Tøyen hovedgård: Adel, akademia og arkitektur

I Botanisk hage ligger en av UiOs eldste bygninger. Tøyen hovedgård har vært klostergods, storgård, adelig setegård, landsted og veksthus. Var hovedgården også Norges første offentlige museumslokale?

Hovedgårdens fasade mot alleen, som tidligere var hovedankomstvei fra byen. Fotograf: Kine S. Ottersen.

Av Bjørn Vidar Johansen

Tøyen hovedgårds siste private eier gjorde en dårlig handel. Magistratpresident Johan Lausen Bull hadde inngått avtale om å selge eiendommen til kong Frederik VI av Danmark-Norge. Kongens intensjon var å gi den som personlig gave til det nyopprettede Det Kongelige Frederiks Universitet, i dag kjent som Universitetet i Oslo. Kalenderen viste at året 1812 gikk mot slutten. Da kjøpesummen ble utbetalt på nyåret 1813 gjorde endringer i pengevesenet at salgssummen nå bare var verd en sjettedel av tidligere verdi. Frederik VI fikk en god handel på Bulls bekostning. Tøyen ble gitt videre til universitetet. Eiendommen fikk grunnleggende betydning for den nye institusjonen, men hadde allerede hatt en lang historie.

Lagmann, rikskansler og adelsmann

Navnet Tøyen – opprinnelig Tadvin – tyder på en historie tilbake til før vikingtid. I moderne språkbruk kan navnet røft si å ha betydningen ”gjødslet mark”. Navnet viser til at det lenge må ha vært fruktbar jord og gode forhold for gårdsbruk og dyrehold på Tøyen. I middelalderen var gården gods under Nonneseter kloster. I 1617 vet vi at lagmann Bertil Mule fra Hedmark overtok gården. Fra 1620 disponerte rikskansler Jens Bjelke eiendommen. Han ble eier av den i 1640. Bjelke var en av landets rikeste menn og den største private eiendomsbesitteren i Norge. Han eide et stort antall eiendommer, blant annet borgen Austråt på Ørlandet, hvor han var født. I 1659 overtok hans sønn Jørgen eiendommen Tøyen. Jørgen Bjelke ble adlet i 1670. Tøyen fikk status som adelig setegård.

Magistratpresident, skipper – og magistratpresident igjen

Magistratpresident Christian Stockfleth inntok hovedgården i 1676. Tøyen ble nå gårdsbruk, bolig og landsted for en rekke av hovedstadens magistratpresidenter – tidens byrådsledere.
Stockflethfamiliens hundre år på Tøyen var en rik tid med utstrakt selskapelighet og sannsynligvis også en viss barokk prakt. Magistratpresident Wilhelm F. Willemsen overtok i 1776, men døde etter sytten år som eier. Den velstående Jørgen Floed kjøpte da gården. I byen ble det hvisket at Floed kun var en simpel skipper fra Arendal som hadde slått seg opp på trelast og andre forretninger. Floed solgte Tøyen ti år etter til den uheldige magistratpresident Bull. I 1812 – samme år som den engelsk-amerikanske krig bryter ut og Napoleon invaderer Russland - får Det Kongelige Frederiks Universitet eiendommen som gave fra Frederik VI.

Katastrofebrann og gjenoppbygging

Bygningen som universitetet overtok var et resultat av flere faser og dramatiske omstendigheter. Bjelkefamiliens viktigste interesser hadde sannsynligvis ligget i eiendommens ressurser framfor et ønske om å skape en praktgård. Hovedhuset på denne tiden kan ha vært en enklere tømmerbygning - men sikkert av en anstendig kvalitet. I 1676 rammet derimot katastrofen. Hovedhuset brant ned. Nyere dendrokronologiske målinger viser at det eldste tømmeret i den nåværende Tøyen hovedgård ble felt ett til to år senere. Etter vanlig praksis lå det og tørket omtrent et år før byggingen startet. Den nye bygningen stod sannsynligvis ferdig i 1679. Bygningshistoriske funn og samtidskilder tyder på at hovedgården nå ble et firefløyet anlegg med lukket gårdsrom, slik vi kjenner det fra dansk byggeskikk. Kjøreporten gikk sannsynligvis gjennom den nåværende hovedfløyen, gjennom det som nå er havestue. Avbildninger og beskrivelser fra 1720-årene forteller derimot at anlegget da var redusert til tre fløyer.

Imitasjon i grått

Da Wilhelm F. Willemsen overtok Tøyen hovedgård fant han nok bygningen gammeldags, mørk og ikke særlig standmessig etter tidens nye idealer. Han bygger om Tøyen hovedgård omtrent til slik vi kjenner den i dag.

Bygningen sett fra gårdsplassen. På sidefløyen er det avdekket et felt som viser hvordan tømmerveggene er pusset for å imitere mur. Fotograf: Kine S. Ottersen. Eier: Universitetshistorisk fotobase.

I løpet av årene frem til 1790 fikk bygningen et høyt mansardtak etter franske forbilder. Nye vinduer fikk smårutede sprosseverk i rokokkoens formspråk. Vindusåpningenes plassering ble noe endret. De fleste dørene ble skiftet ut og sidefløyene ble delvis modernisert for å tiltrettelegge for ulike driftsfunksjoner. Utendørs fulgte Willemsen siste mote: Murarkitektur var tidens ideal, og Tøyens tømmervegger ble kamuflert som mur. Bygningen ble malt mørk grå med gråblå kanter. Råteskader gjorde at forblendingen på hovedfløyen ble fjernet få år senere, mens den fremdeles er bevart på sidefløyene. Hovedfløyen ble i stedet panelt.

Et moderne interiør

Interiørene var preget av stilen louis-seize. Frankrike er igjen forbildet. Der avløser louis-seize – oppkalt etter kong Ludvig XVII - rokokkoen som stiluttrykk fra midten av 1700-tallet. Klassiske forbilder er igjen aktuelle. Interiørene blir enklere og strammere. Rokokkoens lekne dramatikk avløse av en høyere grad av ro og symmetri. I Norge blir louis-seize svært populær i de gode økonomiske tidene mot slutten av 1700-tallet og tidlig på 1800-tallet. I 1780-årene ble hovedgårdens innvendige tretak strukket med tekstil og videre behandlet for å imitere murpuss. Takene får stukkornamentikk i louis-seizestilens formspråk. Det ble murt ovnsnisjer med andre varianter av den klassiserende ornamentikken. I hovedfløyen lå rommene i rekke med døråpninger i akse, noe som fremdeles gir et monumentalt preg. Willemsenfamilien beveget seg fra rom til rom uten korridorsystem, helt i tråd med tidens praksis. Foran vinduene hang det lyse gardiner i nettelduk, en tekstil vevd av fibre fra nesleplanten. I den store salen ble det arrangert ball på det sjakkmønstrede, marmorimiterte tregulvet.

Professor i botanikk, Nordal Wille, og amanuensis ved Botanisk laboratorium, Thekla Resvold, utenfor hovedgården rundt 1905. Vinduene fra Willemsens tid er skiftet ut til dagens krysspostvinduer. Fotograf: Ukjent. Eier: Universitetshistorisk fotobase.

Universitetsbygning – og museum?

Da universitetet overtok, gikk gårdens grunn omtrent til nåværende Carl Berners plass i nord, Ola Narr i øst, Sofienberg i vest og Grønland i sør. Siden de opprinnelige planene om å bygge et helt universitetsanlegg på eiendommen raskt ble skrinlagt, hadde Tøyen hovedgård først funksjon som flerbruksbygning. Botanisk hage ble anlagt rundt den, med 1814 som formelt stiftelsesår.

Fakta om Tøyen hovedgård

Offisielt navn: Tøyen hovedgård

Adresse: Sars' gt. 1, Tøyen i Oslo

Arkitekt: Ukjent

Byggear: 1679

Stil: Rokokko/louis-seize (siste ombygging)

Funksjon:

Opprinnelig privat landsted/hovedbygning på gårdsbruk. Senere personalbolig for ansatte i Botanisk hage samt andre universitetsfunksjoner. I dag bl.a. representasjonslokale, kontorer og kafé.

Annet:

Sannsynligvis gårdsbruk før vikingtiden. Senere klostergods og adelig setegård. Kjernen i nåværende bygning oppført etter tidligere brann. Kan være Oslos eldste rene tømmerhus som fremdeles står på byggestedet. Siste store ombygning i årene 1776-90. Rehabilitering og nyinnredning: 2006-08.

I den første tiden fungerte visstnok et areal i hovedgården som veksthus for å dyrke frem nye planter og bevare innsamlede eksemplarer. Universitetets mineralsamling ble i følge Festskrift for Det Kongelige Frederiks Universitet (1911) ”opstillet” på Tøyen hovedgård. Mineralkabinettet, forløperen til Geologisk museum, var ennå ikke formelt stiftet som museum. Hvis samlingen derimot var åpen for det allmenne publikum, ville hovedgården i det minste ha vist en av landets aller første tilgjengelige museumssamlinger i offentlig regi. Hovedgårdens hovedfunksjon helt frem til 1990-tallet var derimot tjenestebolig for ansatte, og i de senere år også kontorer for Naturhistorisk museums administrasjon.

Endring og restaurering

Universitetet byttet de originale vinduene i hovedfløyen til krysspostvinduer, sannsynligvis i 1870-årene. Gulvene inne i bygningen ble etter hver fornyet, rom delt av og loftet innredet til leiligheter. Her ble nye bygningselementer preget av tidens populære sveitserstil. Mot slutten av 1900-tallet var bygningen nedslitt og forfallen og hadde store råteskader. Den siste gjennomgående renoveringen hadde vært i 1930-årene. I 2008 gjenåpnet Tøyen hovedgård etter gjennomgående rehabilitering og restaurering. Hovedfløyens første etasje har blitt representasjons- og møtelokaler for universitetet, mens sidefløyene blant annet har utstillingslokaler og kafé for besøkende til Botanisk hage. Adel, akademia og arkitektur har fått selskap av kunst - og kake.

Av Bjørn Vidar Johansen
Publisert 25. okt. 2012 18:34 - Sist endret 11. des. 2012 17:47