Presseklipp 1962: Studentersamfundet er blått ivår

Vi må ikke bare tenke tjenestemannstanker, sier Tore Lindbekk.

Omslagsfarven på det programhefte som magister Tore Lindbekk og hans meget konservative styre i Det Norske Studentersamfund har latt trykke, er ikke bare blå i den tradisjonelle betydning. Den skjærer ut i de mest halsbrekkede nyanser av violett og lilla. I dette finner nok hans politiske motstandere et uttrykk for den mest ekstreme reaksjon.

Men ikke nok med det. Efter hva vi hører har Lindbekk, som siste høst beseiret hele den samlede, radikale folkefront i Studentersamfundet med en margin på 13 stemmer, også gått til koloristiske angrep på andre måter. Han har latt den røde talerstol i Dovrehallen male knallende blå – til gremmelse for hele folkefronten.

–Det er riktig, sier Tore Lindbekk, som sitter vennlig avslappet på sitt kontor i U 11 og avventer hva semesteret måtte bringe. – Vi har malt den så blå som den kan få blitt – den kan umulig bli blåere. Dessuten har vi impregnert den med fosfor.
–Med fosfor …?
–Med fosfor. Således vil den kunne lyse blått til enhver tid.
Fosforen er for øvrig et restopplag av noe fosfor som ble anskaffet av de revolusjonære i mellomkrigsårene. Den ble brukt til å male plakater med – plakater som skulle skremme vekk streikebrytere på arbeidsplassene. Vi har kommet over denne resten av fosforen gjennom Utenriksdepartementet.
–Men man må ikke kunen si at denne fosfor-rest da har fått en mer lysende karriére enn den egentlig var tiltenkt?
–Tidene skifter, og fosforen med den, sier Lindbekk tenksomt.

IKKE HAR VI VANSKELIG for å skjønne at hele denne røde leir rustet seg til tennene for å unngå magister Lindbekk som formann i Studentersamfundet. Mange av de unge revolusjonære må få sine stormende idealer knust ved konfrontasjonen med denne plagsomt uforskammede høyremann, selve inkarnasjonen av alskens konvensjonelle tradisjoner.
–Ja, tradisjoner, Lindbekk: Hva med Hans Majestet Grisen?
–Hans Majestet befinner seg ustanselig i ukjent eksil, og den falske reservegris er nu også forsvunnet. Den har imidlertid Trondheims studenter stjålet.
–Men for en beskyldning …
–Jeg sa at det er en inntil visshet grensende sannsynlighet for at Trondheimsstudentene har tatt den med seg. Morgenbladet må høre ordentlig efter når jeg snakker. Iallfall var en rekke NTH-studenter tilstede på det nachspiel som vi arrangerte den kveld da også reservegrisen ble borte.
–I dag har man altså slett ingen gris?
–Dessverre nei. Og hvor den gyldne gris selv har tatt veien, vet ingen ansvarlige. Trolig er han gått all skjødets gang. De som vi lenge mistenkte sterkt for å ha bortført ham, har nektet på det mest innstendige.
–Forstår vår tids studenter grisetradisjonen?
–De konservative forstår den. De radikale forstår derimot neppe dens dypere innhold – jeg tror de fleste av dem innerst inne synes det er noe godt tøys.

Artikkelbilde Morgenbladet, 2. Januar 1962: "Tore Lindbekk. De kommunister har skjegg."

LINDBEKK poengterer at han personlig vil legge den største vekt på å opprettholde tradisjonen. Derfor skal der også arrangeres en såkalt Grisekro i Studentersamfundet i februar. Opplegget til dette arrangement, som skal by på litt av hvert rundt grisetradisjonen, blir foretatt av en del eldre koryféer, som er eksperter på all slags griserier.

Ellers må man innrømme, hvor tungt det enn vil fall for mange, at Lindbekk så uten tvil har lagt opp et ytterst interessant møteprogram for våren.
–De skal jo ha et møte hvor Willoch og Leif Johansen skal diskutere Fellesmarkedet. Hvorfor ikke Frisch, som De opprinnelig lanserte?
–Alle revisjoner av det opprinnelig lanserte program, har hatt til hensikt å styrke det, sier Lindbekk og uttaler seg med andre ord på rent prinsipielt grunnlag om disse ting.
–Hva mener de selv om EEC?
–Jeg tror neppe det fører noen vei utenom. Man jeg har utsatt mitt endelige standpunkt til jeg har hørt Johansen i Studentersamfundet, sier Lindbekk, og er gjestfriheten selv.
–Men for å illustrere de mange spørsmål som reiser seg for våre modernæringer er jeg i øyeblikket i ferd med å utstyre vårt kontor med malerier hvis motiver er hentet fra disse, sier formannen, og peker rundt seg på veggene. Og der henger der kunstverk av Werenskiold og andre, som fremstiller episoder fra fiskerens farefulle liv, og trekk fra jordbrukets karrige kår under polarnatten.
–Man må vel vente en mengde resolusjoner om Fellesmarkedet i Studentersamfundet ut i februar?
–Vi vil gå inn for å samle dem opp, slik at vi kan ta alle under ett på samme møte. Det blir sikkert en del trykksaker.
–Men hør nu en gang, Linbekk – vil vår nasjonale akademiske kultur kunne overleve Fellesmarkedet?
–Foreløbig er jeg mest opptatt av om den akademiske kultur vil kunne overleve det nye universitetsanlegg på Blindern. I likhet med min venn Langslet har jeg spasert litt der oppe, og jeg har gjort mine iakttagelser.
–Jeg synes det er en deprimerende perspektivløshet over det hele. Det er lite som kan løfte blikket – enhver horisont er systematisk utestengt, ser det ut som. Det forekommer meg at det hele symboliserer et meget bestemt syn på universitetsliv og akademisk utdannelse – et ønske om en slags massefabrikasjon av lojale statstjenestemenn, lønnslaver som ikke vil ryste for meget i lenkene, og ikke tenke tanker som er byråkratisk irrelevante.
–Men slike tanker bør tenkes?
–”Vi er tanker – du skulle tenkt oss …” Ja, den dagen vi slutter å tenke tanger som beveger seg litt utover det trivielle, er det fare på ferde. Og la meg si at jeg i dypeste alvor ser Studentersamfundets største oppgave nettopp på dette plan. Det er en oppgave som ikke blir mindre i fremtiden.
–INTERESSEN blant studentene?
–Samfunnets medlemstall setter stadig nye rekorder. Det siste tiår, efter at vi flyttet til Dovrehallen, har vært en enorm vekstperiode for Studentersamfundet. Det hendte jo tidligere at man ikke hadde det beslutningsdyktige antall av 75 medlemmer tilstede på generalforsamlingene. Men på generalforsamlingen i høst ble det avgitt nesten 530 stemmer.

Tore Lindbekk understreker at under de nye universitetsforhold vil Samfundets oppgave bli større en noensinne. Den nye struktur som efterhånden bil trenge seg frem i retning av omlegging av studiene til en mer eller mindre obligatorisk form for skole, vil gjøre det viktigere enn noengang å bevare Studentersamfundet som et fritt og uavhengig debattforum, hvor den fri, akademiske ånd kan overleve.
–De politiske valg i Samfundet sikrer at vitale emner blir tatt opp av interessante foredragsholdere – men selvsagt må aldri et styre misbruke Samfundet til sekterisme. Nettopp fordi Samfundet skal være et debattforum, tror jeg for øvrig de fleste styrer vil være interesserte i å skaffe foredragsholdere som kan egge til motsigelse.
–Selv om Samfundet kanskje kommer til å flytte opp i retning Blindern, må det aldri bli et område av Universitetet – i dobbelt forstand. Det må snarere bli et supplement eller endog et korrektiv til Universitetet.
–De nevnte de politiske valg i Studentersamfundet. Må man ikke kunne si at meget av Sosialistisk Folkeparti har fått sin fødsel dernede?
–Jo, uten tvil – endel av den unge talangs som benker seg på venstre siden er jo SF´s avantgarde. Men vi har også mer sjeldne blomster i Samfundet – bl.a. ungkommunister.
–Jaså, finnes det virkelig noen slike ennu?
–Ja, det er magister Martin Nag og et par venner. De har alle skjegg eller håper på å få det, sier Lindbekk.

Kilder

Morgenbladet, 2. januar 1962

Emneord: [] Av Canutus, Morgenbladet, 2. januar 1962
Publisert 25. okt. 2012 19:00 - Sist endret 26. sep. 2019 14:53