Presseklipp 1961: Hottentott og buskmann skal inn i pustebokser

Ekspedisjonens leder blir Dr. Weiner ved Cambrigde Universitet, og formålet er å undersøke hvordan hottentotter og buskmenn klarer å tilpasse seg kuldepåvirkningene i disse strøk. På denne tid av året er det vinter i Kalahari- ørkenen, hvor disse nomadestammene ferdes. Der er til dels meget varme dager, men kolde netter med temperaturer ned mot frysepunktet. Allikevel klarer disse primitive menneskene å holde varmen med bare et lite lendeklede på kroppen.

-Det blir fem fysiologer med på turen, forteller Harald Andersen til Aftenposten. – Vi skal oppholde oss i Kalahari-ørkenen i halvannen måned. Foreløpig vet vi lite eller ingenting om disse nomadefolkenes fysiologiske særtrekk, men vi venter oss interessante resultater av undersøkelsene. Vi har efter hvert fått inn et ganske bredt materiale om forskjellige folkeslag i verden. Tidligere har man bl.a. studert samene i Kautokeino, eskimoene i Baffins Land og indianerne i Alaska – primitive folkeslag som lever under svært vanskelige klimaforhold uten å ta skade av det.

Det er professor P. F. Scholander, tidligere professor ved Zoofysiologisk Institutt på Blindern, som var foregangsmann når det gjaldt slike fysiologiske undersøkelser. Det var også han som fikk istand ekspedisjonen til Hardangervidda for fem år siden da noen norske studenter og soldater skulle forsøke å akklimatisere seg til kaldt klima med minst mulig klær og mat. Med på ekspedisjonen var også dr. Harald T. Hammel, fysiolog og fysiker og en av dem som var med på å lage den første atombombe.

Når ekspedisjonen i Kalahari- ørkenen er avsluttet håper vi å få istand en lignende ekspedisjon til et annet sted i Norge, og under andre forhold, sier Andersen. Det materiale vi henter fra Sør-Afrika vil bli et interessant sammenligningsgrunnlag for fremtidige fysiologiske undersøkelser, her hjemme og andre steder i verden.

-Vi skal kanskje få høre at vi ligner litt på hottentotter og buskmenn? ?
-Vi skal i hvert fall på svar på om det er mulig for andre folkeslag å tilvenne seg deres klima på samme måte. Jo større materiale vi har å bygge på, desto større muligheter har vi naturligvis til å forstå de forskjellige folkeslags fysiologiske særtrekk, eller likhetstrekk, og får vite hva som egentlig foregår under slike tilvenningsprosesser. Og når vi er kommet så langt kan vi begynne å snakke om den praktiske anvendelse av våre forskningsresultater. Jeg kan jo f.eks. nevne at det amerikanske luftforsvar er så sterkt interessert i Kalahari- ekspedisjonen at det har finansiert hele ekspedisjonen! Opplysningene om hvordan menneskene kan tilvenne seg spesielle uvante klimaforhold har selvsagt den største interesse , ikke bare av strategiske grunner.

Det er ikke første gang Harald Andersen legger ut på slike ekspedisjoner. Sammen med dr. Hammel var han i 1957 – 1958 hos australnegrene i Sentral-Australia. Han deltok også ekspedisjonen til Hardangervidda. Efterat han hadde tatt sin amerikanske doktorgrad. i fysiologi i februar, ble han spurt av dr. Hammel som plukket ut forskerne til dr. Weiners ekspedisjon. Harald Andersen reiser som representant for Arbeidsfysiologisk Institutt og Norges Almenvidenskapelige forskningsråd.

-Hvordan foregår egentlig undersøkelsene i Kalahari- ørkenen?
-Vi skal plukke ut 10 studieobjekter på hvert sted, og bl.a. undersøke deres kroppstemperatur, puls og åndedrett, dag som natt. Om natten må studieobjekter ligge med hodet i en spesialkonstruert ”pusteboks” som foretar en lang rekke målinger.
-Og det får dere hottentotter og buskmenn til å gjøre?
-Vel, det vet vi altså ikke. Men vi bruker gjerne den fremgangsmåte at vi først demonstrerer apparatene på oss selv. Så gir vi stammens modigste noen oppmuntringspremier i form av redskap og pyntegjenstander. Da pleier de ofte å bli ganske fortrolige, skjønt det tar sin tid. Disse primitive menneskene er naturlig nok svært mistenksomme overfor alt det mystiske den hvite mann bærer med seg. Og når de stikker hodet inn i den belgmørke pusteboksen har de gjerne lett for å få klaustrofobi. – Vi har derfor måtte lage plasticvindu i hodekassen, slik at de iallfall får se ut. Ellers nekter de plent!

Kilder