Presseklipp 1962: Student, parasitt eller melkeku?

Som novembertåke kommer den sigende inn over en, stryker over sansene og gjør dem våre, griper som kalde fingrer fatt i noe inne en, blir tung og nagende — og Springer til slutt ut som mørk fatalisme, dårlig fordøyelse og annen elendighet. Men det er slikt som hender med den som er konservativ.

Vi andre leser bare om det i ”Universitas”, Som redaksjonell føljetong: - Studentene lever et bikkjeliv. En tilværelse under deres verdighet, — uten at man kjenner noen entydig angivelse av hvilke toleransegrenser man her bar å gjøre med. De ansvarlige bør henges ut, eller kort og godt henges, eventuelt skytes.

Og pianisten — mannen i skuddlinjen — er statsministeren, denne landsfaderlige taskenspiller som ikke har prestert annet enn falske lokketoner og store ord. Ord som man verken kan bo eller studere i — hvor store de enn er. Det eneste han har gjort er å avskaffe skattefri nedbetaling av studielån. Som om man ikke heller burde fritas for all skatt i alle tider – som en liten takk og påskjønnelse for at man stiller sin gedigne åndskraft til disposisjon for menneskehetens fremme og dårskapens bekjempelse. Her er stoff for resolusjoner. Mange resolusjoner.

Hva verre er, er at man går fare for å bli avlivet av automobiler og andre kjøredoninger som raser fram gjennom landskapet. Realstudentene synes å være de mest utsatte. Dette alvorlig. Justisministeren bør varsles. Likeså blodbank og kreditorer. Og Blindernveien må vekk, graves ned under jorda — eller forsvinne på annen måte. Her nytter det ikke med gullmaling. Husk det gjelder morgendagens menn. Resolusjoner, ja visst. Resolusjoner. Og henstillinger, oppfordringer, krav og appeller. Alt, bare ikke demonstrasjoner, for da kommer denne stemmen inn fra høyre og minner om dette med verdigheten. Og så tenker en på verdigheten og på Blindernveien og han som skulle skytes og på verdigheten igjen — og så får det heller være det samme med alt sammen. Fornuften resignerer. Og så går en inn i seg selv — og blir der. Men hva mer er — en blir nesten radikal, og setter sin lit til et felt med gule striper.

Så ble han da ikke skutt likevel, pianisten. Og vi som lytter til de falske akkorder og andre ulyder – som neppe finnes i noe partitur, vi tenker på en annen verdighet, og velger nasjonal dissonans framfor kontinentale gjestespill med solister vi husker fra andre roller.

Men er det ikke, i all resignasjon og forvirring, grunn til å stanse opp og spørre seg selv om det ikke finnes andre skyteskiver, andre pianister, som burde være naturlige siktepunkter for en smule kritikk fra studentenes side? Eller tusentall studenter? Hva med Oslo kommune? Den moderasjon man får ved byens teatre kan neppe krediteres Oslo kommune. Med unntakelse for en moderasjon på 20 øre med Holmenkollbanen fra Nasjonalteatret til Blindern, er imidlertid dette den eneste begunstigelse man har funnet studentene verdig. Hvorav i beste fall 20 øre kan tilskrives Oslo kommune. Æres den som æres bør.

Er så studentene bare en sverm av parasitter som har bitt hodet av all skam og bare krever? Det finnes åpenbart de som mener det. Vi mener noe annet. Bare husleieutgiftene alene beløper seg til mer enn 20 millioner årlig. Har De kanskje ikke hørt om henne som ved hjelp av forheng og andre snedige innretninger klarte å dele loftetasjen opp i åtte hybler? Hun avhjalp husnøden. Vi fylles av takknemlighet. Men ikke bare takknemlighet. For ”hyblene” var så langt fra gratis. Selvfølgelig finnes det klageinstanser, men det nytter så lite, når det eneste man oppnår er å bli husvill. Og så betaler man og er glad til. Men et rom er ikke alt. Utgiftspostene er mange. Studentenes totale årlige utgift er da også på mer enn 100 mill. kr. Dette er bruttotall. For dem som ønsker nettotall blir det å trekke fra 20 øre. 20 øre på trikken.

Hva så om man lot studentene få 50 prosent moderasjon på alle trikker og busser, og utvidet den ordning som nå gjelder for teatrene til også å gjelde kinoene? Er tanken realistisk — eller bare latterlig? Vil kanskje en henstilling kunne bane vei for en vurdering av studenten som noe annet og noe mer enn et tilfeldig skatteobjekt?

Så husker en plutselig plakaten. Den hører også med. Den var stor og grå, og stod på en av disse oppslagstavlene som står som på geledd innover i hallen. Det gjaldt et møte. Et foredrag i Kroa, dette intellektets etablissement som regjeres av individer uten nevneverdig begrep verken om ånd eller kultur, – bare makt. Der står det: ”Servering av punch – med spesiell tillatelse fra Oslo kommune”. Skrevet med tusj, stort og leselig. Da er det den som melder seg, takknemlighet – den store og ekte. Og så er tilværelsen plutselig ikke noe bikkjeliv likevel, men et liv i herlighet og punch – med spesiell tillatelse fra Oslo kommune.

Kilder