Presseklipp 1961: Det piper og rumsterer - - -

Hva i all verden er det hun har på hodet? De ser riktig. Det er en rotte!

Rotter – med dem forbinder vi uhygge. Bakterier, uhumskhet, og kjenner vi ikke ”Rottefangeren fra Hameln” og Ibsens ”Rottejomfruen” – symboler på døden?

Men fru Berit Paulsen ser ikke saken fra denne siden. Hennes daglige arbeide består nemlig i å pleie dem. Hun har gjort det i 11 år, hennes to kolleger på Ernæringsforskningsinstituttet på Blindern, laborantene Pedersen og Degermann, har hatt det samme arbeidet i enda flere år. Og alle tre arbeider under vår ledende ernæringsforsker, professor Ragnar Nicolaysen.

Man driver bl.a. omfattende ernæringsundersøkelser ved å iakta rottenes meget hurtige livsløp.

Et aktuelt eksempel er umettede fettsyres innvirkning på Cholestrolinnholdet i blodet, og dettes forhold til hjerte-karsykdommer. En del rotter blir satt på spesiell diett, og etter en tid tar man blodprøver på dyrene for å se eventuell virkning. Blod til prøven får man ved å kutte en bit av halen.

Det hender at man bli undersøke f.eks et bestemt preparat inneholdende D-vitamin. Hvilken verdi har dette preparatet? Det vil produsentene vite med nøyaktighet. På Blindern innledes så en forsøksserie. I løpet av eksperimenttiden tar man med jevne mellomrom røntgenbilder av rottenes venstre bakben, og får så et talende bilde av det spesielle preparatets virkning på bensubstansen.

Rottene egner seg til en mengde andre iaktagelser også, og nettopp her er de mennesker som disse tre laborantene spiller en uvurderlig rolle. Men hvorfor er deres yrke nesten ukjent? Det vet vi ikke, vi vet bare at f.eks. ingen pressefolk har interessert seg for deres arbeid i løpet av de siste 25 år.

Artikkelbilde VG, 22. Juli 1961: Fru Berit Paulsen. "En uvant hodepryd…men ikke for henne."

Trivsel blant rotter

Det piper og rumsterer i kassene på Blinderen. Rottene, som er fjerne, engelske slektninger av de brune beistene som renner rundt søplekassene våre, og har skjell på halen, blir stellt og pleiet som menneskebabyer.

Fru Paulsen tar en av sine venner i halen, letter den opp på skulderen:

-Litt etter litt blir man så godt kjent med dem at man kan snakke om forskjellige individualiteter. Tamme og snille er de også, og skvetter ikke til om menneskehender klapper dem eller løfter dem i været.

I mangfoldige generasjoner har jo disse rottene levet i bur og bare bur. De vil nok ikke ha sjanse til å overlevere et møte med sine ”ville”, brune slektninger.

Rottene blir ca. tre år gamle, men da ser de også ut som mumier. Fire – fem ganger i året får en rottefrue barn, og da 10 – 12 av gangen. Allerede 3 – 4 uker etter fødselen blir de benyttet til forsøk.

Det råder en hyggelig, nærmest hjemmekoselig stemning i de solrike lokalene oppe på instituttet. Her er ikke noe mas og jag , de tre laborantene går rolig omkring og steller og småsnakker med dyrene, mens NRK serverer ”musikk til arbeidet”.

Kilder

VG, 22. juli 1961

 

Emneord: [] Av ”Forbløffende yrker” av Aase Rørvik, VG, 22. juli 1961
Publisert 25. okt. 2012 18:58 - Sist endret 26. sep. 2019 15:19