Gudrun Ruud og det zoologiske laboratorium

Av Lauritz Sømme

Etter eksamen artium i 1900, begynte hun på en lærerutdanning og var guvernante i et år hos presten i Lærdal. I 1905 tok hun fatt på realfagstudiene. Hun kunne spe på en dårlig økonomi ved å jobbe for professor Carl Størmer med nordlysberegninger. Etter tre år begynte hun på hovedfag. Hovedoppgaven dreiet seg om hudsanseorganer hos haien svarthå.

Godhetsfull assistanse

Gudrun Ruud fullførte embetseksamen høsten 1913, men allerede i 1910 var hun blitt ansatt som midlertidig assistent ved Zoologisk laboratorium. Lønnen var nok ikke så mye å skryte av. I årsberetningen for1913-1914 heter det at ”hun kun av interesse for laboratoriet fortsatte sitt assistentarbeid for den lave lønn som for tiden kan tilbys, istedenfor å ta en stilling som overlærer. Det er absolutt nødvendig at laboratoriet får en amanuensisstilling”. Og i 1914-1915 heter det at ”Gudrun Ruud har også i denne termin godhetsfullt assistert bestyreren i en utstrekning som ikke står i noe forhold til den lave lønn laboratoriet har kunne by henne”. I 1916 fikk hun amanuenstittel, og hun satt i denne stillingen ved Zoologisk laboratorium til hun gikk av for aldersgrensen.

Eksperimentalembryologi

I 1916 reiste hun på stipendmidler til den banebrytende eksperimentalembryologen professor Hans Spemann ved Kaiser Wilhelm-Institut für Biologie i Berlin. Det ble avgjørende for hennes videre vitenskapelige karriere. Med forsøkene i Berlin viste Gudrun Ruud hvordan enkelte celler eller grupper av celler fra tidlige embryonale stadier hos liten vannsalamander Triton taeniatus kan utvikle seg til nye individer, eller bare til deler av et individ. Men da hun skulle fortsette eksperimentene hjemme i Kristiania, ville ikke eggene utvikle seg i det hele tatt. Eggeskallet oppførte seg ikke normalt. Problemet skyldtes at det i Kristiania var meget bløtt vann, mens vannet i Berlin er sterkt kalkholdig. Hun mistet et helt år med eksperimenter, og måtte vente til neste vår for å samle nye egg av vannsalamander ute i naturen. Resultatene ble til slutt publisert i en omfattende artikkel.

En klassiker

I 1920 var Gudrun Ruud igjen hos Hans Spemann, som nå hadde flyttet til Freiburg. Sammen publiserte Ruud og Spemann en artikkel som regnes som en klassiker innen faget. Den beskriver hvordan oversiden og veggene i et tidlig embryonalstadium utvikler seg hos to arter av vannsalamandere under forskjellige forhold. Gudrun Ruuds forsøk hos Spemann og hennes senere artikler om axolotler er meget detaljerte og omfattende. Det ligger grundige, eksperimentelle arbeid bak artiklene. Man kan undres over at de ikke ble brukt som grunnlag for en doktorgrad. I våre dager ville hun antagelig fått professorkompetanse for sin vitenskapelige innsats.

Transplantasjoner på tigersalamandre

På midten av 1920-tallet arbeidet Gudrun Ruud et års tid hos professor Ross G. Harrison ved Zoological Laboratory, Yale University i USA. Hun hadde fått et stipendium fra The International Association of University Women. Harrison foretok transplantasjoner hos axolotler. Disse dyrene er lette å holde i laboratoriet, og bedre egnet for forsøk enn de europeiske vannsalamandrene. Som forsøksdyr brukte hun den såkalte tigersalamanderen Amblystoma tigrinum. Hensikten var å gjøre sammenligninger med salamanderen Amblystoma punctatum som Harrison hadde arbeidet med selv. I forsøkene ble tidlige anlegg til forlemmer operert ut og plassert i en ny posisjon på samme eller et annet dyr for å se om lemmene ville beholde sin opprinnelige orientering og symmetri. Resultatene fra de to artene viste at det kan vokse ut et normalt lem et sted på kroppen hvor det normalt ikke skal være lemmer. Et venstre lem kan vokse ut på høyre side når det transplanteres dit. Tilbake ved Zoologisk laboratorium gjorde hun et stort antall transplantasjonsforsøk med embryoer av den samme tigersalamanderen. 

Undervisning og plassforhold

Da Gudrun Ruud ble amanuensis lå Zoologisk laboratorium i Domus media med inngang til høyre fra søylehallen. Laboratoriet omfattet et hovedfagslaboratorium, et mindre rom for amanuensen, et kombinert laboratorium og kontor for Kristine Bonnevie, samt kursussal og rom for samlinger av virveldyr og virvelløse dyr. Undervisningen i zoologi til første avdeling ble lenge delt mellom Kristine Bonnevie og Gudrun Ruud. Bonnevie holdt forelesninger over sammenlignende anatomi, embryologi, arvelære og cytologi. Ruud var ansvarlig for laboratoriekurset, som ble holdt en gang i uken gjennom et helt ett år. Hun holdt forelesninger for førsteavdelings studenter over histologi, og veiledet hovedfagsstudenter i mikroskopisk teknikk og histologi.

Laboratorium med liten bemanning

I 1920 fikk Zoologisk laboratorium en dosentstilling, og Hjalmar Broch foreleste om virvelløse dyrs morfologi og systematikk. Laboratoriet flyttet til den nye Fysikk- og kjemibygningen på Blindern i 1935, men så sent som i 1946 hadde laboratoriet fortsatt bare de tre nevnte vitenskapelige stillinger, pluss en vitenskapelig assistent.

Dyreliv i sjøens strandbelte

Hver sommer var det stor aktivitet ved Universitetets biologiske stasjon i Drøbak. Gudrun Ruud var første gang i Drøbak som student i 1909. Hun ble gradvis mer engasjert i kursene for zoologistudentene. Hun var med på å legge grunnlaget for de kjente kursene om dyrelivet i fjorden, som alle zoologistudenter til senere tider har vært igjennom. Hun ledet også årlige ekskursjoner til stasjonen, ofte om høsten, og deltok i faunistiske undersøkelser sammen med Kristine Bonnevie. Sammen utga de et ekskursjonshefte om ”Dyreliv i sjøens strandbelte”

Stillfarende organisasjonskvinne

Det er sagt mange pene ord om Gudrun Ruud som kollega, forsker og menneske. Hun er omtalt som et fint og klokt menneske. Hun var stillfarende, men med bestemte meninger og en sterk rettferdighetssans. I mange år var hun et aktivt medlem i Kvindelige Studenters Sangforening, og ble ridder av deres sangorden. Fra 1916 til 1919 var hun formann i Kvindelig Studenters Skiklubb.

Da hun selv ble bedt om å oppsummere sitt livssyn ved sitt 25 års studentjubileum, skrev hun: ”Verden ville være bedre om menneskene kunne venne seg av med å betrakte seg selv som dens midtpunkt, men heller erkjenne seg som det forstyrrende moment i en ellers harmonisk natur:” Det er vel et syn som er minst like aktuelt den dag i dag.

31 år som amanuensis

Gudrun Ruud gikk av for aldersgrensen i 1947 etter 31 år som amanuensis. Stillingen ble avertert, men ingen søkte. Antagelig var det for mye pliktarbeid med laboratoriekurs for første avdeling, hovedfagsveiledning, samlinger og bibliotek. Hun måtte fortsette ett år til, men i 1948 ble stillingen besatt av Arne Semb-Johansson, som nylig var blitt cand. real. Han ble ved instituttet til 1989, men det er en annen historie.

Kilder