Norsk funkis. Oslo, 2007.
Oppslagsverk:
Norsk biografisk leksikon
Norsk kunstnerleksikon
Oslo byleksikon